Museumsdirektør Tore Fossum intervjuet Svein Svimbils (eller Tverbergs) sønn Brynjulf Tverberg 25. juni 1991, i samband med overtakelsen av smia. Fra dette intervjuet har Fossum skrevet følgende notat:
«Sønnen, Brynjulf Svimbil, født 19. 02. 1919 på eiendommen Bjerke, kom til eiendommen Svimbil i april samme året, da foreldrene flyttet dit i 1919. Brynjulf er døpt Tverberg, etter eiendommen faren kom fra. Han gikk folkeskole, framhaldsskole og Rjukan fagskole (elektrolinjen) i 1940. Istedenfor å ta jobb på Hydro, flyttet han til Stavanger, giftet seg og ble ansatt på Jernbanen med elektrokompetanse på lokomotiv. Han var ansatt i Jernbanen i Stavanger i til sammen 43 år, og var verksmester de siste ti årene.
Svein Brynjulfsen Tverberg, født 25. 11. 1888, død februar 1987. Han var sønn av Brynjulf Sveinsen (1864-1924) og Aslaug Øysteinsdatter (1867-1940) på gården Tverberg (gnr. 35, bnr. 1 i Tinn). (Tverberg var en av mange eiendommer i Tinn som fra gammelt av hadde tilhørt Cappelen-familien i Skien, men som ble solgt til staten i 1894. Beboerne hadde både før og etter denne transaksjonen status som leilendinger. Først i 1918 fikk Brunjulf Sveinsen Tverberg kjøpt Nordre Tverberg (gnr. 35, bnr. 4) for 2 500 kroner. Han drev eiendommen fram til sin død seks år seiere. Etter den tid satt enka Aslaug med garden til 1938, da hun overdro til sønnen Øysten Tverberg (1892-1972), som altså var en yngre bror av Svein [Tilføyd 2012 BB]) Svein var gift med Birgit Gjermundsdatter Rue fra Tinn Austbygd, f. 30. 11. 1887, død 27. 12. 1971. De hadde følgende barn:
Gro Svimbil, f. 1909, g. Lurås
Aslaug Svimbil, f. 1910, g. Lurås
Birgit Svimbil, f. 1912, g. Husevoll
Gjermund Svimbil, ugift, ble boende hos foreldrene og arbeidet i smia til han døde i 1980
Brynjulf Svimbil, f. 1919, flyttet til Stavanger (der han ble intervjuet)
Gutt som bare ble 12 år gammel
Sigrid Svimbil, g. Hagen, bosatt på Rjukan
Svein og Birigit giftet seg, og bygde et lite hus på Tverberg, garden der Sveins foreldre var leilendinger. Her ble de tre første barna født. Deretter bodde familien i to år på Midtgarden, hvor Gjermund ble født. Deretter flyttet de til bruket Bjerke en stund, og der ble Brynjulf født. De to yngste barna ble født på Svimbil. Sveins og Birgits datter Birgit (gift Husevoll) var bestyrer av samvirkelaget i Tinn, og stelte for faren sin etter at han som gammel enkemann fikk behov for hjelp hjemme. Svein kom på aldershjemmet i Tinn i 1983, 95 år gammel. Dattera Birgit døde i 1988, ett år etter faren.
Smia fantes det ikke på Svimbil da Svein kom dit i 1918, men han fikk bygd om et gammelt eldhus til formålet. Svein lagde mye av utstyret selv. Sønnen husker blant annet at dette gjaldt støpte lagere og overføringsmekanismer med reimskiver. Smia hadde en trefaset elektromotor som kunne drive det som fantes av enkle maskiner. Brynjulf nevner også en smiebelg med saueskinnstrekk. Brødrene Ola og Hans Bergan var med som oppslagere på skift, to og to dager av gangen. Etter hvert fikk også sønnen Gjermund slike oppgaver, for han interesserte seg for faget. I 1932 ble det imidlertid kjøpt inn en fjærhammer fra et Oslo-firma. Den nevnte saueskinnsbelgen ble erstattet av ei elektrisk blåsevifte, antakelig i 1950-åra. Ellers skjedde det knapt store utstyrsmessige endringer i Svimbil-smia. Særlig fjærhammeren bidro lettet imidlertid arbeidet mye, og med slik redskap var det ikke lenger noe særlig behov for oppslagere. Den ugifte sønnen Gjermund fortsatte likevel å arbeide en del med faren i smia. Også sønnen var en utmerket smed, og han stemplet knivbladene sine «G. T. Tinn». Initialene «G. T. » referer til at han brukte etternavnet Tverberg. Gjermund hadde ingen stor knivproduksjon. Derimot hadde han vært anleggsarbeider på Rjukan, hvor han utmerket seg som en fremragende borsmed. Slik smiinga var også blant faren Sveins spesialiteter. Det krevde en egen kompetanse å lage kvasse bor.
I tillegg til kniver, ljåer og bor smidde Svein Tverberg/Svimbil også beslag til blant annet sleder og kister, kjettinger og bjørnner, samt stabburslås. Han skal også ha levert kobberkjeler.
Til alle disse produktene trengte smeden egnet råstoff. Jern og stål kjøpte Svimbil-smeden fra Nils Haugens landhandleri i Tessungdalen. Nils Haugen var spesialist på stål, og tok særlig inn varer fra stålverket i Jørpeland.
Svein B. Tverberg (Svimbil) var født på Tverberg i Tinn i 1888. Det var smie på gården. Faren, Brynjulf Tverberg, døde i 1924, og moren, Aslaug Tverberg døde i 1940. Faren arbeidet på gårdsbruket, drev med skogsarbeid og jakt. I jordbruket var han dagarbeider, knyttet til flere gårder. Vinterstid var han tømmerhogger for staten, og han hadde også et eget skogareal av ikke ubetydelig størrelse som han drev. Brynjulf Tverberg kunne smi, men det var ingen hovedbeskjeftigelse, og det er ikke sannsynlig at sønnen Svein fikk noen grundig opplæring i dette håndverket av faren. Derimot var Jon Sveinsen (1876-1965) på Søndre Tverberg, broren til faren Brynjulf, en dyktig og aktiv ljåsmed, og Svein skal ha vært mye i smia hos onkelen. Svein skal også ha søkt kontakt med en annen slektning, Hans Toresen Spånem (1859-1939), som var kjent som en god smed. En eldre bror av denne smeden, Sigurd Toresen Spånem (1851-1924), hadde en butikk som formidlet ljåsalg, men Sigurd ville bare omsette varer fra kjente smeder. Da Svein Svimbil startet med ljåsmiing forsøkte han å få Sigurd Spånem som forhandler, men Svein ble avvist fordi han på dette tidspunktet ikke hadde noe navn som smed. Dermed valgte Svein å selge knivene og ljåbladene sine selv. Han dro over Tinnsjøen med melkeruta, iblant med sønnen Brynjulf, og solgte kniver og korte og lange ljåer i Hovind og Busnesgrenda. Karene gikk fra dør til død og bød fram varene, og den første gangen solgte de alt de hadde med seg i løpet av to dager. Sønnen Brynjulf forteller at han i skoleferiene i 1936, 37 og 38, litt før slåttonna, hadde feriejobb med å selge farens produkter, og han syntes det var moro å drive handel. Svimbil-karene hadde referanser til kjente smeder, blant annet nevnte Hans Toresen Spånem, som var onkelen til Sveins kone Birgit og bror til Gro Rue i Tinn Austbygd.
Svein Svimbil tilhørte den gamle skole, og holdt lave priser. I 1940-årene tok han under en krone for en stuttljå og en krone for en langljå. Da han fylte 80 år i 1968 var prisen 5 kroner bladet, og i 1975 gikk en ljå for 15 kroner. »
Boka «Tinndølsmeden gjennom 200 år» (1987) har følgende omtale av Svein Svimbil/Tverberg (nederst side 194):
«Svein Brynjulfsen Tverberg (1888-1987) er fra Nord-Tverberg i Tinn. Han lærte å smi etter han var konfirmert ca. 1905. Han hadde ingen spesiell læremester, men lærte seg selv ved å se på andre smeder. Han smidde for fullt fra 1912. En tid smidde han på Midtgarden, før han kjøpte Svimbil i 1918. Han satte opp ny smie i 1923, og anskaffet seg også maskinhammer. Han var medlem av smedforeningen fra starten i 1915 og til den ble oppløst. I begynnelsen lagde han sine stempler selv, men gikk siden over til fabrikklagde stempler. Han smidde til i 1979, 91 år gammel. Produksjonen hans var ljå og noe knivblad i begynnelsen. Etter hvert spesialiserte han seg mer og mer på knivblad, og må betegnes som knivsmedenes «grand old man» i dag. Det er titusener av knivblad som har kommet fra hans hånd gjennom over 70 år i smia. For denne innsatsen ble han hedret med Norges Vels sølvmedalje og diplom på Tinn Bygdeutstilling i 1983. Han har vært en verdifull kilde å ha i arbeidet med denne boka. [Det er avbildet fem forskjellige knivstempler brukt av Svein Tverberg]»
I 1977 publiserte Sverre Nymoen følgende reportasje om Tinn-smeden Svein Svimbil:
«DEN GODE GAMLE SMEDEN.
Den som har sett filmen «Ei samvirkereise i Telemark» fikk bl.a. hilse på den navngjetne ljå- og knivsmeden Svein Svimbil.
Bortover jordet mot ei værbitt og innrøkt gammel smie i Austbygda i Tinn i Telemark går en sti i snøen. Et smalt lite tråkk. Det er fotsporene etter selve gammelsmeden i Tinn. Den 89 år gamle og viden kjente ljå- og knivsmeden Svein Svimbil.
Det var en gang i tida det ble sagt og kjent at hvis man hadde en tinndøl-ljå og ellers var rettelig kar for å handtere den, så kunne man trygt gi seg i kast med slåttonna.
Svein Svimbil var en av dem som smidde dette fast i folks omdømme, i år etter år etter år, så lenge ljåen var i alminnelig bruk. Siden, etter den annen verdenskrig, fortsatte han med kniver. Han har smidd kniver i tusenvis, og merket hans – slått inn i knivbladet som et garantistempel – dro lenger og lenger ut i verden. Til Hallingdal, Numedal, Gudbrandsdalen, Kristiansand og Bodø, Sverige og Danmark. I hvert fall helt til Amerika. Med årene ble det tusenvis av små og store kniver som dro ut i verden, fra avl’n og ambolten i den svarte vesle smia hans.
Og fremdeles trår han stien dit bort. Rett som det er nå på vinteren snør den igjen, men han tråkker den på nytt, fram og tilbake, et band mellom seg og tunet og smia. Han vil helst bort dit en tur hver dag, 89-åringen. Men stort sett har han gitt seg med smiingen.
Bare nå og da, når han er i riktig godlune – som han selv sier, nører han opp, og det begynner å ryke fra smiepipa – som sender fra seg godlukt av brennende trekull. Og litt etter, når røyken er blitt tynn og lys og kullene gløder i ei ildmørje, høres klangen av hammer mot jern og stål og ambolt på nytt. Og nye knivblad blir til under ei naken og skarp lyspære.
Da er det liksom selve minnene som klinger fra smia. De gode minnene, de som huskes best og lengst, fra den tida han selv var ung og sprek og sammen med sine hadde sin beste tid. Han var ikke mer enn 21 år da han ble bonde på egen gård – da kjøpte han Svimbil.
SMED OG KULLBRENNER
Tinn var selve smedbygda. Bare fra de to bygdelagene Austbygda og Tessungdalen var det i mellomkrigsårene, mellom første og andre verdenskrig, opptil 56 som var medlemmer av smedforeningen. Nå kan de som er igjen telles så å si på ei hand.
Da Svein Svimbil begynte å prøve seg som smed var han 8-9 år og sto på en stabbe ved siden av ambolten når han smidde. Så når han forteller at han har smidd i 65 år, så regner han bare de årene som han hadde vært i fullbefaren virksomhet. Etter at han hadde gått den læren som skulle til. Han behøvde ikke gå langt etter den, i hans familie.
Det var vintrene som var selve smietida, for om somrene hadde han nok å gjøre med jorda. Men smie-sesongen kunne være lang, ofte fra senhøsten av og til bortimot St. Hans. Og en smed skulle ikke bare kunne smi, men være kullbrenner også. For ei egg-smie, som han kalte de smiene hvor det ble laget ljåer og kniver, måtte ha trekull. Og Svein Svimbil, som mange med ham før i tida, har mangen vinterforsyning. Minst 100 tønner med kull måtte han ha for vinteren, og ei tønne var 148 liter. Før i tida brente han kullene i reis-miler ute i skogen, men de siste årene har han brukt ei mile av jern hjemme på gården.
De første årene smidde han mest ljåer – stadig flere etter hvert som han fikk opparbeidet salget. Det kom ikke av seg selv heller, i mellomkrigstida.
Men så, i den nye fredstida, ble det mer fart i alt, og for Svimbil sitt vedkommende ble det slik at det ble svært til etterspørsel etter kniver. Til fredelig bruk, vel å merke. Vinter etter vinter var han i smia klokka syv om morgenen, og tok ikke kvelden før ved åtte-tida om kvelden. Han smidde forresten ikke bare tollekniver, men lengre kniver også, som f. eks. fjellkniver med blad opptil 35 cm lange.¨
MENS JERNET VAR VARMT
Om han ikke ble lei av det noen ganger? – å stå der i smia time etter time – dag etter dag – vinter etter vinter – år etter år! Sikkert et dumt spørsmål, for han har neppe spurt seg selv om det noen gang. Så er da også svaret: Det var bare om å gjøre å få til så mye som mulig, vet du!
For han husker godt den tida da han fikk 20 øre for et knivblad. Uslipt riktignok, men det var dårlig betalt. Og med tid og stunder ble det 15 kroner bladet, ferdigslipt, klart til å settes på skaft. Men det gjør han ikke selv. Knivbladene blir sendt til knivmakere som lager både skaft og slire.
Og fremdeles får den gamle knivsmeden brev- og telefonforespørsler i mengder. Men nå må jeg levere det fra meg … sier han.
Han er glad for at det fremdeles er noen som har tatt mål av seg til å føre tradisjonen videre. Ja, han har hatt mange i smia for å lære. Lergge stål i jern, og egg i ljå og kniv. Men han vet ikke hvor mye det har blitt til – for alle.
Han bruker den gode gamle måten. Stålet lages ferdig først. Så blir et emne av jern kløvd i en viss dybde på langs, og stålet legges i kløyven og bankes inn. Så sveises delene sammen, og det ferdige emnet blir banket ut til det det er bestemt for, og deretter finsmidd. Til slutt blir det herdet og gjort klart for sliping. Det høres enkelt ut, men den som har prøvd det vet at det skal læres – og læres godt, for å gi god egg.
En må være nøye på stålet også tilføyer smeden.
Tida kom da han ga fra seg gården til sønnen Gjermund. Og han har det slik at han er så dyktig til å skjære i tre. De fineste blomster, roser, ranker og mønster, mangletre, gardinbrett og kister – og mer til av dette slaget.
Så skulle det bygges nytt våningshus, og da måtte smia flyttes, for den gamle smietomta lå så fint til for det nye huset. Slik har det seg at enten han Svein Svimbil nå er i smia eller inne i huset, så er han på gammel smiegrunn. Og det tror vi den gamle smeden liker godt.»
Artikkelen er utstyrt med tre fotografier, tatt av Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum. Et av dem viser en gammel, krokrygget Svein Svimbil ved smiestedet. Det har underteksten: «De siste 30 årene har Svein Svimbil smidd så å si bare kniver, men en sjelden gang gjenoppfrisker han også kunsten ved å smi en ljå.» Neste fotografi viser Svimbil ved en diger, utvendig jernsylinder og har teksten: «Dette er jernmila som Svimbil har brukt til å brenne trekull i, de seinere åra. Før i tida brente han den vinterforsyningen han trengte.» Det siste fotografiet viser smeden, sittende foran smiegavlen, og har føgende tekst: «Smiing var noe som hørte vintrene til. Om somrene var det annet å gjøre for den som hadde gård å drive. Men smia var god å ty til da også, når redskap skulle repareres.»
Det avskrevne utklippet har dessverre ingen referanse som forteller hvilken avis eller hvilket blad reportasjen ble publisert i.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».