Tida på Løykja
Ingebrikt Løken var i følge Seljedal født utenfor ekteskap på Smistad i Øksendalen 22. november 1736. Moren var Sigrid Smistad som ble gift med gårdbruker Ole Endresen på Løken og Ingebrikt var 3 år da han kom til Løken. Ole G. Forseth i sitt forord til Ingebrikt Løkens lokalhistoriske skrift skriver derimot at han flyttet med sine foreldre til Løken. For ham i 1872 var det vel ikke så om og gjort å rippe opp i det som var så skammelig på den tiden, at Ingebrikt var født utenfor ekteskap. Seljedal spekulerer i at faren til Ingebrikt kan ha vært Hågen Jørgensen Dalen på Ålvundeid.
Mer end almindelige boglige kundskaber
Ingebrikt ble i følge Forseth på grunn av sine ”mer end almindelige boglige kunnskaper” skoleholder i Sunndal. Han kjøpte gården Lille Melkild og skal der ha vært en dugandes bonde. I alle fall doblet han vist gårdens besetning. Ingebrikt var lærer i 55 år, helt til sin død og etterlot seg en mengde skrifter. En håndskrevet beskrivelse av prestegjeldene Øksendal og Sunndal som fantes igjen blant papirene hans ble avskrevet av Ole G. Forseth i 1872.
Den første bygdabokforfatteren i Sunndal
Ingebrikt var oldefar til Ole Forseth. Forseth selv var svært interessert i historie og det er hans fortjeneste at vi har den tidligste ”bygdaboka” om Sunndal: Beskrivels af de nuværende Sundalens og Øxendalens prestegjeld af Ingebrikt Haagensen Løchen. Skoleholder i Sundalen. 17. januar 1815.
”Beskrivelsen” er på mange måter lik Glükstadboka eller heller omvendt. For det er nok sannsynlig at det er I. H. Løken som har vært kilde til mange av opplysingene til Glükstad. Skrivet beskriver kort hver gård fra nederst i Sunndal til øverst, så Ålvundeidet og Øksendal til slutt. Den tidlige datoen for skrivet gjør at man får mange opplysninger som var glemt når Glükstad skrev sin ”Sunndalens og Øksendalens Beskrivelse”.
Skogmangel i Sunndal på 17 og 1800-tallet
For eksempel var det så lite skog oppover Sunndal at Ingebrikt førte det opp spesielt hvor mye den enkelte gård hadde. Mange gårder spesielt nederst i dalen hadde ”knapt til brændsel”. Ingebrikt sier at det tross den store mangelen på tre ”ingen endnu har begyndt at bygge fæ og faarhus af steen og ler…Stengjærde har heller ingen i Hoffs sogn beflittet sig på til denne tid, undtagen nogle faa saasom Aacher, Tredal og Haarstad med flere”. Så man lagde altså gjerder av trevirke tross mangelen her i Sunndal og steinutgardene er for det meste yngre enn 1814 oppover i dalen. Det er informasjon vi vanskelig finner andre steder. Så kan man lure på hvordan tregjerdene har vært, om det var skigard eller risgjerder eller en helt annen form for stengsel av tre.
Beskrivelser som peker mot ukjent forhistorie
Løken beskriver også flere steder det skal ha vært kleberbrudd, som ikke beskrives andre steder. På et sted som het Muldbakken innenfor Jønstad i Øksendal skal det for eksempel ha vært et kleberbrudd nede ved elven på et sted der det var vanskelig å komme til på grunn av bratte knauser. Det nevnes eller mange andre muntlige overleveringer om oldfunn, fordums kirker og gårder som ikke er å finne andre steder.
Forskjell mellom bygdene i verseform
Han siterer også ett vers som blir brukt senere av Johan Meyer i 1938, i Fortids Kunst i Norges Bygder, når han skal vise forskjell på sunndalingene og resten av kommunen:
Sunndølen med sitt Byggekorn
Drikker gjerne av Sølvboe-Horn
Eidsbyggen med sin vide Brog
Slår på Halsen en liden Krog
Øxendølen med sin Haversæk
Drikker gjerne av hvermands Bæk.
Meyer sier verset er fra rundt 1790 og fortsetter med at ”Sunndølens selvbevisthet som medførte en viss praktlyst er nu av enda eldre opprinnelse.” Løken sier derimot at det er et gammelt vers uten kjent forfatter allerede i 1815. Det tyder på at det er adskillig eldre enn 1790. Man ville vel neppe glemt forfatter og når det oppsto på bare 25 år i en tid da fortellertradisjonen fremdeles var levende og tok vare på slik kunnskap. Kanskje er dette verset ett av de eldste diktene som er bevart fra Sunndalsdistriktet. Det reflekterer i alle fall situasjonen slik den var allerede i vikingtiden. Sunndalsgårdene var først og størst. Så gammelt er det nok sannsynligvis ikke, språket har forandret seg for mye til det.
Fortidens situasjon i Øksendal og Ålvundeid var i alle fall ganske forskjellig fra i dag: ”Øxendalen var da undtagen nogle faa gaarde baade på Eidet og andre sogner holdt for et Sebirien og det foragteligste sted i Sunndal”.