”Aar 1858 den 12. april blev øvrestuen paa Brandstad nedslagen af snefonnen ved middagstid. Manden, tilligemed den ældste søn var paa kornlaaven, den ældste datter var i kofjøset og disse 3 blev i behold, da kornlaaven og kofjøset blev staaende i nogenlunde behold, skjønt sist nævnte boget beskadiget. Stabburet, dagligstuen samt nystuen og stalden og smaafehuset blev nedslagen. Alle småfæ samt en hest mistet. Storkreaturene blev ilive. De tre yngste af deres børn døde, samt kaarkonen. Hendes mand fandtes, hans fødder var knuste. Han døde 5 dager deretter. Konen sad inde i væverstuen og blev kastet ned paa fjøstaget, men blev nogenlunde uskadt undtagen et saar i hovedet. Deres tjenestepige var ogsaa inde i stuen, som fandtes og død. Altsaa 6 mennesker som døde af dette merkelige tilfelde. Merkelig var, at dette var samme gaardpart, som 1728 blev nedslagen af snefonden og da døde 5 mennesker.”
I. H. Løchen, Skoleholder
Raset slo ned kirka
På Løykja gikk det skred tre ganger mellom 1685 og 1720. Første gangen ble Løken kirke ødelagt og enkelte gårdshus uten at liv gikk tapt. Omtrent 1696 gikk et nytt skred også denne gangen uten å treffe gårdene. Raset rundt 1720 var nok verre, en stuebygning og huset som før var brukt til offiserbolig ble slått ned. Da tok man endelig hintet og flyttet nedenfor bakken dit Leikvin ligger i dag. De fleste gårder ligger etter noen tusen år med erfaring i mellom fonnaløypene. Men det har vært en dyrekjøpt erfaring.
Ødegård på grunn av skredfare
Engen i Øksendal lå øde på begynnelsen av 1800-tallet på grunn av snøskredfaren. ”Anno 1712 eller 1713 blev nedslagen af snefond -: heller sneskrede:-, hvor da 5 mennesker døde, som var moderen med hendes 4 døtre. Manden i huset blev funden levende udi sneen. Deres søn og tjenestedreng var da ikke hjemme paa gaarden. Manden hed Ole og konen Mildri Olsdatter. En husmands stue med 2 mennesker udi ble uskadt og ingen kreature kom tilskade. Dette skedde om vaaren en løverdagsaften, mens de spiste til aftensmaaltid.” ”Manden” i huset overlevde. En kan også nevne at Smistad skal være flyttet på grunn av snøras en gang i tiden.
Gårder fra flyttet for alltid på grunn av ras
I Litjdalen er minst to gårder nedlagt på grunn av ras. Ulseth i Litj-dalen lå øde fra ”Arilds tid” på grunn av snøskredfaren. Ingen viste lengre på 1800-tallet hvem som bodde der, eller når. I nærheten lå det også en annen ødegård, Ryggind, som ble tatt av steinras også en gang for lenge siden, kanskje på 1500-tallet. Ellers kan det av og til se ut som om det i mange tilfeller var slik på raset på Engen. En mann og kone på vei fra en husmansplass på Hårstad ble tatt av ras mellom Hårstad og sjølseng. ”Manden med hesten reddede sig, men konen blev af sneen overskyllet og døde.” På Linset sto kjerringa i huset på begynnelsen av 1800-tallet på stabburstrappa da fonnagusten rev bort hele stabburet og hun som ved et under stod uskadd tilbake.
Hvis vi går til hoveddalen, Sunndal, er det enda flere historier om ras. Ikke bare Løykja kirke, men også Hovskirka har vært utsatt for ras. Det var da ikke selve raset, men fonnagusten som gjorde skaden. I følge gamle overleveringer skal det ha stått kirke på Vennevold, der det enda heter kirkebakken, som ble slått ned av ras.
Rasrammede gårder
Trøen, en husmannsplass, ble rammet av snøras fra innubreen som kalvet kl 5 på ettermiddagen 14 februar 1846. 6 mennesker døde. Sogneprest Glükstad beretter svært detaljert om dette, så han har antagelig snakket med øyenvitner
Hoel som ble slått ned av snøfonna, 1689. 3-4 mennesker døde. Gården ble da flyttet, men også rammet av snøras på den nye plassen i 1679.
Vennevold 22 mars 1784, hvor alle husene ble tatt av ras. Glükstad skriver at ”flere mennesker dræbtes, et par Ægtefolk blev kvæstede saa, at de døde straks efter, men en liden Gut ved navn John, der siden blev Husmand paa Sandbrekken, fandtes uskadt mellem 2 melsække."
Bjørngjeld, omtrent 1770, hvor ”manden i huset blev ved livet, men hans kone, 4 børn og tjenere fandtes død. Konen fandtes død med sit yngste barn ved brystet, og var i live…” Gården ble da flyttet litt mot øst. Husmannsplassen Lervolden under Bjørngjeld ble tatt av snøras 10 februar 1868, omtrent alle husene, alle husdyrene og to mennesker mistet livet.
Faleløkken. Her utspilte det seg et drama Glükstad skriver om som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. ”I Aaret 1849 boede der i en liden Stue ved Faleløkken en gammel mand ved navn Gunder Thoresen med Hustru og et femårs gammelt Barnebarn. Aftenen den 13de Marts havde de ubekymrede gaaet til Ro med Barnet mellem sig, da en over 12 Alen høi Snefonn styrtede over Huset og førte det med Konen nedover bakken, medens Manden med Barnet ifang drves tilside. Der sat han fast omsluttet av Snemassen hele Natten igjennem og maate uden at kunne hjælpe, høre Barnets jamrende Klage: ”Du kvæler mig, Gofar – Bedstefar”, indtil man om Morgenen paa den nærliggende plads ble Ulykken var. Konen fandtes død under sneen. –” Hvilken følelse av avmakt en stakkars bestefar hadde der barnebarnet døde under ham i snøfonnen vil man ikke tenke på en gang. Samme husmannsplassen ble rammet av ras også i 1866, da døde kona med tre barn, mannen med 2 barn berget livet
Ottem, her gikk det ras både i 1819, som tok alle husene på husmannsplassen Stenen, og på Ottemsøya i 1858, uten at noen kom til skade. I februar 1868 gikk det skred på begge sider av dalen og rev bort husene på plassen Otthjellen, 8 mennesker omkom. I 1879 ble plassen nok en gang rammet av ras, kona i huset døde da hun fikk skorsteinen i hodet. I 1923 gikk det ras igjen på Otthjellen, fonna kom ned på begge sider av husa. Om kvelden kom det så en nytt ras som slo inn stueveggen. Alle berget livet.
Gravem, i februar 1868. Glükstad beretter at folk hadde vært usikre på ras og tydd ned i kjelleren, så nær som eieren, ”der havde søgt hen til en af Nabogaardene. Straks efter at de var komne ned i kjelleren, strømmede Fonnen og feiede Alt bort.” Utpå morgenen ble alle funnet i live, men hele besetningen så nær som en ku og en gris var drept. Det var omtrent på samme tid som Kletthammerraset som tok livet til 32 mennesker.
Steinras og jordras
Snøras har vært vanligst, men også andre typer ras har jevnlig tatt liv og ødelagt gårder.
Gravem ble flyttet på grunn av steinras etter at alle så nær som en tjenestejente mistet livet. Som nevnt ble gården Ryggind i Litj-dalen dekt av steinras. Men også på andre steder har jord og steinras gjort mye skade.
På Oppdøl gikk det ras i følge Løchen ”omtrent sidst i det 15de eller først i det 16de seculi er gaarden flyttet fra landskreie eller vandflom, som overskyllede og nedørede en del av gaardens huse, men gjorde ei videre skade. Den tid var gaarden længere vest, omtrent hvor nu bækken rinder, hvor smien og tørkestuen nu er. Landløbet har faldet ud øverst i fjeldet midt for Giersvold.” Lengre opp på eiet ble Børset tatt av ras, en gang. Gården lå da rett ovenfor Storbråten.
Hardest rammet av ras på Ålvundeidet er gårdene i Virumdalen. Virum ble skadet av jordskred i 1743. Og det samme skredet skal ha gjentatt seg med jevne mellomrom. Dalsbøen ble rammet av ras i 1716 og 1731.
Dette var bare noen av alle de tilfellene med ras som har gått opp gjennom tiden. Vi kan regne oss som heldige i dag når bare en og annen vei blir sperret av raset.