Skøyteløper in spe

Han, Svenn, sitter i høy hockeystilling med den ene skøyta hugget ned i isen. Det et bitende kaldt, men han venter rolig i kled sin blå trikotdrakt. Spenningen er til å ta og føle på. – Er det virkelig meg?, tenker han og ser utover den islagte banen der det står svart av folk rundt kanten. De venter de også.

Det er en av disse lange blå søndagene i januar. Det er klubbstevne og han er 13 år. Han vet han er sterk. Det har vært en kald førjulsvinter så han har fått anledning til å trene mye. Han er stolt av lengdeløpskøytene sine som bærer størrelse 45 i bunnen. Føttene hans har jammen vokst masse det siste året! Under juletreet fant han den blå trikotdrakten. Det var helt rart å se den inni julepapiret. Han hadde nesten ikke våget å tro på hvor heldig han var da han pakket ut. Trikotdrakten han hadde ønsket seg så brennende! Blant gutta på trening var det en kjent sak at en gikk mye fortere i en slik trikotdrakt. De hadde studert de store gutta på fjernsyn da draktene kom i bruk. Det hadde sett så tøft ut! På et vis så de nesten litt avkledd ut i de tettsittende draktene. Nå var han klar til å ta fatt på 500 meter.

Startdommeren hadde blåst dem i posisjon, parkammeraten og han. De skulle gå foran et stort publikum denne gang. Aldri før hadde han sett så mange mennesker rundt banen. Aldri hadde han gledet seg så mye til å gå et løp. Det var så uvirkelig det hele. Mens de ventet på at ryddemannskapet skulle gi signal om at banen var helt ferdig, så han seg rundt. Pusten stod som hvit damp ut av munnen på menneskemengden. Noen hoppet opp og ned for å holde varmen. Der, i svingen stod pappa, det visste han. Startdommeren kremtet. Svenn kikket raskt opp på han før han skjønte at nå var det like før. Han konsentrerte seg om oppgaven. Inni hodet gitt han nok en gang gjennom strategien. Han ville åpne raskt, og gå opp i teten. Han ville veksle foran parkameraten. Han hadde vært heldig og fått siste ytre. Den likte han best. Og nå skulle han vise hva han dugde til. Han krøket seg sammen i den tettsittende blå trikoten og ventet. Hetta satt stramt om hodet. Den skulle dempe luftmotstanden.

Han trakk pusten dypt. Han var klar og ventet bare på startskuddet som varslet at de var i gang. Det var nesten litt vanskelig å vente på starten. Han ville ikke være den som tyvstartet. – På plas. Klar! Ferdig … lød stemmen til startdommeren. Pistolen pekte rett til værs. Svenn strammet musklene maksimalt, klar til å ta fatt. Det sitret i hele han. Der lød skuddet. Han sparket fra og var i gang. Han kjente at musklene var godt oppvarmet og at skøytene satt perfekt. Han fant rytmen etter bare tre skøytetak. Han kjente at kroppen fungerte. At han fikk til. Han kjente at alt stemte og at trikotdrakten virket. Han lurte på hvor fort han var i stand til å gå. 


Som i en tåke så han folkene som stod rundt banen. Han hørte brølet men ikke hva de ropte. Svenn skjønte at de heiet på han. Bak seg hørte han parkameraten puste tungt. Han satte opp farten gjennom svingen. Han kjente hvor lett det gikk. Han kjente at han slapp armen og fikk farten ytterligere opp. Han krøp sammen på langsiden og krysset ut i siste ytre. Han hadde god fart inn i svingen. Han hadde øvd masse på å få farten opp når han hadde siste ytre. Foran seg så han mål. Han hørte sin egen raspende pust samtidig som han kjente at han hadde mer å gi. Han sparket hardere fra og økte farten ytterligere. Han så trenerens munn som en stor o på indre bane, han syntes han skimtet faren der ute blant publikum. Han kjente at det begynte å røyne på. Foran han så han tidtakeren gjøre seg klar. Bak seg hørte han parkameratens skjær i isen som hadde en annen og tregere rytme enn hans egne skjær. Han visste at han var langt foran. Han visste med jublende hjerte at han kom til å vinne. Det var en ubeskrivelig følelse. Alt var på hans side. Alt stemte. Han fikk vist frem sitt aller, aller beste. Med seg selv visste han at han aldri før hadde hatt et slikt perfekt løp. Aldri hadde han gått så fort på skøytene.

Der passerte han mållinja. Han så tidtakeren. Han hørte tiden, men kunne ikke tro det. Han reiste seg opp til rett stilling, strakk hendene over hodet og rev av seg hetta. Som i et brus lot han seg hylla av alle dem som hadde sett på han og heiet på han. Han hørte speakeren si navnet sitt, og tiden. Det var ny pers! Han hadde greid det. Han tittet nedover den blå trikoten, blunket vekk et par gledestårer og lot seg gli inn til siden.

Share to