History
-
-
Til den store skogbruksutstillingen på Glomdalsmuseet i 1953, som ble opptakten til stiftelsen av Norsk Skogbruksmuseum, ble det samlet en god del gjenstandsmateriale som skulle gjenspeile liv og arbeid i skogen før moderniseringa etter 2. verdenskrig satte inn. Mye av dette materialet (cirka 200 objekter) ble seinere stilt til Norsk Skogbruksmuseums disposisjon. I 1971 behandlet Glomdalsmuseets styre spørsmålet om deponering av bygninger som tematisk sett ville være mer relevante ved Norsk Skogmuseum. Styret ved nabomuseet overlot dette spørsmålet til museenes faglige ledelse, men forutsatte at flytting av bygninger og anlegg måtte skje i forståelse med giverne eller deres etterkommere. Glomdalsmuseets styre bemerket likevel at museet burde beholde to anlegg som var dette museets etableringsfase, ei ljørkoie fra Helge Væringsåsens (1836-1917) eiendom Korsbakken og en fiskehjell fra Buvika ved Femund. Med utgangspunkt i dette vedtaket bestemte museumsbestyrer Ivar Skre (1923-1992) at tårnkoia Glomdalsmuseet i samband med den nevnte utstillingen 18 år tidligere, skulle overdras til Norsk Skogbruksmuseum. Det var skogeier Asbjørn Løken (1898-1963) i Heradsbygda i Elverum som hadde skaffet denne koia til utstillingen i 1953, og hans sønn Johan C. Løken (1944-2017) samtykket til overdragelsen. Koia skal opprinnelig ha stått i Bjudalen, altså ved elva Bjua, som i hovedsak renner gjennom Våler kommune i Hedmark. Det var Asbjørn Løkens onkel, skogeieren, lokalpolitikeren og organisasjonsmannen P. C. [Per Christensen] Løken (1855-1932) på Nedre Løken (Kristenstua) i Heradsbygda, som konstruerte den første tårnkoia i 1906. Bygningstypen ble vist for et større publikum under den første skogbruksutstillingen i Elverum i 1911. Da representerte tårnkoia noe nytt, en måte å bygge et skogshusvær uten åre og ljore, men med ovn og overlys fra et glasskledd lite oppbygg på taket der ljoren på koiene brukte å være. I 1953 var koietypen altså blitt en antikvarisk attraksjon. «Tårnkoietypen er i kulturhistorisk sammenheng et så interessant ledd rent bygningshistorisk at museet burde ha en slik, og vi er derfor meget glad og takknemlig for den imøtekommenhet Glomdalsmuseet har vist ved overdragelsen av koia som depositum», skrev konservator Tore Fossum (f. 1926) i 1971. At tårnkoia var et depositum – ikke en gave – betyr at denne bygningen er den eneste av dem som finnes i Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum som ikke fullt og helt er museets eiendom. For Tore Fossum på Norsk Skogbruksmuseum betydde flyttinga av denne koia til Prestøya at det han betraktet som et viktig ledd i utviklinga av skogskoiene på Østlandet var på plass. Med tårnkoie blant de andre østlandshusværene museet hadde samlet var konservatoren fornøyd: «Til sammen viser disse koiene utviklingslinjen for skogshusværene i Østerdalen, og særlig for den søndre del av dalføret, frem til ca. 1920» (Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 6, side 175).
P. C. Løken var en av de aktørene fra overgangstida mellom 1800- og 1900-tall som historikeren Paul Tage Halberg (f. 1944) har karakterisert som «bygdehøvdinger». Han var blant stifterne av Østerdalen Skoveierforening og Glommen skogeierforening, hvor han hadde sentrale tillitsverv, han var aktiv Høyre-politiker både på kommune- og fylkesnivå og han var en lederskikkelse i det lokale lekmannskristne miljøet. I disse miljøene framsto P. C. Løken som «en bygdehøvding med karisma og patos, både i skrift og tale», skriver Halberg. Som praktisk skogbruker skal han ha gjort seg bemerket med to oppfinnelser. Den ene var ei skogsharv som skulle brukes til å lage rifter i humuslaget i skogen, slik at frøet fra konglene lettere kunne slå rot i den underliggende mineraljorda. Den andre var tårnkoia.
Tidlig på 1900-tallet var skogeieren P. C. Løken opptatt av å forbedre boforholdene i tømmerskogen. Hamar-gutten Ole Bleken Rud (1888-1979), som hadde gått Evenstad skogskole, var ansatt hos Løken i 1904 og 1905. Han mintes seinere hvordan Løken i denne perioden fikk hentet ei ljørloie fra skogen sin, som ble gjenoppført på ei eng nedenfor garden. Der eksperimenterte Løken og hans medhjelpere, den tømmermannskyndige skogsarbeideren Bernhard Berntsen Teppen (1853-1915) og gardskaren Arne Andersen Likvern (1871-1925), med å bygge om ljørkoia til et bedre skogshusvær. Karene gjorde koia litt høyere enn den opprinnelig hadde vært. Over ljoren bygde de et lite overbygg av bord. I denne konstruksjonen fikk de også satt inn vinduer, som kunne åpnes og lukkes ved hjelp av stenger fra koierommet. Denne løsningen gav ikke bare lys, men også muligheter for ventilasjon. Slik ble den første tårnkoia til. Ole Bleken Rud skal ha fortalt at dette var første gang han så ei koie med vedovn. Koia ble første gang vist for et skogfaglig interessert publikum under skogbruksutstillingen som ble arrangert under Grundsetmartn i Elverum i mars 1906. Søndre Østerdalens Skogforening var vertskap for utstillingen, og P. C. Løken var formann i denne organisasjonen og følgelig også sentral som arrangør. Det finnes fotografier av koietypen fra denne utstillingen (jfr. fotoarkivet DSS. 3391 og DSS. 3394), men det er neppe snakk om den samme koiebygningen som seinere endte på museum.
Omtalen av koia i utstillingsreportasjen i Tidsskrift for Skogbrug [nr. 4 1906] tyder på at vedovner i koiene nok hadde vært prøvd tidligere, sjøl om Ole Bleken Rud ikke hadde opplevd slike husvær:
«For Tømmerhuggere og Kjørere, der tilbringer den største Del af Vinteren i en liden Tømmerkoje, er det af stor Betydning at denne er saa praktisk indrettet, som Forholdene tillader, og at den saavidt muligt tilfredsstiller de hygieniske Fordringer. Det paastaaes, at Sundhedstilstanden blant Skogsarbeiderne er blevet daarligere, efterat Brugen af Ovn er bleven mere almindelig. De gammeldagse Kojer med Ildsted midt paa Gulvet og Aabning midt i Taget, eller med Ildstedet (Peisen) anlagt i det ene Hjørne ved Indgangen og en Glugge i Loftet for at bringe Lys, var sundere Opholdssteder, idet der var let Afgang for den forbrugte Luft. I Ovnskojerne har man kun Døren som Aabning, og Ventilationen bliver langt mindre fuldkommen. P. C. Løken, Elverum, havde udstillet en Tømmerkoje, hvori var bibeholdt Hullet i Taget, men over denne Aabning var anbragt en Overbygning, ca. 1 Meter høi, med 2 indsatte Smaavinduer. Herved kan frembringes mer Luftveksel, og paa samme Tid sparer man paa Vedforbruget, idet Kogeovnen forbruger mindre Brændsel end den aabne Peis. »
Ovn i koiene var likevel såpass nytt at det var varmekilden og koke- og stekemulighetene den innebar som lot til å bli oppfattet som det mest interessante ved denne nyskapningen. Koia var motiv på ett av de to fotografiene Tidsskrift for Skogbrug publiserte fra utstillingen, og i bildeteksten er den omtalt som «P. C. Løkens nye Ovnskoje» [Tidsskrift for Skogbrug 1906, nr. 5, side 129]. Koia ble vist også i forbindelse med et landbruksmøte på Frogner i Kristiania høsten 1907. Her ble den kalt «P. C. Løkens Komfyrkoie». I 1907 var det for øvrig flere som hadde tatt fatt i «koieproblemet». Juristen og skogeieren Amund Bredesen Opset (f. 1868) på Kingelsrud i Grue i Hedmark viste noe som ble kalt ei «Peisbu», og Akershus Amts Skogselskab viste sitt «lille nette Skoghus». Vi vet også at det var på denne tida Martin Gundersen Bakken (f. 1856) fra Styggberget i Elverum begynte å eksperimentere med sine flyttbare lemkoier. P. C. Løkens tårnkoie var også ei av flere koier som var utstilt ved skogutstillingen på Gjøvik i 1910, utstillingen i Elverum i 1911 og den store nasjonale jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo i 1914.
At det var interesse for å skape bedre skogshusvær var det ifølge den ambisiøse forstkandidaten og skogforvalteren Agnar Barth (1871-1948) grunn til å glede seg over:
«For det store Publikum synes disse Koier og Stuer paa Udstillingen nærmest at virke som Kuriuositeter eller morsomme Interiører fra Skogslivet; thi de tager ikke den dybe Mening med, der ligger bag her, Bestræbelsen efter at skaffe Skogarbeideren et trivelig og nogenlunde rummeligt og bekvemt Logi, som han under sit slidsomme og sure Vinterliv i Skogen saa saart trænger til.
Det er overmaade glædeligt at kunne fastslaa, at det er Skogeiere selv, som nu begynder at gaa dforan i denne Sag; thi altfor længe har Skogeierne rundt om i Landet, og herfra har det offentlige Skogvæsen ikke gjort nogen Undtagelse, troet at kunne byde Arbejderne en Række Skur af forskjellig Konstruktion, som er fiffet op med det velklingende Navn af Tømmerkoie eller Skoghytte, men som mangen Gang i Virkeligheden ikke har været saa pas, at Eiere vilde ladet sin Blodhæst eller Racehund overnatte der en kold Vinternat. » [Tidsskrift for Skogbrug 1907, nr. 11-12, side 387-389]
De nye koietypene, blant annet P. C. Løkens tårnkoie, ble åpenbart møtt med interesse og anerkjennelse, også i den nasjonale skogadministrasjonen. I 1909 utarbeidet skogdirektøren forskrifter for skogshusvær, hvor det bant annet sto det at «hvor kun koieovn anvendes til opvarmning, blir koien å bygge med en liten overbygning av bord, som et tårn med vinduer, efter P. C. Løkens modell på Elverumsutstillingen. Dette forårsaker ikke stor utgift og skaffer bedre luft.» Med de neste vedtektene, som ble utarbeidet som videreføring av Lov om skogshusvær fra 1915, fulgte det til og med typetegninger av tårnkoia, slik Løken hadde konstruert den. Skogeiere som ville bedre boforholdene til skogsarbeiderne sine kunne gjøre det omtrent som Løken og medhjelperne hans hadde gjort det da han utviklet koietypen, nemlig bygge om ei eldre ljørkoie. Økonomisk sett var dette et overkommelig tiltak. Det finnes ingen gode registreringsoversikter som kan fortelle hvor vanlig denne koietypen ble, men på landsbasis fikk tårnkoiene neppe noe stort gjennomslag. Det later imidlertid til å ha vært en god del slike husvære nettopp i Løkens egen region. Det gikk imidlertid ikke så mange år før det kom pipehatter av blikk som gav mer effektiv ventilasjon enn vinduene i tårnkoia gjorde. Dermed kunne man spare seg det kompliserende bryet med å bygge tårnet midt på koietaket, som det viste seg vanskelig å få tett, og som hadde lett for å «stjele» mye av varmen fra ovnen i koierommet. Det nye og betydningsfulle ved tårnkoia var at den muliggjorde bruk av ovner i stedet for åpen årevarme i koiene, og at de bidro til en debatt om skogsarbeidernes boforhold som etter hvert førte til at denne gruppa fikk bedre kår under tømmerdriftene.
Tårnkoia som kom på museum etter skogbruksutstillingen i 1954 er verken den som var på Elverumsutstillingen i 1906 eller den som var på Jubileumsutstillingen i 1914. Begge disse koiene finnes det fotografier av. Glomdalsmuseets konservator og bestyrer, Håvard Skirbekk, fikk greie på at Bjudalskoia opprinnelig hadde vært ei peiskoie med peis i hjørnet til høyre innenfor døra, men at den ble ombygd til tårnkoie i 1906 (se boka «Hus og tun»[1963], side 365).
I forbindelse med flyttinga av tårnkoia fra Glomdalsmuseet til Koiedalen på Prestøya ble en del av veggstokkene, fortrinnsvis i det utsatte botnkvarvet, erstattet med nye. Det ble også lagt inn en ny stokk i sjølve tårnet. Museet valgte å legge helt nytt yttertak av kreosotimpregnert virke. Arbeidet med demontering, transport og gjenoppføring av bygningen ble utført av Norsk Skogbruksmuseums personale. Utgiftene til dette prosjektet ble altså i hovedsak begrenset til løpende lønnsutgifter.
Høsten 1989 hadde museet tilgang på ekstra arbeidskraft gjennom ordningen «Arbeid for trygd». Dermed fikk vaktmester Håkon Sæle (1928-1999) kapasitet til å organisere omlegging av flere tak i friluftssamlingene, blant annet taket på tårnkoia. Her ble hele taket demontert. En av sideåsene ble skiftet, og det ble lagt nytt undertak av kløvd virke, slik det hadde vært opprinnelig. Som fuktsperre la vaktmester Håkon Sæle og hans hjelpere D-papp med grunnmursplast over. Langs raft og røster ble det lagt ny never. Til moldvarer valgte Sæle å bruke kreosotimpregnert virke. Etter fotografier fra restaureringsprosessen å dømme ble også mange av stokkene i det opprinnelige tårnet erstattet med kopier, riktignok av eldre tømmer. Det er vel grunn til å anta at bordtaket på tårnet også ble skiftet i forbindelse med dette arbeidet. I et notat fra høsten 1989 heter det også at det ble skiftet en veggstokk i koia. I tillegg til vaktmester Håkon Sæle var Arne Halvorsen (1950-2005?), Kjell Magne Kaveldiget (f. 1958), Lasse Kaikonen (f. 1948) og Ove Jarne Østby (f. 1936) med på dette arbeidet.
En gjennomgang av de antikvariske husene i Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum tidlig på 2000-tallet viste at det særlig er to det særlig er to forhold som skaper vedlikeholdsutfordringer her. Det ene er det løse, sandete jordsmonnet, som bygningene har en tendens til å synke ned. Kombinert med jordblandet fuktighet fra takdrypp skaper dette lett råte i svillstokkene. Et annet problem er den forholdsvis tette barskogen på øya. Den har en positiv miljømessig effekt idet den skaper en viss distanse mellom bygninger med ulike provenienser og opphavelige funksjoner. Klimatisk sett betyr denne skogen imidlertid at både sol og vind får dårlig tak, og det betyr igjen at lokalmiljøet koiene står i blir forholdsvis fuktig. I ekstreme tilfeller så vi tegn til begroing. Dette siste problemet ble umiddelbart forsøkt avhjulpet gjennom tynning. I 2003 ble det også gjort tiltak for å jekke opp flere av bygningene på øya med sikte på å hindre fukt og forebygge råte i de underste svillene. Antikvarisk tømrer Arne Ingar Pedersen (f. 1967) fra Koppang var hovedansvarlig for dette arbeidet, med John Svendsberget (f. 1969) og Preben Øvergaard (f. 1973) fra Norsk Skogmuseum som assistenter. P. C. Løkens tårnkoie var blant bygningene som ble jekket opp og fikk ny mur av høvelig stein som ble hentet fra Hernes. På tårnkoia skiftet Pedersen også en av svillstokkene.
-
Classification
References
-
- Fotoreferanser DSS.3391 DSS.3394
- Litteraturreferanser Fossum, Tore (1979): Skogbruksutstillingene. Streiftog i skogbruksutstillingene, artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, koia er omtalt på side 188 og avbildet på side 189
- Litteraturreferanser Fossum, Tore (1972): Tårnkoia, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skognruk, jakt og fiske, nr. 6 1967-1971
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- Identifier SJF-B.0033
- Part of collection Anno Norsk skogmuseum
- Owner of collection Stiftelsen Norsk Skogmuseum
- Institution Anno Norsk skogmuseum
- Date published March 19, 2014
- Date updated November 11, 2023
- DIMU-CODE 011052994988
- UUID 14fc325d-0954-4406-9b09-1af5ad0aab8d
- Tags
- nazi
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».