Shetlandsponnien
Kvinne, født 1972:
Jeg husker onkel og tante, dom bodde i stort murhus på Braskereidfoss på Ruud. Og dårlig stelt var det, og det var det jo med oss alle. Da var det sånn at vi prøvde å hjelpe hverandre det vi kunne. Tante var sjuk og var på sjukehuset. Men så hadde dom en shetlandsponni. Da kjøpte pappa denna. Vet du hva han gjorde? Detta er helt sant: Vi var jo tre unger, mamma kjørde, Johnny satt på fanget mitt foran, og Lars satt baki der, og pappa tog shetlandsponnien på fanget baki bilen! Og en høysekk i bagasjen. Det glømmer jeg aldri, det husker jeg så godt. Vart bare sånn spontant vettu, at dom hadde kjøpt. Det var faktisk en nabogutt som fortalte meg her i sommer: «Jeg glømmer aldri da Aksel kom med hest i fanget!»
Vi bodde i ei gammel rønna på Hoberg, bessmor og’n bessfar kjøpte den te mamma og pappa for 18.000, husker jeg. Og der var det jo ikke innlagt vatn eller noe, så vi gikk til naboen for vatn. Og der fikk’n sett opp en gammel stall da, med spiltau. Jeg husker at det var stall og et rom. Og så var det utedass, og mørkt var det. I det rommet før du gikk inn til utedassen, der hadde pappa et stort mjølkar. Det var som regel havre oppi, til hestane. Så hadde’n kjøpt denna shetlandsponnien til meg, som var glasøgd. Glasøgd kaller vi det, det var et eller annet med ene aue. Det ser sånn gjennomsiktig ut, som om det itte er noe farve, sånn rart.
Så hadde vi besøk ta’v Stusse. Ho var stadig innom. Det ho ikke visste, var at pappa hadde handle en annen hest også, det var fire hester hemme. Da var det jo en hest som man måtte tjore fast, bare sånn over natta. Det var ikke plass i stallen. Så Stusse, stakkar, gikk opp om natta og skulle på toalettet, ho visste jo ikke at ponnien sto der, ho. Og vi hør et ramaskrik! For da hadde ho gått rett på ponnien. Glømmer aldri det ramaskriket. Så da kom pappa ut. Kan jo tenke deg kjeftinga på Stusse til pappa da. «Drittsekken» og det ene og det andre. For hun var ikke forberedt på å se en hest med et sånt aue, for det lyser opp.
Husker når jeg var lita, vi kjørte rundt i Odalen og handle. Da var vi innom onkel og tante på Sanner. Var itte gammal, kanskje fem år, om jeg var så gammal. Husker jeg fikk ei rød veske ta Frida, søskenbarnet mitt, og der var det sminke oppi.
Vi hadde ett soverom i huset, for vi hadde jo itte så stort hus. På soverommet var det dobbeltsenga til mamma og pappa, og vi ungane lå i små senger rundt ved vedovnen. Og da visste dom hvor vi var. For de var jo redd for at vi skulle gå i søvne, fordi je var veldig fæl til det. Men uansett, pappa stod opp en morran, og mamma òg, og borte var je. Og dom fant meg itte, det vart kaos. For det var jo skogen, de var redd for myra og brønnen, det ene og det andre. Og dom skrek til naboer og det vart jo oppstand, da vettu. Så sku pappa gå i stallen, og pappa han lo så mange ganger ta det. Der låg jeg i krybba te shetlandsponnien, og jeg hadde sminka shetlandsponnien med maskara! «Jeg glømmer aldri den ponnien, jeg har aldri sett en sånn hest», sa pappa. For da hadde jeg sminka ponnien med glasøget. Med maskara og leppestift rundt hele mulen! Og jeg lå i krybba og sov.