History
-
I 1965 overtok Norsk Skogbruksmuseum ei ljørkoie som fra fra Røros-traktene. Koia var en gave fra Johannes Larsen Feragen (1899-1982) på garden Bakken i grenda Brekken i Røros kommune. Utmarkshusværet det var snakk om sto på Femundsåsen, der Johannes Larsens forfedre hadde bygslet utmarksslåtter av Røros Kobberverk. Tilknytningen til denne garden bidro til at bua lokal hadde gått under navnet «Bakkabua». Museets kontaktperson i denne kommunen, skogvokter Thorleif Sandnes (1904-1973), var viktig for at denne ervervelsen ble realisert. Årstallet 1808 skal ha vært skåret inn i en av veggstokkene, og dette har vært tolket som byggeår. Værslitasje har for øvrig bidratt til at årstallet er nærmest utvisket i dag. Bua lå ved et stort myrområde der brukerne på Bakken lenge praktiserte utmarksslått. Den ble derfor primært brukt som slåttebu, men den ble også brukt i forbindelse med vedhogst, jakt og bærsanking i området. Skogvokter Sandnes var også blant dem som hadde tilbrakt netter i denne koia i samband med oppdrag i skogen. Han demonterte den sammen med Ole Skjevdal fra Røros. Bakkabua, eller Røros-koia som den ofte har vært kalt på museet, ble gjenoppført på museets område øst for Glomma i 1966. Det var Erling Smevold (1909-1993) og Karinus Loftet (1907-1985) som utførte det praktiske gjenoppbyggingsarbeidet.
«Norsk Skogbruksmuseums oppgave er å dokumentere utmarksutnytting i vid forstand, og Bakkabua forteller om utnytting av fôr-, bær- og viltressurser i utmark. Den har fått sin plass på Prestøya, og utfyller den øvrige utmarksbebyggelsen som finnes i museets samlinger. » Slik introduserte museumsdrirektør Tore Fossum (f. 1926) Bakkabua i en artikkel han skrev om lag 30 år etter at bygningen var flyttet fra Røros-traktene til friluftsmuseet i Elverum. I artikkelen forteller Fossum at garden Bakken hadde tre buer i Femundsåsen, og folka på garden og naboene i Feragen kalte den derfor for «Bua synna åsa» for å skille denne fra de øvrige. Alle de tre buene skal primært ha vært brukt i samband med markeslått, men de skal også ha vært besøkt i samband med annen utmarksbruk, som mosetaking, bærplukking og rypefangst. Skogsdrift har ikke brukerne på Bakken hatt her, så bua har ikke tjent som skogskoie, sjøl om formen og planløsningen likner på ljørkoiene som var brukt under tømmerdrifter. Utmarksslåtten i Femundsåsen var for lengst et avsluttet kapittel for brukerne på Bakken i Feragen da bua ble flyttet til Norsk Skogbruksmuseum.
I fjellbygdene i Røros-traktene har februket vært den dominerende greina av jordbruket, rett og slett fordi klimaet var for tøft for dyrking av de fleste matvekster. De dyrkete arealene omkring gardene var gjennomgående små, og det var helst stråfôr som ble dyrket med sikte på å berge buskapen gjennom vinteren. Til gjengjeld var utmarka viktigere i gardsdrifta her enn i mange lavereliggende områder. Den gav ikke bare beite til husdyra, skogsvirke til bygninger og redskaper eller jakt- og fangstmuligheter. Udyrkete utmarksarealer ble også utnyttet til fôrsanking. På mange garder skal mer enn halvparten av vinterfôret tradisjonelt ha vært hentet fra utmarka. Brukerne på garden Bakken i Feragen slo mye myrgras – starr – i Femundsåsen. Som fôr betraktet var det kanskje ikke like næringsrikt som vollhøyet fra åkrene rundt garden, men det var et naturgode som kunne høstes, tørkes og lagres på stabbhesjer eller i stakker, og hentes til gards på sledeføre vinterstid. Dette arbeidet er beskrevet i en artikkel Tore Fossum har skrevet om virksomheten omkring Bakkabua i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 14. Her forteller han at det ble slått i cirka fire uker i utmarka før slåtten hjemme på garden tok til. Etterpå ble det på nytt slått i utmarka, gjerne i fire nye uker, slik at dette arbeidet til sammen preget om lag to måneder av arbeidsåret. Ofte var det tre karer som slo med ljå og to kvinnfolk som rakte. Slåttebuene skulle følgelig ha plass til fra fire til seks personer. Det var «dobbeltsløer» i buene, slik at to og to kunne ligge på samme brisken, skriver Fossum. «De lå i slåttebuene hele uka, og var bare hjemme igjen i helgene. Alle slåttebuene hadde åre midt på golvet og ljore i taket. … Maten de hadde med seg, besto av tjukkmjølk, grøt, flatbrød og spekekjøtt. » Ei anna stor onn var mosetakinga. Den garden hovedinformanten til Tore Fossum kom fra, hadde brukt å hente cirka 100 sledelass med mose fra Femundsåsen hver vinter. Også under sankinga av mose (egentlig lav) og tillegginga av sledelass var husvære som Bakkebua kvile- og sovesteder. Folk tok også inn i bua når de var på bærsanking eller jakt.
Taket på Røroskoia ble omlagt i 1987. I 1991 valgte museet å flytte bygningen over til Prestøya, der den ble plassert i utkanten av sletta midt på øya, ikke langt fra museets utescene. «Denne koia har tjent som bu for myrslått og annen utmarksutnytting, og har fått et riktigere miljø der den nå har plassert», står det i museets årsmelding. Tanken var sannsynligvis at det åpne sletta midt på øya framsto som et engareal. I samband med flyttinga av koia ble det utført en del vedlikehold på vegger, tak og innbo, uten at vi vet hva disse endringene besto i.
Classification
-
- Jordbruk (Outline)OU 240
- Boliger (Outline)OU 342
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1996): Bakkabua og utmarksslåtten, artikkel i Årbok for Norsk Skogbruksmuseum skogbruk, jakt og fiske nr. 14 1993-1996
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0028
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994983
- UUID89ab6d73-b092-422b-acd8-d7b38915af2f
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».