Do

1985 ble siste sesong med fløting i Glomma. Fløterlaget som hadde hatt ansvar for virksomheten på strekningen mellom Strandfossen i Strandbygda og Skjefstadfossen i Heradsbygda hadde hatt base i koia Fossheim, som lå på østsida av vassdraget, like nord for brua Norsk Skogbruksmuseum fikk bygd over til Prestøya i 1964. Etter at fløtinga var nedlagt overtok museet koia med inventar og en tilhørende utedo.

Fossene på begge sider var blant hindringene fløtingstømmeret måtte passere på vegen fra Østerdalsbygdene mot trelast- og treforedlingsindustrien lengre nede langs vassdraget. Både i Prestfossen og Klokkerfossen innebar det fare for fløterne om tømmeret satte seg fast i fossene, slik at de måtte ut i strømkavet for å løsne stokkene. Derfor var det viktig at det stadig ble ført tilsyn med tømmerets gang her, slik at fløterne kunne gripe inn før det bygde seg opp digre hauger, og ikke minst for å forebygge at slike problemer oppsto. Dette ble gjort ved hjelp av ledelenser, som ble justert etter vannstandsendringer for å lede tømmeret slik at det var liten fare for at det satte seg fast. Det var lensefester ovenfor fossene, og opplag for lensestokker både på Klokkergarden og på Prestøya. Dette var noe av bakgrunnen for at Christiania Tømmerdirektion (Glomma fellesfløtningsforening) fikk bygd ei koie akkurat her. Før dette skjedde, i 1909, hadde fløterne som hadde ansvaret på den cirka seks kilometer lange roden fra Søstuvika i Strandbygda til Hanstadholmen nedenfor i stuer som lå langs vassdraget, og stundom sov de nok under åpen himmel også. Fløtinga på denne strekningen foregikk vanligvis fra april til juli, i enkelte år også til august.

I fløterkoia Fossheim lå det en liten protokoll hvor det ble gjort dagboknotater om fløtingas gang fra 1909 til 1977. Protokollen ble overdratt til museet med koia. I innledningen finner vi følgende informasjon om koias tilblivelse:

«For lang tid tilbake bodde Tømmerfløderne i en liten stue paa Præstegaardsøien om sommeren. Senere, når den blev nedrevet, innlosjerte de sig i Grøndalen, dog enkelte mellemaar paa nærmest omliggende steder.

Kravet om at Tømmerdirektionen skulde opføre en Tømmerbu til sine arbeidere kom da frem, dog uden resultat, men kravet kom tilbage aar efter aar til de nærmeste chefer. Saa endelig, i 1908, gikk de med paa at en saadan skulde opføres. Bundtømmer skulde optrækkes til byggemateriale, og næste vaar skulde Buen bygges. Mod en aarlig afgift af kr. 5, 00 gav kommunen tilladelse til opførelse af Buen paa sin eiendom Klokkergaarden, Fossum. Den 4. juni flyttede arbeiderne ind i den, og et lenge følt savn var da afhjulpet. Arbeiderne enedes om at gi Buen navnet ”Fosheim”. »

Koia ble et kvile- og overnattingssted for fløterne. Fløtersjefene Embret Fossum (1877-1944) og Ola P. Fossum (1882-1952) mange kilometer lengre nede ved elva, og de bodde derfor i koia store deler av sesongen. Etterfølgeren Johan Rasch (f. 1916) derimot, bodde noen få hundre meter unna og overnattet bare i koia når tømmermengdene var spesielt store, og når damslipp i Osdammen gav grunn til å forvente raske vannstandsendringer. Andre fløtere, som hadde lengre veg hjem, brukte koia mer. Dette gjaldt ikke minst «bakendfløterne», som renset elva for tømmer ovenfra og nedover ved sesongslutt.

Da koia ble reist skal daværende fløtersjef Embret Fossum ha montert ei sag like nord for byggetomta, der fløterne skar søkketømmermaterialer til byggeprosjektet. Både himlingspanelen og golvene i koierommet og vindfanget skal være lagd av slike materialer, som har det kvalitetsmessige fortrinnet at de beveger seg lite. Panelbordene må ventelig ha vært innom et lokalt høvleri. Det var fløterne sjøl som var tømmermenn og snekkere. Koia består av et mannskapsrom med liggebrisker langs veggene, spisebord med krakker midt i rommet og en teglsteinsmurt peis i et av de «indre hjørnene». Foran mannskapsrommet var det et vindfang med enkel bordvegg. Her var det plass til ved, lensekjetting, tauverk, taljer og vaiere, feltesse for kvessing av haker og reparasjoner av jernredskap, samt dynamitt for sprenging av steinblokker og tømmerhauger som det ikke lot seg gjøre å rive med handmakt. Til koia hørte det, som nevnt, utedo. Noen få meter vest for koiedøra, der Glomma renner forholdsvis stille like ovenfor Klokkerfossen, var det båtstø og kort veg å ro opp til lensefestene ovenfor de to fossene.