History
-
Ljørkoia fra Letjerndalen i Elverum var blant de første bygningene konservator Arne Skjølsvold (1925-2007) og museets engasjerte styreleder Magne Midttun (1933-2010) sikret seg med tanke på Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Avtale om overtakelse av bygningen ble gjort med grunneieren, Ole H. Dahl, høsten 1955. Det drøyde imidlertid før museet greide å mobilisere mannskap til å realisere flyttinga. Den ble derfor demontert og fraktet til sin nye tomt først vinteren 1957-58 og fraktet over til Prestøya på isen. Koia ble gjenoppført som museumsbygning påfølgende sommer.
Letjerndalskoia ble flyttet til museet som eksempel på en urgammel bygningstype, en rektangulær laftekonstruksjon av grovt, lite bearbeidd tømmer med eldpall midt i rommet, under en åre i taket, og med sitte- og sovebrisker langs langveggene. Slike hus antas å ha vært vanlige i norske gardstun etter at lafteteknikken fikk sitt gjennombrudd her til lands for om lag 1 000 år siden. Da Norsk Skogbruksmuseum ble etablert i 1954 var imidlertid slike hus i ferd med å forsvinne, og de siste eksemplarene var å finne i skog og utmark, som jakt- og fiskebuer og som overnattingssteder for arbeidsfolk på tømmerdrifter. Også i slike miljøer var ljørkoiene på vikende front, for de tilfredsstilte ikke det moderne Norges krav om et visst minimum av komfort også i forbindelse med arbeidsoppgaver i utmarka. I begynnelsen av 1950-åra var det ikke lenger lovlig å innkvartere skogsarbeidere i slike trekkfulle og røykfylte bygninger. Denne utviklinga var omdiskutert. «Kojehuset skulde jo medføre baade Gigt, Tuberkulose, Pest og annen Ustyggelighet, men – det merkelige er, at disse Plager heller holder til i Vaaningen hjemme paa Gaarden, i Køjerne bvil de ikke trives, kan hænde fordi Bacillerne her rent ut fornærmes over det Overmaal av Traktering, som her ofte blir dem til del», skrev en noe ironisk observatør i 1911 (Tidsskrift for Skogbrug, nr. 9, side 293). Samme mann påpekte at trekk var et positivt begrep i disse koiene. Skogsarbeiderne ville gjerne se månen og stjernene gjennom åren i taket, døra kunne gjerne stå på gløtt, og det måtte være trekkhuller nede ved svillstokkene som drev den sure røyken ut av rommet. «For kvalm Luft avskyr Skogsarbeideren fremfor alt andet; men tæt tak maa han ha, og lang Brisk; han vil ha det tørt og kyunne strække sig og puste rent», mente observatøren, antakelig en forstkandidat. Men mange kunne nok tenkt seg et bedre vern mot kulda enn ljørkoia kunne bli. Når denne typen husvær fortsatt ble brukt i skogen var det naturligvis fordi at det fantes ved – tørrgran og annet skrapvirke – i overflod like utenfor koieveggene. Det måtte imidlertid fyres kontinuerlig, og når karene sovnet ble det raskt et klimaskifte, for med den friske lufta fulgte det ofte kulde som var alt annet enn behagelig. Derfor var moderniseringsskeptikerne på dette området på vikende front. Følgelig representerte Letjerndalskoia en bygningstype som var i ferd med å bli sjelden da den ble flyttet til friluftsmuseet på Prestøya i 1955.
Ljørkoiene i skogen var temporære i flere betydninger. De var husvære der skogsarbeiderne bodde i perioder, vanligvis ei uke av gangen, avbrutt av helgebesøk på det som var deres faste bosteder. Disse koiene var også temporære i den forstand at de ikke ble bygd med henblikk på langsiktig bruk, slik de fleste andre hus i jordbrukssamfunnet ble. Dette gjenspeilte seg både i hva man investerte av materialer og bygningsfaglig kompetanse i ljørkoiene, og det preget også de tekniske løsningene som ble valgt. Slike koier ble oftest oppført av skogsarbeiderne sjøl i forkant av skogsdriftene. I et samfunn der de fleste bygninger ble reist i lafteteknikk hadde de nok sett dyktige tømmermenn i arbeid, og de hadde idéer om hvordan stokkene i tømmerhus skulle sammenføyes i krysningspunktene i hjørnene. Men det var få skogsarbeidere som hadde den praktiske erfaringa som skulle til for å få laftehoggene tette, og de oppfattet det kanskje ikke som så viktig heller, for ildstedløsningen forutsatte jo at det skulle være gjennomtrekk. De øksetypene som ble brukt under skogsarbeidet gav heller ikke de samme mulighetene for å bearbeide veggstokkene, slik det ble gjort på de fleste andre bygningstyper. I den grad denne bearbeidinga hadde estetiske formål ble det ikke oppfattet som så viktig heller. Ljørkoia skulle tilfredsstille kortsiktige praktiske behov. Den trengte ikke være en fryd for øyet som bekreftet eller styrket eiers eller beboeres sosiale prestisje. Noe annet som skilte koiene fra mer «varige» bygningstyper var at de ikke skulle bygges av det beste bygningstømmeret. Det beste tømmeret var handelsobjekt, varen som var det økonomiske fundamentet for skogsdriftene. Dette virket skulle omsettes i penger, og koiebyggerne var derfor, så langt det var mulig, henvist til å bruke annet, mindre verdifullt virke. Svært ofte ble det brukt tørrgran. Letjerndalskoia er imidlertid bygd av grovt, gammelt furutømmer. Den har også vært kalt «tørrhalakoia». «Tørrhala» er en betegnelse på furutrær som dør av elde. Assimilasjonsappratet – nålene – faller av, og veksten avløses av en langsom nedbryting. Nedbrytingsprosessen tar tid fordi cellene i furuveden, når de dør, fylles av tjærestoffer som har en impregnerende virkning. Forutsatt at de tørre furutrærne som ble brukt som råstoff i Letjerndalskoia ikke hadde vært døde for lenge, er den med andre ord bygd av virke som har lengre holdbarhet enn det som er brukt i tømmerkoier flest. Alderen på denne koia er det imidlertid vanskelig å ta stilling til, dels fordi den mangler særtrekk som kan gjøres til gjenstand for typologiserende vurderinger, dels fordi dendrokronologiske analyser av furutømmer som på byggetidspunktet var død neppe vil gi entydige og riktige svar på dateringsspørsmålet. Ei koie som minner påfallende om Letjerndalskoia på Norsk Skogmuseum var utstilt under skogbruksutstillingen i Elverum i 1906, da som en kontrast til P. C. Løkens den gang nye tårnkoie med ovn, som skulle gi skogsarbeiderne et varmere og mer komfortabelt inneklima.
Den eksakte alderen på Letjerndalskoia er altså ukjent, vi vet bare at bygningstypen er gammel. Daværende konservator Tore Fossum (f. 1926) siteres i en reportasje i avisa Nationen 26. oktober 1961 på at «Tørrhalakoia fra Elverum» er «en ljørkoie som ble brukt helt fram til 1930». På Prestøya sto denne koia opprinnelig med fronten mot hengebrua fra Glomdalsmuseet, som de i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-åra var publikumsatkomsten til Norsk Skogbruksmuseums friluftsmuseum. Etter at museet fikk overta klokkergarden Fossum og fikk publikumsmottak der, med atkomst til øya via ei ny bru over Klokkerfossen, virket denne plasseringa uhensiktsmessig. I 1970 ble koia derfor demontert og gjenoppført med inngangsgavlen vendt sørover, den retningen omviserne og publikum nå kom fra. I 1981 ble taket på denne koia lagt om. Det viste seg nemlig at moldvardene var råtne. De ble skiftet ut med 2” X 5” plank. Samtidig ble det montert nye torvhaldskroker av gran, funnet på Prestøya. I forbindelse med dette takarbeidet ble også mye av neveren skiftet ut.
I 2002 var det tid for ny restaureringsprosess. Da skiftet museets håndverkere svillstokken på den nordvestre gavlen, samt kabbene som bærer mønsåsen på hver sin side av ljoren. Man måtte for øvrig konstatere at bygningen har en problematisk konstruksjon, i og med at de som en gang reiste den later til å ha gjort enkelte laftehoder lengre enn takutstikket. Dette problemet fant man ingen god løsning på. Utskiftinga av en av svillstokken i gavlen på Letjerndalskoia ble utført av en museumshåndverker uten erfaring med tømring, og den nye stokken framsto som et fremmedelement i vegglivet. Tømreren Arne Ingar Pedersen (f. 1967), som hadde andre oppdrag på museet i 2003, «justerte» den nye stokken noe.
Aksesjon: 1955
- Giver/siste eierDahl, Ole H.
Gjenoppføring: 1956
- Konservator/fagkonsulentSkjølsvold, Arne (1925 - 2007)
- History
Arne Skjølsvold var Norsk Skogbruksmuseums første konservator. Han hadde sitt første engasjement ved museet sommeren 1955 (20. mai - 30. september). Deretter ble han med Thor Heyerdahl til Påskeøya som leder for arkeologiske undersøkelser Heyerdahl ville organisere der. Da Norsk Skogbruksmuseum seinere samme år lyste ut fast stilling som konservator søkte Skjølsvold. Han fikk stillingen, og gjenopptok sitt arbeid ved museet 1. august 1956. Han var konservator ved Skogbruksmuseet fram til 1. oktober 1958, da han ble ansatt som 1. konservator og bestyrer for den arkeologiske avdelingen ved Stavanger museum. I Elverum startet han i samarbeid med styreleder Magne Midttun utbygginga av Skogbruksmuseets friluftsavdeling på Prestøya. Han gjorde også et arbeid knyttet til Sølensjøfisket, noe som resulterte både i en artikkel og en kulturhistorisk film om dette fisket. Seinere virket han som arkeolog, og karrieremessig sett ble det vel et høydepunkt da han tidlig i 1980-åra ble utnevnt til bestyrer for Universitets Oldsaksamling (seinere Kulturhistorisk museum) i Oslo med professors tittel. Som arkeolog markerte han seg spesielt med sin interesse for utmarkas fornminner, en kategori kulturminner mange andre arkeologer først fattet interesse for seinere, da vassdragsutbyggingsprosjekter og militær ekspansjon i utmark gjorde det mulig å skaffe penger til store og systematiske undersøkelser i skog og utmark. Skjølsvold ble også kjent for sitt samarbeid med Thor Heyerdahl. Hans arkeologiske innsats skulle bidra til å gi Heyerdahls ekspedisjoner en slags vitenskapelig legitimitet. Etter at Skjølsvold døde skrev Thor Heyerdahl junior følgende nekrolog i Aftenposten:
"Så har Arne Skjølsvold stukket spaden i jorden for siste gang. Norges fremste arkeolog på Stillehavsarkeologi nedla sitt jordiske verktøy den 26. oktober. Hos oss på Kon-Tiki Museet vil han leve videre i vårt omfattende innsamlede materiale, billedarkiv og bibliotek. Arne Skjølsvold har som vår forskningssjef hatt ledelsen og ansvaret for Kon-Tiki Museets forskningsavdeling.
Arnes introduksjon til Stillehavsforskningen begynte da han som ung arkeolog deltok i min fars (Thor Heyerdahls) ekspedisjon til Galeapagos i 1952-53. Der fant de boplasser med indianske potteskår som tydet på forcolumbiansk sjøfart like langt fra Sør-Amerika som Island er fra Norge.
To år senere deltok han på ekspedisjonen med Chr. Bjelland til Påskeøya, senere kjent som Aku-Aku-ekspedisjonen. Arne ledet utgravingene av kjempestatuene, som har fengslet og forundret en hel verden siden øya ble "oppdaget" 1. påskedag i 1722. Blant Arnes oppdagelser skal her bare nevnes den knelende statuen Tukuturi, hvis make man må til Bolivia for å finne.
Det Arne også vil bli husket for av oss andre som dektok, er hans fortrolighet med feltliv og tilpasningsevne til uvante forhold. 25 mann som lever tett sammen i et helt år er i seg selv en utfordring. Arnes smittende humør og livsglede bidro til at vi alle forble venner for livet. Arne som gledesspreder har også satt livsvarige spor blant Påskeøyas befolkning. De som nå er gamle kan fremdeles synge norske sanger og drikkeviser!
Arne var ved flere anledninger tilbake på Påskeøya, og foretok utgravninger også på andre øyer i det østlige Stillehav, foruten på Maldivene. Det siste store prosjektet han på Kon-Tiki Museets vegne hadde ansvaret for, var utgravningen av adobepyramidene i Tucume i Peru.
Av Skjølsvolds øvrige meritter er her bare plass til summarisk å nevne at han har vært konservator ved Skogbruksmuseet på Elverum, bestyrt Stavanger Museum og Universitetets Oldsaksamling, og vært professor i nordisk arkeologi. To av våre forskere har fått sin doktorgrad under Skjølsvolds ledelse.
Arne Skjølsvold var født i Rugeldalen ved Røros i 1925. Han var i slekt med Johan Falkberget, to åndshøvdinger som på hver sin måte gjenspeiler hjembyens plass i UNESCOs verdensarvliste. Med sin kjære Brita har han betegnende nok, datteren An
- Adresse,Sør-Trøndelag Røros Rugldalen
- ProfessionArkeolog, konservator, seinere professor og bestyrer for Universitetets Oldsaksamling
- GenderMann
- NationalityNorge
- Other informationNorsk Skogbruksmuseum
- DigitaltMuseumSearch in «Skjølsvold, Arne»
- History
Classification
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1979): Skogbruksutstilingene. Streiftog i skogbrukshistorien. Artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, se side 186-187
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0006
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994961
- UUIDff179380-08fb-4c95-b43a-86ef5d372513
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».