I det herrens år 1964 skjedde det to ting som i utgangspunktet ikke hadde noen fellesnevner. Russiske vanntankere begynte å frekventere Bodø havn for å hente vann. Og jeg begynte å røyke.
For å ta det siste først: En sensommerdag fant jeg en tipakning South State midt i Storgata. Disse sigarettene røkte jeg eksperimentelt i løpet av et par uker, og i løpet av høsten var jeg som røyker å betrakte.
Og dernest: En middels armada av russiske fiskebåter og fabrikkskip lå rett utenfor den norske fiskerigrensen som den gang var på skarve fire nautiske mil. Der bedrev de fiske i stor stil. Til denne virksomheten trengte de ferskvann, og dette var det naturlig å kjøpe i Bodø. Her var vannet dobbelt så dyrt som i for eksempel i Svolvær, men vi hadde noe som de ikke hadde der i Lofoten. Vi hadde en stor Natoflyplass som blant annet huset de hypermoderne F-104 Starfighterne. Følgelig hentet de vann her i byen.
Det var dyrt å røyke og jeg var skoleelev uten egen inntekt. Dertil hadde min kjære mor skrenket inn på lommepengene av flere årsaker. Jeg var ikke utpreget flittig eller flink på skolen, og mudern’n skjønte nok at ukepenger ville gå til innkjøp av nikotinholdige kioskvarer. En tipakning Hobby kostet svimlende kroner 1,85, rulletobakk rundt fire fem kroner. Men Russerne hadde røyk. Masse røyk. Men det de ikke hadde var helt vanlige bensinlightere og kulepenner. Sammen med et par andre røyksugne elever fra Bodø Offentlige Høgre Allmennskole startet jeg en utstrakt tuskhandel. Ikke ulik den form for byttenæring vår foreldregenerasjon hadde bedrevet under den varme krigen.
En billiglighter eller en kulepenn ble omsatt mot en tjuepakning russiske sigaretter. De var alle flate eller nærmest ovale i tversnitt og hadde en relativt spesiell smak. De var produsert av tyrkisk tobakk, i motsetning til Virginiatobakken vi vanligvis røkte. Tyrkisk tobakk var faktisk også brukt i norske sigaretter, i Medina for eksempel, men jeg tror ikke den produseres i dag.
Noen russere røkte noe de kalte Papirosa. Det var en kort sigarett av sort tobakk montert fremst på et cirka seks centimeter langt papprør. De var bokstavelig talt jævlig sterke. Det var som å røyke piggtråd. I hvert fall til noen viste oss at vi kunne få smaken mildere ved å klemme sammen papphylsen et par tre ganger. I voksen alder, og etter at jeg klarte å legge fra meg en førti år gammel vane leser jeg på nettet at Papirosavarianten ¿¿¿O¿¿¿¿¿¿¿¿ (Belmorkanal) er å betrakte som verdens sterkest sigarettvariant. Men pytt røyk var røyk og vi var unge, tøffe og nesten udødelige.
Midt i orgingen med sigaretterstatninger fant vi tilfeldigvis et nytt byttemiddel som sto høyt i kurs hos russiske sjømenn. Nakenbladet Cocktail var vist det mest vovede de kunne forestille seg. Disse ble igjen omsatt i røkesaker nok til å vare ut skoleåret. Men det som var mest ettertraktet var kulepenner hvor badedrakten gled ned og avdekket en naken dame om du holdt dem opp ned. Jeg satt på et par slike og fylte opp mitt lager av tyrkisk tobakk for et par år fremover.
Som et nødvendig bi-resultat av vår lokale pomorhandel plukket vi opp litt fremmedspråk. På fullt alvor gikk jeg inn for å tilegne meg grunnkunnskap i det russiske språk. Både Norsken, nynorsken, engelsken og spesielt tysken led nok mye av konkurransen fra et femte språk.
En dag vi hadde tysk diktatprøve praktiserte jeg alfabetøving. Jeg skrev alle de oppleste setningene i en slags lydskrift basert på de fremmede russiske bokstavene. Følgelig tok denne prosessen fryktelig lang tid og jeg måtte stadig be tysklæreren om å gjenta slik at jeg fikk notert. Han hadde vel på sin side noen misstanker så da vi omsider hadde slitt oss gjennom ti setninger ba han meg om å lese opp hva jeg hadde skrevet ned. Som sagt så gjort. Men det gikk forferdelig tregt. Stakkato og nølende mens jeg omsatte russiske bokstaver til høytysk dagligtale. Halvveis i seansen avbrøt han meg og forlangte mine notater levert på kateteret.
- Hva! Driver du og lærer deg russisk? Utbrøt min ellers så sindige tysklærer oppgitt.
Jeg svarte ja at jeg og en som het Ingmund fra en annen klasse bedrev utstrakte språkstudier på egen hånd i Bodø havn.
Med alvorlig mine oppfordret han meg innstendig å heller bruke krefter på tysken.
- For det trenger du virkelig herr Eide!
- Og egentlig skulle du ha vært sendt til Rektor! La han til med et skjelmsk lite smil.
Men jeg fortsatte mine aktiviteter på Todtkaia hele den vinteren. Og jeg lærte faktisk bortimot 400 ord og noen setninger som jeg faktisk fikk bruk for mange år senere.
Men senere vinteren 1965 kom overvåkningspolitiet på banen.
Og russerne viste seg å være noe mer en bare uskyldige vannkjøpere og sjømenn.
Dertil strøk jeg i tysk på Realskoleeksamen våren 65 og måtte kontinuere om høsten.