Brannen i 1872 var voldsom men takket være folk som kom rakst til stedet ble mye av inventaret berget ut, blant annet altertavla, lysestaker og døpefonten. Likevel hadde brannen rammet sognet hardt.
Vanse var nå uten kirke og folk måtte i tiden framover dra til Farsund for å gå på gudstjenester. I tillegg var sogneprest Sartz så generøs at han åpnet prestegårdens storstue til altergang, barnedåp og brudevielser.
Til tross for disse nødløsningene var det uten tvil viktig å få gjenreist Vanse kirke snarest mulig. Kommunestyret trådte sammen allerede fire dager etter brannen og startet på det omfattende gjenreisningsarbeidet umiddelbart. Kort tid etter fikk amtsagronomen arbeid med å lage tegniner til den nye kirka. Planen var at de gamle murene skulle beholdes og et nytt tårn mures fra grunnen. Gavlene skulle bygges i tre som tidligere. Kommunen måtte også skaffe midler til gjenreisingsarbeidet.
Oppbyggingen av Vanse kirke skulle etter hvert vise seg å koste hele 12.000 spesiedaler, noe som var en betydelig sum den gang. Finansiering ble ordnet gjennom kommunale midler, lån i Vanse sparebank og støtte fra staten. I tillegg ble mye arbeid gjort gjennom pliktarbeid fra sognets innbyggere.
I Vanse kommunes arkiv er pliktarbeidet godt dokumentert. Det viser at folk stilte mannsterke opp for å få gjenreist kirka så raskt som mulig. Alle arbeidsføre menn i sognet, pluss en del kvinner, hadde plikt til å stille opp. Pliktarbeidet gikk på rundgang mellom gårdene og ble annonsert gjennom såkalte ”budstikker” som ble sendt ut noen dager i forveien. Det ble oppfordret om at meldingene gikk ”fra Mand til Mand saa snarligt som muligt” for at alle skulle få beskjed i tide.
Gjenreisningsarbeidet startet opp for fullt våren og sommeren 1873. Pliktarbeid ble beordret med jevne mellomrom. I juni 1873 ble for eksempel gårdbrukere på Ore bedt om å møte i Helvigstranden for ”at uføre Pligtarbeide til Vanse kirke”. Arbeidet besto denne dagen i å kjøre kalk til kirken. Alle måtte medbringe hest og en kjerre.
En stor del av pliktarbeidet sommeren 1873 var også å kjøre tømmer til kirka. Folk måtte igjen stille med hest og kjerre og de som ikke hadde hest måtte møte uten ”for at være behjelpelig med paalæsningen”. I tillegg til tømmerkjøring ble det utført mye tungt pliktarbeid med å brekke stein til murene til kirka.
Utover høsten 1873 og vinteren 1874 fortsatte arbeidet med Vanse kirke. I tillegg til arbeid som ble utført av profesjonelle håndverkere var pliktarbeid hele tida viktig for at arbeidet skulle gå etter planen. Våren 1874 så man konturene av den nye kirka. I en budstikke fra 7. april står det at gårdbrukere fra Omland skal møte på pliktarbeid dagen etter for å ”være med at sende Tagsten op paa Taget”.
Høsten 1874 kunne finpussen av kirka påbegynnes. Noe av det siste pliktarbeid som ble utført var kjøring av store mengder kalk fra Farsund. Et krevende arbeid på humpete veier som ble utført av gårdbrukere fra Heskestad og Hjeldalen.
Vanse kommune førte et sirlig regnskap over pliktarbeidet i de to årene byggingen av Vanse kirke pågikk. En del personer ble fritatt fra arbeidet av ulike årsaker, men regnskapet viser likevel at flere hundre personer brukte flere dager hver på pliktarbeid. En stor dugnadsinnsats var utført og den 25. februar 1875 kunne den nye kirka tas i bruk for første gang.