Det gamle albumet

 Hun fant det ved en tilfeldighet, albumet. På jakt etter et gammelt dokument hun mente måtte være i skatollet, bladde hun åndsfraværende gjennom alle de forunderlige sakene som hadde samlet seg opp gjennom årene. Merkelig, tenkte hun med seg selv, hvor jeg samler på alskens rare saker…gamle kinobilletter og sanger fra bryllup hun hadde deltatt i støvet ned i den gamle skuffen. Hun hadde tenkt at hun skulle ta hele det gamle, romantiske tøvet og bare kaste det i ovnen for å brenne det da hånden hennes kjente noe hardt. Hun visste med en gang hva det var. Det var morens gamle album. Det var der det var! Lenge hadde hun tenkt på det, og lurt på om det var blitt borte, albumet. Med kjærlige hender dro hun det frem fra skuffen, og slapp pusten ut i et dypt sukk. Med ett stod tårene i øynene hennes. Minnene bare veltet over henne. I et glimt så hun moren sitte ved kjøkkenbordet og se i albumet mens tankene reiste til fordumst steder og en tid der hun, datteren, ikke var med. Det var helst på søndager at moren pleide ta frem albumet. Etter at hun hadde sett på bildene pleide hun folde hendene over albumet og se ut i luften med et smil om munnen. Moren hadde sett så lykkelig ut.

Hun lot hendene gli over de slitte permene mens hun prøvde å få kontroll over pusten og hjertet. Det raste inne i henne av kjærlighet, sorg og savn. Sakte åpnet hun albumet og så at moren med snirklete bokstaver hadde skrevet:
- Denne boken tilhører, og så navnet, det kjære navnet til moren. Det var stor gjenkjenning i det slitte navnetrekket. Det var stor ømhet i å se det, blandet med smerten over savnet av moren. Hun strøk med lette fingertupper over navnetrekket og lot sorgen ta bolig i hjertet.

Hun bladde videre med et sukk.
Det var bilder. Først av morens foreldre og hennes søsken. Alvorstung og hos fotograf. Fotograf Lind, Svolvær, fotograf Hansen, Harstad stod det å lese. Hun husket at moren hadde snakket om fotografene med stor respekt. Hun hadde fortalt at det gjerne var når de var på markede at de hadde latt seg fotografere; At de sparte penger og virkelig anstrengte seg for å ta seg godt ut når det skulle utføres en slik hellig handling. Vemodig smilte hun av morens ansvarsfulle uttrykk.

Hun blar sakte videre.
Der er ungdomsbilde av faren. Senere av henne, av søskenene. I lek og i alvor, hverdag og fest. Brått husker hun kjolen hun har på seg på bildet der hun er 7 år. Det er kjolen moren hennes sydde til henne da hun skulle begynne på skolen. Det var helt nytt tøy, kjøpt inn til henne. Hun kjenner enda på andakten hun følte da hun tok kjolen på seg første gang. Moren hadde prøvd den på henne mange ganger med nåler, og med rynker i pannen. Hun hadde måttet stå på en stol, og hun husket hvor vanskelig det hadde vært å være rolig. Tusen maur var på tur opp i beina hennes og hun måtte tisse og var tørst på en gang når moren fortalte at hun måtte stå stille. Hun husket også at den minste bevegelse resulterte i at hun stakk seg på de millioner av nålene som stod i kjolen. Minnene var som luftige såpebobler som brast rundt henne.

Der er bilder av den første ferieturen i bil. Hun husker farens stolthet over å eie en bil. Hun husker lukten av bilen, av å sitte i baksetet på humpete veier. Hun husker søsteren og henne der de kunne sove i hvert sitt hjørne av baksetet.

Der er bilde av hunden, av Tass. Hun kjenner lukten av pelsen hans og husker hvor mange ganger hun gråt ut sin fortvilelse hos Tass. Han var en venn. En venn som forstod uten ord.

Søskenbarna og tantene er der. Minner om badeturer og vaffelkaker, om middager i søvnige søndager.

Der er bilder av bestemoren. Hun sitter i gyngestolen og strikker. Hun kan kjenne fanget, og varmen av bestemoren. Hun husker svakt eventyr og fortellinger som bestemoren pleide å fortelle. Klangen av stemmen bor et sted langt bortenfor, et sted der barnet i henne trår kjente stier bortenfor tid og rom.

Alt som moren satte pris på rommer albumet. Et helt liv mellom to permer. Et album er mer enn en samling bilder, det er påminningen til sansene om fortidens bølgende indre landskap. Fortiden er full av lukt, farger og lyder. Den er der, bortenfor dagen i ett eget univers. Minnene er strevsomme å få frem, men når de kommer over henne overmanner de med sin lengsel etter det som var.

Hun hadde glemt.
Glemt at bildene har verdi som på minner av gode dager. Hun hadde glemt mye av fortidens historie. Hun folder albumet sammen og ser at det er blitt skumring. Dagen har gått. Den er blitt borte for henne i albumet. Fortid og nåtid er på merkelig vis smeltet sammen.

Langsomt folder hun hendene over de slitte permene og kjenner at hun har morens smil om leppene. Nå vet hun hva det er. Det er vemodens og kjærlighets smil. I morgen vil hun gå til kirkegården for å se til morens grav. Der skal hun minnes sine røtter og all kjærlighet hennes liv har rommet. 

2 comments

  • Nydelig, varm, en historie som vekker minner hos noen og enhver... Den lokket fram noe, og jeg kjennte noe vått i øyekroken! Det kaller jeg god fortellerkunst!!! Takk for at du delte den med oss!!!

  • En varm og rørende historie som gir en god følelse og smil om munnen

Share to