Fire gutter fra Sem, i 12-13 årsalderen syklet midt på 1970-tallet, i to-tre sommeruker nesten daglig fra Semsbyen, på grusveien forbi Hesbygårdene, videre over Kjerringhovet, og skrenset ned svingen ved kalklageret til Arthur Bergan, inn på traktorveien mot Sem skytterbane.
I stedet for å følge stien mot skytterbanen, parkerte de syklene godt inne i skogsholtet og gikk en smal sti mot Taranrød. Etter omtrent 100 meter kom de til noe som lignet en gammel rusten komfyr, og gikk derfra opp en skråning. Oppe på et platå planla de å reise en hytte, som de skulle ha som sitt hemmelige tilholdssted.
Med stor møye fikk de i løpet av en ukes tid hugd ned fire trær, som de slepte til hyttefeltet, og la i en firkant. Dette var som en grunnmur å regne. De spurte faren til en av guttene, som bodde på en av gårdene på Hesby, om de kunne få noen gamle slitne dører, som sto lagret på låven. Jo, det kunne de forsåvidt få. Men de måtte som betaling luke noen timer i en åker. Dette var dørgende kjedelig arbeid, men det var viktig å få et ordentlig gulv, så de takket ja til "tilbudet".
Tre dører ble påfølgende dag båret opp i skogen, en etter en, og lagt side om side på tømmerstokkene. Med klinkene fjernet, ble dette et solid gulv.
Arbeidet hadde gått fint så langt. Som niste hadde guttene hver dag medbrakt en eske kandissukker, kjøpt hos landhandel Nilsen i Andebuveien i Semsbyen.
Det tok mye tid å spise opp alt kandissukkeret, og guttene snakket bort dagene om hva som skulle være inne i hytta og hva den kunne brukes til.
Det var fortsatt bare et gulv, og ikke vegger i hytta, men dette skulle komme. Det skulle bli en solid tømmerhytte. Det var fint sommervær, og mye å glede seg til!
Men brått sto han der, en mørkhåret gutt som var tre-fire år eldre enn de fire, og bodde på en av Hesbygårdene. Han sto plutselig bortimellom trærne og smilte, nesten ondskapsfullt?
Det hadde overhodet ikke falt dem inn at noen kunne finne dem, oppdage gjemmestedet deres, langt der inne i granskauen.
Det var et par sekunder helt stille. De sto bare og kikket på ham, og han på dem. Gutten var ikke så stor av vekst, selvom han var litt eldre enn dem, og de var ikke sene til å fatte en beslutning om at han måtte tas til fange! De gjøv på ham som gale hunder, kastet ham i bakken, og bestemte at de skulle binde ham fast til et tre.
Da ble han ilsint! Kokende rød i toppen sparket og slo han vilt rundt seg. Guttene snublet vettskremte bakover. Så snudde han seg og tuslet avgårde.
Gulvet i den hemmelige hytta ligger der fremdeles, nå godt bortgjemt under myk mose og lyng.
Det er ikke helt enkel å finne fram til, men etter litt trasking fram og tilbake vet man plutselig at man er fremme. Det knaker fremdeles godt i gamle drømmer!