• Photo: Foto utlånt av Sigrid Øverås.
    (Copyright)

St. Hansfeiring ved Fjellbrudammen

I løpet av de 40 årene årene som er gått siden feiringa tok slutt, vokste og grodde det til, slik at den grønne vollen er blitt helt ugjenkjennelig. Vemodig for oss som hadde opplevd mange trivelige St.Hans-aftener på Fjellbrua. På denne plassen var det buskapen til Moldegård samlet seg før de ble tatt ned til sommerfjøset for å bli melket. Sommerfjøset lå ned på Fjøsbakken vest for Vardevegen, like før der bommen står i dag. I forbindelse med markaplanen så ble klausuleringsbestemmelsene endret. Gjerdet rundt Fjellbrudammen ble tatt vekk og nå var muligheten til å gjenskape noe av det som var og tilrettelegge for bruk. Med stor dugnadsinnsats og i samarbeid med Molde kommune startet det med hogst og rydding. Broer ble bygd, man anla stier og ildsteder, og det ble bygd brygge tilrettelagt for rullestolbrukere. Bord og benker kom på plass, alt dette til nytte og glede for så vel skoleklasser, barnehager, institusjoner og for folk flest som vil kose seg i de vakre omgivelsene. Området er i dag mye brukt. Den direkte årsaken til at vi ville gjøre noe for denne unike plassen, var alle de gode minnene mange hadde derfra. Vi gjorde mange forsøk på å få tak på gamle bilder fra disse feiringene, men det viste seg å ikke være enkelt, til tross for at vi brukte pressen og mer til. Årsaken var at de færreste hadde fotoapparat på den tiden. Derimot mintes alle vi snakket med hvor utrolig mye moro vi hadde det på denne midtsommerkvelden. Så historier og minner ble det.

Vandringen opp "Fjøsan" og Vardevegen startet sent ettermiddag (ingen hadde bil). Alt gikk fredelig for seg, og vi skulle feire noe sammen som vi gledde oss til. De fleste kom fra nærområdene i det som var gamle Bolsøy kommune, men også en del som bodde lengre ned i byen. Alle hadde sine egne bål, med fast følge av kaffelars. Brannfaren med alle disse bålene var ikke tema. Når alt var over var alle bål slukt. Å rydde etter seg var en god vane og en selvfølgelighet. Bare kurukene lå igjen, de hørte med. Mange hadde med seg middagen, for arbeidsdagene var lange den gang, og når far kom hjem var alt pakket og klart til å dra. Lillian Melsæther fortalte at hennes mor hadde med kjøttkaker og kålstuing. Kjøttsuppe var også en grei middag å ta med, men rømmegrøt var vel det mest vanlige. Dette var jo før engangsgrillen, pølsa og pølsebrødet sin tid. Husmødrene som stort sett var hjemmeværende disket opp med mye god hjembakst som kringler, boller, vafler og syltetøy. Å, hvor godt det smakte! Mens de voksne nøt fjellkaffen sin var saft leskedrikken for oss barn. Brus var luksus, og slett ikke noe vi var bortskjemte med.

Etter at alle var gode og mette, startet lekene - et høydepunkt for så vel voksne som oss barna. Skotthelle, hesteskokasting (min far hadde med hestesko) og "siste par ut Kari og Knut" var veldig populært. Dra tau var også en attraktiv lek; her var det om å gjøre for jentene å komme på lag med de sterkeste og kjekkeste guttene. Dødsens alvor må vite! Fiskekonkurransen gikk ut på å få den første fisken. Kåre Hjelvik kunne fortelle at Fredrik Wold Erlandsen var den suverene vinner gjennom mange år. Det hendte at Presto hornmusikk spilte ved flere feiringer.

Mannfolkene hadde sitt eget språk med talende blikk til hverandre - et lite hint om at det var noe de skulle se på, og så forsvant de bak buskene, hvor små klunker hørtes. Ikke alle konene var like blid for dette, men det hele var jo ganske uskyldig. Noen ble fristet til et bad i smug (ikke helt lovlig, det var jo byens drikkevann), men vi hørte ikke at noen tok skade av det. Verre var det nok da tyskerne badet hestene sine der under krigen. Resultatet viste seg når vannkranene ble skrudd på.

St.Hansfeiringa i 1945 var spesiell, den skjedde i glede og takknemlighet over gjenvunnen frihet. Under krigen var all St. Hans-feiring forbudt, og Hjørdis Moe fortalte om den første etterlengtede feiringa etter fem lange år. Asbjørn "Dollan" Holst hadde i den anledning knyttet bånd over Fjellbrua, og ved klippinga av båndet erklærte han i høytidlig ordelag at nå kunne de passere over broen, som ved denne anledning ble kalt Broen over Kwai. Åpningen av denne spesielle St. Hans aften startet med at alle dannet en ring, og sang nasjonalsangen. At en og annen gledeståre ble felt når "Ja vi elsker" lød utover Fjellbruvatnet er ikke til å undres over.

Artikkelen er hentet fra Romsdalsmuseets årbok 2005

Share to