History
-
En av oppgavene som ventet Tore Fossum da han overtok stillingen som konservator ved Norsk Skogbruksmuseum var å finne ei oppgangssag som kunne flyttes til museet. Det var nemlig meningen at Norsk Skogbruksmuseum skulle vise førindustriell bearbeiding av tømmer til trelast. Styremedlem Hans Th. Kiær (1891-1973) hadde allerede «oppdaget» ei oppgangssag han mente museet kunne overta. I april 1961 skrev han følgende til styreleder Magne Midttun (1933-2010): «Nu tror jeg virkelig jeg har funnet det! I Ana, en km’s vei opp fra Andråstøa på Østsiden av Storsjøen, rett over for Buruen, står det en oppgangssag i bekken, og jeg har vært og sett på den i dag. Vasshjulet ligger i isen akkurat nu, og rennen er råtnet ned, men rammen med sagbladene er intakt. Huset er dårlig, men mye av det kan brukes og resten kan sikkert rekonstrueres. Krumtappen er grøvre enn den De fikk fra Svein Viken, men selve veivakselen fant jeg ikke, men den kan ligge i isen under saga. » Anlegget lå altså opprinnelig øverst i det såkalte Sagfallet der elva Anda faller 5-600 meter nedover et bratt bergparti mot Storsjøens østre bredd, mellom Andrå skole og småbruket Trøen.
Som det framgår av brevet var Andrå-saga forfallen. Både den dårlige tekniske tilstanden og museets trange økonomi gav grunnlag for bekymring. Fossum anslo at arbeidet ville koste cirka 5 000 kroner. Dette var et betydelig beløp for Norsk Skogbruksmuseum i 1961, så den unge konservatoren samrådde seg med styremedlemmene før han tok beslutningen om at museet ville overta anlegget. Når Andrå-saga var valgt, gjaldt det å få fortgang i dokumentasjons- og demonteringsarbeidet, for i den tilstanden sagruinen var, ble den raskt forringet. «Det er allerede mye av saga som har falt ned og forsvunnet, og skal den stå enda en vinter, kan den bli vanskelig å få rekonstruert», skrev Tore Fossum i august 1961.
Før sagruinen ved Anda kunne flyttes til Elverum måtte det avklares hvem som hadde eierinteresser i anlegget, og hvordan disse ville stille seg til flytting av anlegget til museet. Eierne viste seg å være Anne Margrete Sjølie Ilsaas på garden Andrå, men også Sverre Andraa på eiendommen Dølperstua og And. H. Kiær & Co, som eide Andråstøa. Alle var villige til å overdra sagruinen vederlagsfritt til museet, grunneieren Anne Margrete Sjølie Ilsaas under forutsetning av at museet ryddet pent opp på sagtomta etter bygningen. Det tok tid å klarlegge rettighetsforhold og skaffe penger til oppgangssagprosjektet. Flyttinga ble først realisert sommeren 1963 – to år etter at beslutningen om at Andrå-saga skulle bli museumshus var tatt – og gjenreisinga i Elverum var ikke fullført før våren 1964.
Traktene omkring Storsjøen i Rendalen har mye skog. Brukerne på Andrå fikk kongelig bevilling til å bygge oppgangssag med sikte på å skjære planker og bord til lokalt forbruk 17. november 1787. Det var imidlertid ikke saga som ble reist i ly av dette løyvet som ble flyttet til Skogbruksmuseet i 1963. «Denne ble reist ca. 1880 og var i bruk frem til 1925. På tomten hvor den sto på Andrå hadde det imidlertid stått en eldre oppgangssag tidligere, slik at en del av materialene i denne skriver seg herfra», uttalte Tore Fossum til lokalavisa Hamar Stiftstidende i 1963 (1/11). Den siste påstanden, at sagbygningen inneholdt materialer fra et eldre anlegg, kan det være vanskelig å verifisere ut fra rent formmessige betraktninger. Fossum var klar over at den Andrå-saga han fikk flyttet til museet, som sagtype, representerte en bestemt fase i oppgangssagenes historie. Det dreide seg om en type som ble vanlig på midten av 1800-tallet, og som hadde flere valsete sagblad i ramma, slik at den kunne skjære mange bord i samme skår: «Som type er saga både interessant og representativ. Den hører med til de senere oppgangssager, har syv blad i rammen og hadde dessuten blad for kanting, som forhåpentlig kan rekonstrueres. Den har vært i bruk frem til 1915, og også etter den tid mer tilfeldig helt frem til 1925». Fossum var også klar over at Norsk Skogmuseum tidlig i 1960-åra var i ferd med å bli vel østerdalsorientert, og gav uttrykk for at han gjerne også skulle hatt sager fra det nordafjelske eller fra Vestlandet. Museumsbestyreren fikk tips om flere oppgangssager, men alle var preget av at de gjenværende sagene av denne typen i begynnelsen av 1960-åra hadde stått lenge ubrukte i fuktige miljøer som hadde tæret hardt på konstruksjonene. Ei sag fra den store skogeiendommen Frønningen i Lærdal i Sogn og Fjordane var også aktuell, men også den var forfallen, og flytting derfra til Elverum innebar langt høyere kostnader enn fra Rendalen. Andrå-saga ble derfor den eneste noenlunde komplette oppgangssaga i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum. Museet har imidlertid sagdeler (blader, krumptapper m. v. ) og modeller av oppgangssager fra andre distrikter.
Saga var, som nevnt, meget forfallen og delvis nedrast, så gjenoppbygginga var en krevende oppgave, der det også måtte skaffes en del virke til rekonstruksjon av elementer som var borte. Det ble dels brukt gamle stokker som museet kjøpte fra et gardsbruk i Sørskogbygda i Elverum, dels ferskt virke som ble levert av Elverum skogforvaltning. Konservator Fossum hadde godt håp om at prosjektet skulle bli vellykket til tross for åpenbare utfordringer: «Saga var sterkt nedråtnet, og det har derfor vært nødvendig med innsetting av ganske nytt materiale for å få den riktig gjenreist. Det sto imidlertid nok igjen til nøyaktig oppmåling og tegning, slik at det har vært mulig å gjøre en fullstendig rekonstruksjon». Norsk skogmuseums arkiv har sju udaterte og usignerte tegninger av Andrå-saga som sannsynligvis ble laget i forbindelse med flyttings- og gjenoppføringsarbeidet i 1963. Disse må antakelig betraktes mer som rekonstruksjonsforsøk enn som oppmålingsarbeider. Det finnes også fotografier som ble tatt like før saga ble demontert og flyttet til Elverum. Museet har dessuten oppmålingstegninger som ble utført av daværende arkitektstudent Odd Sørhus (f. 1946) fra Trysil, antakelig i 1970 eller 1971, altså etter at saga hadde stått på museet noen år.
Konstruksjonen og plasseringa av saga i en sandskråning mot Klokkerfossen i Glomma skapte antakelig problemer. I 1988 ble i hvert fall saga demontert med sikte på at det skulle støpes nye fundamenter og at saga skulle gjenoppføres etter «en grundig reparasjon». Disse reparasjonene kom til å gå over to sesonger og bli Norsk Skogbruksmuseums største restaureringsprosjekt til da. Det ble støpt nye, forholdsvis høye betongfundamenter som skulle beskytte konstruksjonene mot flomskader. Pilarene står dessverre ikke på linje. Enkelte av dem stikker så langt ut at de fanger snø og regnvann - fuktighet som absorberes av trekonstruksjonene de skal bære, noe som bidrar til råteutvikling. En del råteskadde stokker i bygningskonstruksjonene ble skiftet ut i 1988. Vaktmester Håkon Sæle (1928 – 1999) valgte blant annet å legge kreosotimpregnerte botnsviller og å sette inn et par saltimpregnerte stolper i bærekonstruksjonen. Det ble også lagd et nytt vasshjul med aksling og krumtapper, samt en rennestump som skulle antyde hvordan vannet ble ført inn mot et slikt hjul. Tanken var å gjøre saga lettere tilgjengelig for publikum, slik at den kunne trekkes sterkere inn i formidlingsarbeidet. Til tross for betongfundamentene og andre «fornyelser» fra 1988 var saga truet under storflommen i 1995.
Etter årtusenskiftet så museets fagfolk nytt behov for antikvarisk restaurering av Andrå-saga. De konstaterte at saga, som siste gang var i bruk i 1925, var svært forfallen da den ble demontert og flyttet til Norsk Skogbruksmuseum i 1963. Dette innebar at mange komponenter ble skiftet ut med kopier i nye materiale. Dette skjedde åpenbart også etter at saga ble demontert og gjenreist på betongfundamenter i 1988. Museets konservaror måtte konstatere at arbeidene som var gjort med Andrå-saga var preget av at de som hadde gjenoppført og restaurert saga ikke hadde vært nøyaktige nok, og av at de heller ikke hadde hatt den nødvendige forståelsen av oppgangssagenes virkemåte. Høsten 2001 var restaureringshåndverkerne Arne og Morten Pedersen fra Aursfjord i Troms på befaring. De kalkulerte behovet for restaureringsvirke, som deretter ble innkjøpt fra Materialbanken på Røros. Det praktiske restaureringsarbeidet ble for alvor påbegynt høsten 2002. Håndverkerne Arne Jan Pedersen (f. 1938), Morten Pedersen og Roald Renmælmo (f. 1970) jekket opp konstruksjonen og lagde ny svillramme, denne gangen av malmfuru fra Åmot i Østerdalen, under den nedre halvdelen av saga. Arbeidet ble utført etter forbilder fra fotografier som ble tatt før Andrå-saga ble flyttet fra Rendalen. Restaureringsarbeidet ble dokumentert av Siv Kristi Holmin (f. 1967) på oppdrag fra Norsk Håndverksutvikling. Museet skulle gjerne ha fortsatt samarbeidet med disse håndverkerne om videre restaurering av tømmerkista under den øvre delen av saghuset, riktig tilpasning av vassrenne og de mekaniske komponentene ei slik sag skal ha. Stadig trangere driftsøkonomi stanset imidlertid videreføringa av dette prosjektet.
Det ble ryddet en del trær og kratt omkring saghuset høste 2019 med sikte på å bedre opptørkinga av trematerialene i Andråsaga etter råværsperioder. I etterkant av dette ble også det sterkt begrodde bordtaket inspisert. Det viste seg at impregneringa var utvasket og at de oppovervendte bordsidene var blitt porøse, og dermed mer vannabsorberende enn vannavstøtende.
Høsten 2022 arbeidet restaureringshåndverker Knut-Arild Nordli med Andråaga, etter at Skogmuseet hadde fått tilsagn om økonomisk støtte til restaurering av anlegget fra Anno museums vedlikeholdsfond for antikvariske bygninger. Dette prosjektet var såpass stort at vi bestemte oss for å realisere det i to faser. Første restaureringsfase skulle dreie seg om oppretting, avstiving og utskifting av komponenter eller deler av komponenter som hadde råteskader som innebar fare for stabiliteten. Aller først fikk Nordli jekket på plass igjen hjulstokken, der den ytre endetappen hadde løsnet fra lageret den skulle ligget i. Denne forskyvninga hadde antakelig oppstått under flom. Dessverre viste det seg at svillramma under den søndre delen av sagbygningen, som ble laftet av Pedersen og Renmælmo i 2003, allerede hadde fått råteskader. Særlig yteveden på oversidene av toppstokkene (toerstokkene) på langveggene var råtne, antakelig på grunn av slagregn og fukt som hadde trengt ned i margsprekker. For å skaffe seg et godt underlag å feste nye skråband og eksisterende hjørnestolper i, valgte Nordli å telgje og høvle seg ned til frisk kjerneved. Deretter gav han de blottlagte flatene et raust strøk med nylig milebrent tretjære. Oppå dette la han godt utmalmete halvkløvninger fra furustokker som ennå ikke hadde fått margsprekker. På dette underlaget plasserte Nordli tre nye skråbånd både på østre og vestre langside. Anleggspunktene for stolper og skråbånd på svillramma ble tjæreimpregnerte. Tømmerkassa i nordenden av sagbygningen hadde skjermet svillstokkene, så her var det ikke behov får å fornye yteveden. Derimot erstattet Nordli kabber Pedersen og Renmælmo hadde etterlatt seg som midlertidige støtter for sørøstre og sørvestre hjørne av tømmerkassa under den nordre halvdelen av bygningen med nye kabber. De nye kabbene fikk form og materialkvalitet som bør kunne fungere i overskuelig framtid. Den nevnte tømmerkassa var og er en luftig konstruksjon, uten dømlinger. Da Nordli jekket den opp litt, for å kunne foreta utskiftning av kritisk råtne elementer, oppsto det forskyvninger, som håndverkeren lyktes med å trekke tilbake til opprinnelige posisjoner. Nordli erstattet en råtten stokk (firerstokken) på østre langvegg, to i nordre gavl (ener- og femmerstokkene) samt femmerstokken på vestre langvegg. Deretter avstivet han veggene med strekkfisker og en vertikal lask innvendig i tømmerkassas nordvestre hjørne. Disse elementene skulle være funksjonelle erstatninger for skråband av impregnerte planker som satt inne i tømmerkassa, men øyensynlig ikke hadde virket slik de burde. Skruehull etter midlertidige strekkfisker som ble brukt til avstiving under jekkinga ble spunset etter at disse strekkfiskene var demonterte. I det nordvestre hjørnet ble to jernbanesviller som hadde ligget på betongfundamentet erstattet av ei skiferhelle og en malmfurukabbe med trapesformet tverrsnitt. Bygningen er opprettet med sikte på å oppnå et noenlunde plant golv i saghuset. Her kan det bli behov for ytterligere småjusteringer i neste restaureringsfase. Foreløpig er nordveggen løftet cirka 15 centimeter. I saghusdelen (det som her kan oppfattes som 2. etasje) har Nordli festet tre skråband som hadde løsnet på grunn av setninger. Et av dem er råttent i den nedre enden og bør skiftes i neste restaureringsfase. En skjøt mellom to råtne understokker i den ramma som bærer raftet på bygningens østside er midlertidig understøttet av en stolpe. Den skjøtte stokken ble antakelig lagt inn under gjenoppførelsen av saga på museet i 1960-åra. Den planlegges erstattet av en hel og frisk stokk i neste restaureringsfase. All overflatebehandling er utført med håndredskaper, slik vi antar at det ble gjort da Andråsaga ble bygd. Neste restaureringsfase planlegges våren eller sommeren 2023.
Classification
References
-
- ArkivreferanserSe vedlagt søknadsfil 2021
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1965): Oppgangssag fra Ytre Rendal, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 4 1963-1964
- LitteraturreferanserRopeid, Andreas (1986): Oppgangssaga - ein novasjon med konsekvensar, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske, nr. 11 1985-1986
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0032
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedDecember 16, 2023
- DIMU-CODE011052994987
- UUIDc5291f3c-7cde-434f-a2e7-4cde38fb6d92
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».