Molåna

Molåna er ei trønderlån oppført i 1783 av major Elling Lyng. Han var da premierløytnant i Nordenfjeldske dragonregiment (senere major). Han var gift med Catharina Rebekka Meyer. Det er deres initialer som pryder det halvmåneformete vinduet over inngangsdøra.

Gården hadde flere eiere frem til den ble delt i 1856 (Mo Nordre og Mo søndre). Selv om Mo nordre og Mo søndre da var to gårder, hadde de felles hus og tun.

Da gården ble solgt i 1913, var det fremdeles to familier som bodde i Molåna, men etter at det ble oppsatt nytt våningshus på Mo nordre i 1921, var det en familie som bodde i Molåna. Bygningen ble fredet t i 1923. Molåna fungerte som våningshus/bolig helt til det ble oppsatt nytt våningshus på Mo søndre i 1946. Museet kjøpte bygningen for 3000 kr samme år. Da var det lite igjen av de gamle husene (anlegget) på gården Mo søndre, bl.a. var nordre del av bygningen og inngangspartiet med portalen revet ned.

Opprinnelig var husene på gården oppført omkring en rektangulær gårdsplass, såkalt firkant-tun. Den staselige symmetrisk utformede hovedbygningen (Molåna) dannet venstre langside av tunet. Midt imot lå et langt uthus med to fløyer. Og i flukt med hver av fløyene lå gårdens to stabbur. I 1856 ble gården delt i to, og fikk to eiere. I mange år bebodde disse hver sin halvdel av hovedbygningen. Etterhvert ble det gamle uthuset revet ned og det ble i stedet oppført to adskilte nye uthus. Det ene uthuset ble plassert i flukt med det gamle uthuset, mens det andre ble flyttet utenfor det opprinnelige firkanttunet.

I ca. 1930-32 ble den nordre delen av hovedbygningen revet ned. Eieren av denne del hadde i 1921 bygd seg ny hovedbygning, nordenfor den gamle. På den måten ble tun-anlegget ødelagt, og den fredete hovedbygningen stod igjen med ett midtparti, samt søndre halvdel.

Ved delingen av gården (se ovenfor) ble midtpartiet med gangen og det gamle kjøkken brukernes felleseie og ingen ser ut til å ha brukt dette parti, så vedlikeholdet ble helt forsømt her. I 1942, da antikvariske bygningsmyndigheter var på besøk, var denne delen i en meget dårlig forfatning. Taket var ødelagt, gruen i kjøkkenet var falt ned og vinduene på vestsiden fjernet. I den gjenstående del – stue, langkammers og et sekundært tilbygg mot sør – bodde daværende eier av denne gårdparten. Det var den gang snakk om å restaurere siste rest av huset sammen med hovedinngang og det opprinnelige kjøkken.

Den vakre brannmuren på stua var bevart, men rommet var delt i to med en ny panelvegg. Før hadde stua hatt synlige tømmervegger, nå var den panelt med moderne panel.

For øvrig hadde bygningen fortsatt karakteristisk gammel innredning med vakkert listverk, vinduer og dører i god tilstand. Det samme gjaldt utvendig, med gode og tydelige detaljer og godt kraftig panel.

Grunnmuren var meget primitiv og dårlig, syllstokken var noe angrepet av råte, spesielt i det nordvestre hjørnet. Ellers var tømmeret i bra forfatning. Grovt og pent tømmer i fint utført tømrerarbeid. Utvendig panel var dårlig, men ikke alt. Vestre langvegg var dårligst. Deler av vinduskledningene på vestveggen måtte fornyes og de øvrige trengte reparasjon.

En del vindusrammer var veldig dårlige, det samme gjaldt portalen. Det var behov for nytt tak over gang og det opprinnelige kjøkken, mens resten av taket på huset da var dekt med sementstein. Sementsteinen var lagt på lekter over eldre sontak. Det var usikkert om bordtaket var i orden. Tidligere hadde det vært torvtak. Takrenner hadde det sannsynligvis ikke vært på bygningen. Men av hensyn til husets fremtidige vedlikehold ble det anbefalt at huset fikk påsatt takrenner av tre.

Skorsteinen til kjøkkenet var delvis falt ned, sammen med grua.

Konklusjon ble at «bygningen bør ubetinget søkes bevart», og at det var mest ønskelig at den ble satt i stand der den stod (på sin opprinnelige plass). Det ble foreslått at eier kunne bygge til en ny del på nordsiden av hovedinngangen – utvendig utformet som den del som var revet, slik at huset igjen fikk sin symmetriske fasade. Denne del kunne innredes moderne etter eiernes behov. Til gjengjeld kunne det yngre tilbygg på sørenden sløyfes. Problemet var at avstanden til hovedbygningen på det andre bruket ble i knappeste laget, og eieren av den gamle bygningen hadde ikke bruk for et så stort hus som han ville få med å bygge på dette tilbygget. Det var ikke ønskelig å nøye seg med reparasjon av den rest som stod igjen av bygningen, det ville bare vært en nødløsning. Det bruddstykke en ville redde på den måten ville bare gi et ufullstendig bilde av anleggets karakter. Det gamle miljøet var for lengst borte.

Ideene om å flytte bygningen på et museum, ble sådd der og da av Erling Gjone og bygningssjef Stabell (som var på befaring i regi av «den antikvariske bygningsnevnd» fra Oslo i 1942). Bygdemuseet på Verdal eide den gang ingen hovedbygning. Bekymringen var at museet var lite og førte en «temmelig ubemerket tilværelse» og de gamle bygninger museet allerede hadde i sin eie på Verdalsøra, var ikke satt helt i stand. Det hadde også vært snakk om at museet skulle flyttes til Stiklestad.

Folkemuseet på Sverresborg ble også nevnt, ettersom de heller ikke hadde noen «innherredsbygning». Bygningstypen burde finnes i deres samling, og denne bygningen kunne bli en staselig representant for Inntrøndelag. Men der var økonomien vanskelig, og en innsamling måtte til for å realisere dette. Ettersom Johannes Brun var født i denne bygningen (som er bevart), måtte vel dette kunne utnyttes. Rapporten avsluttes med at «gården ligger avsides, langt fra hovedvegen, og derfor ville bygningen neppe få noe større interesse for publikum der den ligger. Et museum derimot kunne gjøre noe ut av den. Men før muligheten for en eller annen løsning blir nærmere undersøkt, avventer vi den «Antikvariske Bygningsnevnds uttalelse».

Ærbødigst

Erling Gjone

(Sign.)

I 1946 ble festplassen/stemneplassen opparbeidet på Stiklestad, og da ble tanken om et museum sterkere, og museet fikk kjøpe ei tomt inntil festplassen av Teodor Stiklestad. Verdal kommune betalte for å få tomta planert. Molåna ble (som nevnt) kjøpt av museet i 1946, men ble stående på sin opprinnelige plass til 1953, da bygningen ble revet og fraktet til Stiklestad. Det kom ordre fra riksantikvaren om at bygningen skulle oppføres i sin opprinnelige lengde. Noe tømmer ble kjøpt, samt at det ble kjøpt en gammel bygning fra gården Levring, som ble brukt. Grunnmuren ble reist samme høst, og året etter startet arbeidet med oppføringa av låna. Alt dårlig tømmer ble skiftet ut. En måtte også lage noen nye dører og vinduer, disse ble laget så nært opp til det opprinnelige som mulig. Det var byggmester Olav Storholmen fra Helgådal som hadde ansvaret for oppføringa. Han laget også dører, vinduer og inngangsportalen. Aneus Haugdal murte opp den gamle grua og murpipene. Glassarbeidet ble gjort av maler Slottemo. Riksantikvar, Halvor Vreim laget arbeidstegninger og ga råd under oppføringa, også fylkesarkitekt Fasting var involvert i arbeidet. I 1955 var bygningen i så god stand at den kunne tas i bruk, og museets kafe og bygdas samlingsplass ble ett faktum.

Før kulturhuset på Stiklestad ble bygd i 1992 hadde Verdal museum kontor og flere utstillinger i Molåna. Museet drev også kafé/restaurant i bygningen. Ennå brukes huset til kafé i sommersesongen, og det kan leies i spesielle sammenhenger hele året, men denne bruken er mindre omfattende enn før. I dag brukes Molåna og tunet mye i formidling av forskjellig slag.

Oppføring: 1780 - 1783 (Antatt)

Eierskap: March 8, 1946

Flytting: 1953 (antatt)

Gjenoppføring: 1954 - 1955 (Gjenoppført på museet)