History
-
I Norsk Skogbruksmuseums årsmelding for 1958-59 nevnes for første gang første gang museets behov for å overta klokkergarden Fossum, på fastlandet øst for Prestøya, som museet hadde disponert siden de fikk overta den vederlagsfritt av et enstemmig Elverum kommunestyre høsten 1955. I november 1960 ble det arrangert et møte om saken der museet, Kirkedepartementet, Prestegårdstilsynet, Rolsdorphs skolelegat og Elverum kommune var representert. Det viste seg at kommunen også hadde interesse for eiendommen, som ble betraktet som et attraktivt areal for et boligfelt. Museets talsmenn antydet at det kunne være aktuelt å flytte virksomheten til en annen kommune om en ikke fikk et større areal. Kirkedepartementets talsmann mente at museet og kommunen måtte bli enige om hvordan saken kunne løses. I løpet av året som fulgte valgte Elverum kommune å legge tilside planene om boligfelt på Klokkergarden, slik at museet kunne få disponere arealet. Rolsdorphs skolelegat, som disponerte bygningene, tilbød museet å kjøpe våningshuset. De andre bygningene ville legatstyret selge til nedriving. Kirkedepartementet var også villig til å la museet disponere deler av arealet som tilhørte Elverum prestegard, med tanke på innkjørsel fra Solørvegen og bruhode mot Prestøya. Høsten 1963 vedtok museets styre å kjøpe Klokkergarden med våningshus, stabbur, låve og tre mindre uthus for 31 000 kroner. Våningshuset ble verdsatt til 25 000 kroner, stabburet til 4 500, låven til 1 000, fjøset til 200 og en vedskåle til 300 kroner. Et bryggerhus ble ansett som helt verdiløst. Overdragelse av bygslingsretten til 76 mål jord og de nevnte bygningene skulle skje ved årsskiftet 1962-63. Planen var å innrede kontor for museet i våningshuset, samt å innrede fire utstillingsrom i låven, hvor resterende arealer skulle tjene som magasin.
Klokkergarden var opprinnelig et underbruk under Elverum prestegard. Bruket het opprinnelig Fossum, etter fossestrykene i Glomma like vest for tunet. Etter tradisjoner genealogen Stian Herlofsen Finne-Grønn (1869-1953) gjengir i sin bok om Elverum (1921, bd. II, s. 117) ble bruket ryddet av prestesønnen Niels Borch (f. 1635), som skal ha hatt en seksualmoral som ikke på noen måte var i pakt med sin samtids normer. Derfor ble dømt til forvisning til Nord-Norge, og måtte forlate bruket. Seinere kom Fossum på andre hender. Da Axel Christian Smith (1744-1823) flyttet til Elverum som kapellan for den alkoholiserte, både åndelig og legemlig svekkete presten Jens Grüner (1724-1779), ville han nødig bo i Prestegarden. Derfor kjøpte han nabobruket Fossum, hvor han antakelig bodde fra 1773 til han i 1780 ble utnevnt til sokneprest i Trysil, som inntil da hadde vært annekssokn. På dette tidspunktet skal han ha solgt han Fossum til menigheten, som gjorde bruket til klokkerbolig. Etter at Smith i 1787 kom tilbake til Elverum som sokneprest, men som innehaver av dette embetet bodde han og kona i Prestegarden. I løpet av de sju åra Smith bodde på Fossum skal han entusiastisk skal han ha bekostet oppdyrkingsarbeider og bygd nytt våningshus. Om dette er kjernen i dagens våningshus, hvor eksteriøret later til å være minst 100 år yngre, og om han fikk reist flere bygninger på Fossum, vet vi foreløpig ikke. Etter at Smith og kona dro til Trysil flyttet lærerfamilien i denne delen av bygda, nordre Heradsbygd skolekrets som det het den gangen, til Fossum. Læreren, Ole Larsen Oswold (ca. 1741-1808), kom fra en husmannsplassen Osvoll under Stange prestegard. Han skal ha fått lærerstilling i Elverum i 1775, et levebrød han hadde inntil han døde i 1808 i en alder av 67 år. I likhet med andre lærere på landsbygda i Norge på denne tida underviste Oswold i såkalt omgangsskole, hvilket innebar at undervisninga ambulerte fra gard til i skolekretsen fra begynnelsen av oktober til utgangen av mai. I sommersesongen drev han antakelig jorda på Fossum. Læreren skal også ha fått reist hus på sætervollen Fossum lenge hadde hatt ved siden av Prestegardens sæter på Storberget i Elverum. Oswold hadde ellers det tilleggsvervet at han på helligdager opptrådte som «kirkesanger», som det heter i 1700- og 1800-tallets dokumentmateriale. «Klokker» var en annen betegnelse på dette embetet. Dette kirkelige embetet var bakgrunnen for at Elverum menighet holdt Oswold, kona og de fem barna deres med husrom og muligheter for å supplere ei knapp lærerlønn med naturalia fra eget åker- og februk på Fossum.
Familien Oswold var åpenbart ikke de eneste som bodde på Fossum på slutten av 1700-og begynnelsen av 1800-tallet. Det gjorde også juristen Niels Rolsdorph (1770-1842) og kona hans, Anne Sophie Winsnæs (1766- 1831). Rolsdorph kom til Elverum som privatpraktiserende advokat i andre halvdel av 1790-åra, og gjorde seg bemerket som en dyktig jurist på bygdetingene i Østerdalen. I 1808, like etter at klokker Oswoll var død, fikk daværende sokneprest Hans Gude (1754-1817) tinglyst et dokument hvor det heter at «Hr. Procurator Rolsdorph for nogle Aar tilbage har kiøbt af Elverums Almue en gammel Hovedbygning og Halve Deelen af en gammel Laavebygning med Stald, som Meenigheden var eiende paa Pladsen Fossum». Det dreide seg om bygningene Axel Christian Smith hadde fått oppført da han var kapellan i Elverum, og som menigheten seinere hadde overtatt. Presten Gude stadfestet at Rolsdorph hadde brukt penger på å vedlikeholde og forbedre våningshuset etter Smith, og at han også hadde «opført andre nødvendige Huse sammesteds», uten at det spesifiseres hvilke hus det dreide seg om. Det er imidlertid tydelig at investeringene var gjort i forventning om at Rolsdorph etter hvert skulle få overta bruksretten til jordvegen på bruket. Slike rettigheter ble kontraktfestet i etter klokker Oswolds død. I tillegg til hus og jordveg, skulle Rolsdorph ha fri hamn for husdyra sine i prestegardens utmark, og rett til å hente seg ved og gjerdevirke i den samme utmarka for tre riksdaler og 48 skilling i året. Presten antydet også at Rolsdorph skulle få overta sætervollen og bygningene på Storberget, som fra gammel tid hadde ligget til Fossum, men som Oswold haddekjøpt. De mange interessene i Fossum gjorde situasjonen komplisert, og soknepresten så behovet for at rettighetene ble samlet på færre hender, nemlig hos Rolsdorph: «Paa Pladsen Fossum findes 3de Slags Huuse, nogle eies af Hr. Procurator Rolsdorph selv, andre tilhører Almuen og nogle ere opførte af afgangne Klokker Oswold, og nu Enkes Ejendom, altsaa maa Hr. Procurator Rolsdorph foreenes med de 2de sidste om Huusenes mindelige Afstaaelse». For lærerenka Elisabet Oswolds del ble dette gjort ved hjelp av ei kontrakt som sikret henne føderåd av og på plassen. Hun skulle få hamning og vinterfôr til ei ku og en sau, halvannen tønne korn, litt jord til å dyrke poteter og kål. I tillegg skulle hun disponere et kammers med klokke i våningshuset og et loft, som i denne sammenhengen antakelig betyr en separat forrådshus som åpenbart var borte da Norsk Skogbruksmuseum begynte å interessere seg for eiendommen og bygningene. Enka Elisabet Oswold døde i 1834, 86 år gammel.
I Elverum ble navnet «Klokkergarden» etter hvert vel så ofte brukt om eiendommen der klokkeren bodde som det opprinnelige «Fossum», og i dag det hovedsakelig dette navnet som brukes. Også fossen som skiller bruket fra Prestøya er preget av embetet som brukerne her hadde, i og med at den kalles Klokkerfossen. I det fleste lokalsamfunn på landsbygda i Norge ble fastskoler innført etter at Lov om Almueskolevæsenet på Landet påbød kommunene å bygge slike skoler. I Elverum var denne idéen langt eldre enn som så. Alt i 1810 skrev sokneprest Hans Gude en utredning en utredning der han gikk inn for at soknekallet hans skulle få to fastskoler, en i Hernes og en i nordre del av Heradsbygda. Det viste seg imidlertid vanskelig å skaffe penger til et slikt tiltak. Gude og noen formuende venner av ham kjøpte derfor Nyborg, et av underbrukene under Prestegarden, med tanke på å etablere en privat fastskole der, uten at det ble til noe. Saken ble tatt opp igjen i 1841 og fikk det den gang unge kommunestyrets tilslutning. Skolen ble satt i drift i 1842. Samme år døde juristen Niels Rolsdorph (1770-1842), som de siste åra av sitt yrkesaktive liv (1829-1838) hadde vært fut i Østerdalen. Rolsdorph og kona Anne Sophie Winsnæs (1766- 1831) hadde opplevd den ulykka det var at deres «kjære Børn, nemlig en Søn og en Datter ere ved Døden bortkaldede fra os». De var imidlertid formuende mennesker. Mer enn førti år i aktiv tjeneste for rettsvesenet i Østerdalen hadde gitt gode inntekter. I slutten av 1820-åra begynte helsa til fru Rolsdorph å skrante, og ektefellene satte opp et testament der særlig fru Rolsdorphs nevøer ble tilgodesett med store summer, mens en av hans nevøer som hadde bodd hos paret en perioder og en annen som var oppkalt etter juristonkelen måtte nøye seg med noe mer moderate beløp. Paret ville imidlertid også hjelpe «Husarme, agtværdige Familier i Elverums Præstegield der ei ernærer sig ved Bettlerie og ei have Adgang til Understøttelse af Sognets Fattigkasse». Dokumentet betinget imidlertid den lengstlevende rett til å «forøge denne Gave og nærmere at foreskrive dens Anvendelse i det anførte Øiemed eller til een eller anden Almen nyttig Indretning for ovennævnte Bøygd eller for nogle af dens Indvaanere, som er trængende». Denne klausulen må Nils Rolsdorph, som døde om lag elleve år etter kona, ha benyttet seg av. Han etterlot seg nemlig betydelige midler til et legat for en skole som skulle gi lokal ungdom muligheter for skolegang som gav dem mer kunnskap enn den tradisjonelle omgangsskolen hadde gjort, en slags ungdomsskole. Bebyggelsen eiendommen Fossum – Klokkergarden – inngikk i legatet. Fra da av skulle garden – ifølge testamentet – brukes som skole og lærerbolig. Rolsdorph hadde også satt av et stort pengebeløp til lærerlønn. Følgelig flyttet Elverum kommune ungdomsskolen sin fra Nyborg til Fossum høsten 1843, og den dyktige læreren og klokkeren John Koppang (1813-1865) fulgte med. Etter ham fulgte sønnen Ole Koppang (f. 1842), Daniel Sæter og Eivind Olsen Torp (1844-1890), inntil sistnevnte i 1873 etablerte «Elverum privatskole» i nyoppførte lokaler på Folkvang i Leiret (Elverum sentrum). Fra da av huset Fossum «Leirets folkeskole» og den læreren og klokkeren som hadde sitt virke der. I 1875 var det Hans Olsen Brejby (f. 1824) fra Odalen som var «Kirkesanger, Skolelærer og Bruger af Jorden». Skolen fikk egne, mer sentrumsnære lokaler i 1894. Læreren og klokkeren, Ole Wethall (1850-1910) og hans kone Andrea (1843-1928), fortsatte imidlertid å bo på Klokkergarden inntil han døde. Seinere fungerte garden som bolig for folk som var i kommunens tjeneste eller som kommunen hadde underholdsansvar for.
Da museet overtok klokkergarden Fossum ved årsskiftet 1962-63 bodde det en familie i første etasje i våningshuset som vegret seg mot å flytte. Det tok et halvår fra avtalt overtakelsestidspunkt før museet kunne overta våningshuset. Etter dette ble første etasje i bygningen pusset opp og innredet som kontor for museet. Omviser og kontormedarbeider Hjørdis Furuheim (f. 1918) og hennes sønn bodde en periode i 2. etasje. Takene på låven og stabburet ble reparert. Disse bygningene skulle brukes som gjenstandsmagasiner og utstillingslokaler inntil det ble reist et nytt museumsbygg på eiendommen. Det ble satt av fem utstillingsrom, og overetasjen i stabburet ble brukt som gjestehall i samband med arrangementer sommerstid. Alt den første sesongen utformet Jostein Nysæther montasjer om måling og merking av tømmer, mens Ragnhild Rusten Fossum (1928-2001) produserte en utstilling om neverarbeid. Et fjøs og et bryggerhus ble ansett for å være i så dårlig stand at museet ikke kunne gjøre seg noen nytte av bygningene. De ble derfor revet.
Det vi vet om bygningene på Klokkergarden har vi hittil vært nødt til å slutte oss til ut fra det vi kan lese ut av eksteriørene slik de framstår i dag. Det kan naturligvis tenkes at det finnes dokumenter med informasjon om bebyggelsen i Elverum kommunes arkiv. Dette har hittil ikke vært undersøkt.
Smådyrfjøset på Klokkergarden, som da museet overtok eiendommen ved årsskiftet 1962-63 ble taksert til en verdi av 200 kroner, lå den gangen på bakkekammen nord for våningshuset. I 1969 ble dette arealet gjort til «Forstmannshaugen» ved reising av en minnestein for Generalforstamtet, den første offentlige skogadministrasjonenen i Norge. For å gi plass til dette minnesmerket ble fjøset, som hadde tjent som vedskåle de siste åra, flyttet til ei ny tomt i sørenden av tunet, i vinkel med den delen av låven der det var stallrom. Tanken var trolig å gi Klokkergardstunet en tydeligere avgrensning mot sør.
Classification
-
- Feltmateriale (Outline)OU 117
- Husdyrhold (Outline)OU 230
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0019
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994974
- UUID4e502d04-4073-47ba-b1f5-5f4579e8c9f6
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».