History
-
I 1957-58 ble det reist et gapaskjul i friluftsmuseet Norsk Skogbruksmuseum var i ferd med å etablere på Prestøya i Elverum. I turgåermiljøene oftekalt «gapahuk», denne betegnelsen er ikke kjent blant fløtere og tømmerhoggere som brukte slike krypinn, og ordet er trolig en litterær konstruksjon. Gapaskjulet på museet var ikke noen antikvarisk bygning som ble flyttet fra en bestemt lokalitet, men en rekonstruksjon av en av de enkleste formene for husvær som ble brukt i norsk utmark. Målet var å presentere utmarkshusvær i et evolusjonsperspektiv med gapaskjulet som den enkleste og mest primitive varianten. Hvem som sto for rekonstruksjonsarbeidet er noe uvisst, men det må ha vært folk i konservator Arne Skjølsvolds (1925-2007) nettverk som kjente gapaskjulene fra egne erfaringer fra skogen. Museumsbestyrer Tore Fossum (f. 1926) fikk flyttet og gapaskjulet i friluftsmuseet etter at museet fikk atkomst fra Solørvegen og bru over Klokkerfossen. Tidligere hadde publikum kommet til Prestøya via hengebrua over Prestfossen, og da sto skjulet med fronten vendt mot denne brua. Flyttinga skjedde altså fordi det ble ansett som heldigst om museumsgjestene fikk møte gapaskjulet og andre bygningskonstruksjoner fra inngangssida.
Gapaskjulet hadde mange navn. Begreper som «breskjul», «bære», «barskjul» eller «fjølabu» har vært brukt i ulike miljøer. I nyere tid har slike konstruksjoner også vært kalt for «gapahuker». Dette begrepet var ukjent blant skogsarbeiderne, og er antakelig en nyere, litterær betegnelse.
Et gapaskjul var et krypinn som skulle gi et visst vern mot klimaet. Det besto i sin enkleste form av et skråtak – pulttak – med enkle, trekantete sidevegger som også gav et visst vern mot vinden. Den nedre delen av taket kunne ligge på en stokk eller en lav tverrvegg, nesten helt nede mot bakken. Slike skjul ble vanligvis lagd av skrapvirke fra skogen der de ble bygd. Et par småtrær i høvelig avstand fra hverandre – kanskje om lag to meter – kunne ha greiner som gav bæring for en horisontal stokk som skulle bære pulttaket. En kunne naturligvis også bruke stolper – gjerne med kløftet topp – som ble stauret ned i bakken slik at de kunne bære tverrstokken øverst i fronten av skjulet. På denne ble det lagt et deksel, gjerne rajer, kvistete småstammer fra området der skjulet ble reist. Oppå disse rajene ble det lagt et deksel, oftest granbar, men i tilfeller der gapaskjulet skulle brukes over lengre tid, ble det også lagt never på taket. Tidlig på 1900-tallet ble også tjærepapp brukt som taktekkingsmateriale på gapahuker. I de trekantete sideveggene ble det lagt rajer, omtrent som i en skigard. I noen tilfeller ble det brukt granbar også der. Gapaskjul som ble brukt over lengre tid kunne også ha brisker av rajer, gjerne med granbartekke, som gav et tørt og godt underlag å sitte eller ligge på.
Gapaskjulet hørte sammen med en spesiell lys- og varmekilde nemlig «nyingen». Ordet skal ifølge filologen Alf Torps (1853-1916) norske etymologiske ordbok ha sitt opphav i det norrøne ordet «hnúdr», som betyr stokk, eller flertallsformen «hnydi». Dette var ikke noe vanlig hurtigbrennende bål, men en varme som skulle gløde, og dermed avgi varme, i mange timer. Nyingen besto av en eller flere liggende tømmerstokker. Både antall stokker, lengden og grovleiken kunne variere. Paul Tage Halberg (f. 1944), som har intervjuet skogsarbeidere i kommunene Trysil, Engerdal, Åmot, Elverum, Våler og Løten om bruk av gapaskjul og nying, fikk informasjon om nyinger med fra en til femten stokker. Lengden på nyingen kunne være fra en meter og oppover, og grovleiken på hver enkelt stokk fra 20 centimeter og oppover. En enstokksnyig ble lagt på ei 40-50 centimeter høy rampe. Ble det brukt flere stokker, la skogsarbeiderne de underste rett på bakken, eller på små tverrlagte kabber, som de kalte for «beitkøl». Slike beitkøler ble også lagt mellom stokklagene i høyden. Sett i tverrsnitt fikk nyinger med flere stokker en pyramidal form som skogsarbeiderne kalte «toppnyinger». Det kunne for eksempel være tre stokker i den underste floa, to i den neste og en øverst. For å holde det hele på plass ble det stukket kjepper – «haldmerrer» – ned i bakken på begge sider ved nyingens ytterkanter. Halberg nevner også tilfeller der den øverste stokken ble spikret fast til haldmerrene. For å få antent stokkene i nyingen var det vanlig å hogge dem litt i overflata så de ble litt oppflisete. Dessuten la man tørrved, gjerne tyristikker, mellom stokkene i opptenningsfasen. Varmestrålinga fra nyiingen var avhengig av hvor mange stokker den besto av. En trengte en femstokknying om en skulle kunne regne med å få tørket klærne sine, og dyktige tverrelvfløtere var gjerne våte og hadde dermed slike behov. Halberg nevner tistokknyinger som det vanligste blant fløterne langs Ulvåa i Elverum og Våler. Nyingen ble brukt ved gapaskjul, men også i forbindelse med overnattinger under åpen himmel.
Christian Pavels Munthe (1816-1884), som var distriktslege i Elverum, knyttet i sin medisinalinnberetning for 1871 nyingen til fløtingsarbeidet:
«Ikke altid kunde de vaade og forfrosne Flødere finde varmt og beboet Hus til Natten, - ikke engang en Køie, hvor de kunde tørre sine Klæder og finde et varmt Leie. Meget ofte maa de lægge sig vaade som de ere paa den kolde frosne Jord med et Lag af Barkviste under sig, efter at have opgjort en Ild – «Nying» – paa følgende Maade: De tage en tyk, letbrændelig Stok, hvorover de lægge en anden noget mindre af samme Slags. Disse to Stokke holdes fra hinanden ved to eller flere Stykker Træ ved Enderne [«Beitkøler»], medens den øverste hindres fra at falde ned ved paa hver Ende at støttes ved tvende længere Kabber, der som Strævere lægges op imod den. En saadan Kabbe kaldes «Haldmær» og mellem de saaledes ovenpaa hinanden liggende Stokke opgjøres paa flere Steder Ild, der langsomt brænder og underholde Varme den hele Nat. Fløderne lægge sig nu paa begge Sider af en saadan «Nying», og vende sig gjentagne Gange om Natten, for at snart den ene, snart den anden Side kan blive varmet og tørret ved Ilden. Befinde de sig ved Aaer, hvori Baade bruges, pleie de at hvælve disse over sig, helst i vindigt og regnfuldt Veir. »
I denne teksten beskriver altså distriktslege Munthe nyingen som en varme- og lyskilde knyttet til vårfløtinga, i motsetning til hogsten og kjøringa i tømmerkjøringa vinterstid, hvor det var ljørkoia som var hovedarenaen for kvile og rekreasjon. I Paul Tage Halbergs intervjumateriale finnes det imidlertid atskillige belegg for at nyinger – og gapaskjul, som Munthe ikke nevner – også i tømmerskogen utover høsten inntil det ble for mye snø og kulde. Gapaskjulene har også forekommet i samband med annen utmarksbruk der det var bruk for midlertidig ly for søvn og kvile. Men det var særlig i samband med fløting i tverr- eller sideelvene til de store vassdragene at gapaskjulene var utbredt.
Julius Nystuen (1901-1984) fra Sørskogbygda i Elverum fortalte Paul Tage Halberg om da han som niåring skulle være med faren, Johan Olsen Nystuen (1866-1963[?]) på skogsarbeid for første gang. Faren hadde på forhånd gjort avtale med skogeieren, som hadde «lagt forholdene til rette»:
Da hadde døm kjørt dit en tjurupapprull, som sto ved et tre da vi kom der. «Ja, her er brakka vår», sa’n far.
Hva gjorde dere med tjærepapprullen?
Jo, han satte opp fire staurer, og så la’n oppå noen rajer. Så la’n papprullen på. Frammantel var det øpi, fanns ittnpå’ der da.
Hadde dere varme der?
Ja, da brøt’n opp en del stener og la opp i en sving, og mot der gjorde han opp varmen.
Hva lå dere på da? Granbar?
Ja, vi hadde hver vår gånsekk, og så bar da, under øss. Og så hadde vi full med ei jakkefille, som vi la under hue. Det var alt.
Halbergs informanter nevner også eksempler på at det ble bygd to gapaskjul med åpningene mot hverandre – mot en mellomliggende nying. Han nevner også eksempler på gapaskjul som ble reist med åpningen mot steinblokker eller bergvegger som reflekterte varmen mot gapaskjulet.
Classification
References
-
- LitteraturreferanserHalberg, Paul Tage (1984): Nyingen og gapaskjulet, artikkel i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 10 1982-84
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1979): Skogbruksutstilingene. Streiftog i skogbrukshistorien. Artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, se side 185-186,
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0007
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994962
- UUID8606feeb-f0a3-4abd-b1ea-dd15bfbcf521
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».