Fargeriet er fra Prestkvern i Mjønvald i Brandbu. Det er delvis laftet og delvis et reisverkshus med stående panel. Det er teglstein på taket og bygningen har to rom, et til beredning og farging og et til tørking. Fargeriet som er bygget av Johan Vinger i 1866 ble gitt som gave til museet i 1936. Gjenoppføring på museet startet 1937 og det stod ferdig oppsatt på museet i juni 1938. Det var Iver J. Prestkvern som ga fargeriet i gave, fra hjemstedet sitt. Han betalte for både flytting og oppsetting på museet. Det kostet ham kr. 4000.
Det meste inventaret i Prestkvernfargeriet kommer fra et tilsvarende fargeri på Hoffsbro i Gran. De tidlige fargeriene var plassert ved elver, som både ga kraft og rikelig tilgang til rent vann. Ved slike fargerier ble hjemmevevde ullstoffer som vadmel og verken mottatt til beredning, det vil si stamping, farging og pressing/persing.
All beredning begynte med stamping i et kar med varmt vann. Stampingen var en krympeprosess for å få stoffet tett, mykt og loddent. Fra gammelt av ble stampa drevet med vannkraft, senere med dampkraft og til slutt med elektrisitet. For å få lagt loa på stoffet fint i en retning, ble tøyet trukket over valser med borrer eller børster i en ruemaskin. Ruemaskinen med børster kommer fra Hoffsbro fargeri og er plassert nøyaktig slik den stod i Hoffsbro fargeri.
Peisen og fargekummene kommer fra fargeriet i Prestkvern. Kummene er murt opp og belagt med kobber innvendig. Den fargede væsken i kummene ble holdt kokende ved hjelp av kanaler fra peisen. Stoffet ble lagt ned i kummene og kokt. Det var viktig at stoffet lå riktig i kummen slik at det ble jevnt farget. Når en hadde kokt og farget ferdig ble tøyet tatt med til elva for skylling.
Etter fargingen måtte stoffet på ruemaskinen igjen. Deretter ble det tørket. Om sommeren kunne en tørke ute hvis det var forhold til det, ellers brukte man tørkerommet. Til å skjære bort overflødig lo ble det brukt en maskin med kostevalser og skjærekniv. Overskjæringen var viktig arbeid, for den bestemte utseendet på stoffet.
For at stoffet skulle beholde fasongen og forbli glatt måtte stoffet presses. Dette kalles persing. Stofflengden ble lagt i sikksakk i bunke med en papplate mellom hvert lag stoff. En slik bunke ble kalt en "pakke". Øverst i pressa er det en stor jernskrue som ble skrudd ned på pakkene. Stoffet lå så i press. Etter å ha lagt om stoffet så stoffbrettene kom inn ble tøyet presset en gang til.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».