• (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)

Røstvangen - et gruvesamfunns korte historie

Omtrent midt mellom Tynset og Kvikne, ved Stugusjøen, ligger det et nedlagt gruveområde. Dette samfunnet hadde en kort men intens historie.

I dag er det bare ruiner igjen etter gruveeventyret på Røstvangen. Og knapt nok det. Du kan ennå se tuftene etter bebyggelse. Grunnmurene fra bolighusene, butikk, Folkets hus, hybelbygg, og vaskeri, kan fortsatt sees hvis du tar turen opp til Røstvangen. De eneste byggene som står igjen nå er hotellet og kontorbygningen nede ved Stubsjøen. Her var i begynnelsen av 1920-tallet et yrende liv.

Det var i 1904 at den svenske ingeniøren Nils Persson fikk kommet i gang med prøvedrift på Røstvangen. Etter hvert ble det oppdaget nye funn, og i 1907 ble det foretatt ny skjerping. Så i 1908 ble gruveselskapet A/S Røstvangen stiftet.

Til å begynne med måtte malmen fraktes med hest og slede ned til Tynset. Her var det malmvekt nedenfor jernbanestasjonen, der all malmen etter hvert ble fraktet til Trondheim med godstog. De var avhengig av godt føre, og derfor måtte malmen fraktes på vinterstid.

Den første vinteren var det opptil 200 hester som var med på malmtransporten.
Transporten kunne være problematisk. Utover vinteren løste vegene seg opp og det ble vanskelig å kjøre med hest og tunge sleder med malm.
Kunne også være streng kulde og lang ventetid for å få fylt opp lass.
Betalingen var:
– Kjøring av malm ble betalt med ¾ øre pr. kg. malm
– Returlast av materialer og annet utstyr ble betalt med ½ øre pr. kg. last
(et lass malm veide rundt 1000-1500 kg (så da kunne det bli fra kr. 7,50 til kr. 11,25 pr. lass!) Og det var faktisk ganske mye penger for over 100 år siden!


I 1909 var det slutt på transport med hest og slede.
Bygging av taubane var satt i gang, og man lagret malmen for å vente på at taubanen ble ferdig
Men det ble likevel kjøring på bøndene; kabler, stolper og utstyr og materialer til stasjonene
Taubanen fikk strøm fra to store dieselmotorer som ble bygd i vinkelstasjonen i Vinkelen. Dieselmotorene drev to store aggregater som skaffet strøm til å drive taubanen og annen virksomhet ved gruven.
Krafta ble overført til selve drivstasjonen for taubanen som sto på Bratthøa
18. februar 1910 ble de første kibbene (vognene) sendt fra Røsten stasjon, sør for Tynset, til gruven på Røstvangen

Det gikk 100 kibber i hver retning og hver kibb tok 300 kg.
Brukte 2 timer og 10 minutter på ferden fra Vaskeriet til Røsten stasjon
Det ble mange problemer med taubanen! Banen stanset flere ganger, og det hendte også at kibber falt av.
I 1916 brant taubanestasjonen på Vinkelen.
I 1915 begynte arbeidet med å skaffe mer strøm til Røstvangen. Eidsfossen kraftstasjon sto ferdig i 1917.
I tillegg til Røstvangen forsynte den også gårdene ved Røstvangen med strøm.

Til å begynne med var kisen såpass ren og fin at den ble sortert ut for hånd, og kunne fraktes rett til utlandet slik den var.
Etter hvert var kisen såpass uren at den måtte vaskes. Det første vaskeriet ble ferdig i 1916.
Malmen kom da med taubanen ned til vaskeriet. Her fikk den gjennomgå en prosess der den først gikk inn i ei rørmølle og så inn i ei kulemølle før den gikk inn i en flyteskilleprosess der det ble tilsatt noen kjemikalier. Vann til vaskeriet ble hentet gjennom en to kilometer lang kanal fra elva Gløta.
Dette vaskeriet brant i 1919, og nytt sto ferdig i 1921. Da var imidlertid driften opphørt, og dette nye vaskeriet ble aldri tatt skikkelig i bruk.

Gruvearbeiderne ble delt inn i flere grupper

Minererne hadde størst anseelse blant arbeiderne. Det var de som lagde hullene til sprengstoffet ved hjelp av feisel og bor. Ofte var det en som slo og en som holdt boret og vendte det. I 1915 kom det maskinbor og kompressoren som presset luft til verktøyet sto rett utenfor gruvehullet.

Fordrerne jobbet stort sett med alt annet. De krafset fram den utsprengte malmen og fraktet den ut i dagen. I starten på trillebører, men fra 1910 ble det anlagt skinner og vogner som kunne laste 2 tonn. Og i slepesynkene ble det installert elektriske heiser.

Skilderne var på bunnen av den sosiale rangstigen. Det var de som sto ved inngangen til gruva og grovsorterte malmen for hånd. Alt gråfjell ble kjørt ut på en tipp og i 1912 ble det bygd skeidehus og et valseknuseverk utenfor stoll 2.

Lønnen var akkordbetaling. Varierte fra arbeider til arbeider.
I 1910 var gjennomsnittslønnen:
– Minererer tjente 53 øre timen
– Fordrere tjente 42 øre timen
– Arbeid i dagen ble betalt med 40 øre timen
– Skeidere tjente 30 øre timen (dette var mest kvinner og unge gutter)
I 1911 kom etableringen av minstelønnssatser ved gruvene
I 1915 fikk vi fast arbeidstid, nå steg lønningene
Røstvangen gruvearbeiderforening ble stiftet 1906.
I 1909 fikk de tvunget gjennom tvungen sjukekasse for medlemmene
Legen fra Tynset og legen fra Kvikne fikk sin faste kontordag hver uke, og det ble etablert sjukestue med fast sjukepleier ved Vinkelen

Våren 1905 ble den første boligbrakka satt opp (kalt ”Vaterland”)
1906 ble det bygd to store bygninger, blant annet en bygning med en forsamlingssal på 280 kvadratmeter i første etasje
Driften stoppet opp på grunn av problemer med konsesjon, men kom i gang igjen høsten 1907.
I 1908 ble driften utvidet, og det ble bygd både boligbrakker og familieleiligheter
I 1912 var det i alt 164 mann som hadde sitt arbeide på Røstvangen
Arbeidsstokken ved gruva:
– 1904-1909 stigning opp mot 100 arbeidere
– 1909-1915 jevn stigning til ca. 170
– 1916-1919 antallet lå mellom 170 og 260
– 1919-1921 jevn nedgang fra ca. 170 til 120
På det meste kan det ha bodd over 500 mennesker på Røstvangen

Den eldste delen av gruvesamfunnet på Røstvangen lå oppe i snaufjellet. Og ble kalt Øvrebyen.
Da taubanen kom ble tyngdepunktet av samfunnet flyttet ned til der taubanen gjorde en sving – kalt Vinkelen.Her kom det etter hvert opp kontorbygning og ei ny arbeiderbrakk.
Nedrebyen vokste frem. Butikk kom til, og i andre etasje på ”Kooperativen”, som butikken ble kalt, kom det kafé og spiseforretning. I 1917 fikk de til og med sitt eget poståpneri
Samfunnet fikk også sitt Folkets Hus med festlokale, scene og kino.

Omtrent alle bygninger fikk sine egne navn.
Den første kontorbygningen fikk navnet ”Africa”. Denne ble senere omgjort til direktørbolig.
Laboratoriet som senere ble funksjonærbolig, ble kalt ”Portugal”.
Direktør Koren hadde sin privatbolig, og den fikk navnet ”Congo”, fordi direktøren en gang hadde vært i ”Congo”.

En av brakkene hadde navnet ”Titanic”.

Folkets Hus var veldig sentral. Var ferdigbygd i 1914.
Røstvangen hadde også sangkor og hornmusikkk
Røstvangen dramatiske klubb fremførte teater
I 1912 stiftet gruveselskapet skytterlag, men dette fikk heller liten oppslutning. (Kunne vel være fordi at det var ledelsen som hadde stiftet det)
Bibliotek i Folkets Hus fra 1914
Nye Folkets Hus ved Vinkelen ble innviet 19. juni 1920
Røstvangen ski- og idrætsforening stiftet 1914
– Ble arrangert kretsrenn både i hopp og langrenn
Røstvangen fotballklubb stiftet 1918


Flere og flere familier flyttet til Røstvangen. Hva da med skole for barna? Til å begynne med gikk barna på Stubsjøen skole på Nytrøa.
I 1917 fikk de egen skole i Folkets Hus oppe ved selve gruva.
I 1920 ble skolen flyttet ned til nye Folkets Hus ved Vinkelen.


Etter 1. verdenskrig gikk det mot slutten for Røstvangen gruver.
Hva var så årsaken til dette?
– For store investeringer under de gode tidene under 1. verdenskrig
– Endringer i den internasjonale økonomien
– Kriser og depresjoner etter høgkonjunkturen under 1. verdenskrig førte til synkende malmpriser
– Vanskelige og dyre driftsforhold
– Centralbanken som sørget for finansieringen kom i vanskeligheter – banken ville ha igjen mest mulig av den utlånte kapitalen (Røstvangen hadde en gjeld på ca. 10 millioner kroner!)
– Folldal gruver ville gjerne kjøpe Røstvangen men fikk ikke lov til det
– Centralbanken solgte derfor hus og anlegg ved Røstvangen bit for bit
– For eksempel ble Folkets Hus solgt til Tolga og ble det første Vidarheim (brant under 2. verdenskrig), ”Kooperativen” ble solgt til Kvikne og ble rådhus der
– A/S Røstvangen gruver ble nedlagt i mars 1921

I mange år lå slagghaugene oppe ved vaskeriet som et levende minnesmerke på hva som engang hadde vært. På grunn av avrenning og forurensning av Stubsjøen, ble slagghaugene fjernet for en del år siden.

Nå er det bare tufter igjen som man kan se hvis man tar en tur opp til Røstvangen
 

Share to