History
-
Sølensjøen ligger 688 meter over havet og om lag 30 kilometer øst for bygda og kirkestedet i Øvre Rendalen. Før det ble bygd kjøreveg dit i 1939-40 var en tur fra bygda til den fiskerike sjøen øst i fjellet ei dagsreise til fots med oppakning på medbrakt kløvhest, og turen tilbake var naturligvis også et dagsprosjekt. Med slike avstander og såpass vanskelige transportforhold er det innlysende at rettighetshaverne i det rike fisket i Sølensjøen måtte ha husrom til båter og redskap de brukte under fisket. Ettersom fisket la beslag på mange dager og uker i et fjellklima med raske vekslinger trengtes det også buer til nattely. De store fangstene måtte dessuten konserveres og oppbevares på Fiskevollen inntil de kunne hentes med hest og slede etter at snøen hadde lagt seg. Følgelig trengtes det også låsbare lagerhus der den konserverte fisken kunne ligge trygt og godt inntil den ble hentet. På Fiskevollen sto det opprinnelig tre bygningstyper: Båtnaust, eller «nøster» som rendølene kaller dem, kjeller, som ikke er underjordiske murrom, men små tømrete stabbur som ble brukt til lagerformål, og buer, hvor fiskerne kvilte, stelte seg mat og sov. Bygningene lå som et fiskevær med naust mot sjøen og kjeller og buer i bakkeskråningene ovenfor, ved ei lun vik i den nordvestre enden av Sølensjøen. Stedet ble – naturlig nok – kalt Fiskevollen. Fra gammelt av ble samtlige hus på Fiskevollen oppført i laftetømmer, og virket de ble bygd av var fjellfuru fra Sølendalen, der rendølene lenge hadde allmenningsrett. I den grad det ble brukt skårent virke ble dette produsert ved hjelp av håndsag («kransag») og to høye arbeidsbukker.
Sølensjøfisket opptok Norsk Skogbruksmuseums første konservator Arne Skjølsvold (1925-2007) sterkt. Han gjorde både arkeologisk og etnologisk feltarbeid knyttet til denne lokaliteten, holdt foredrag om fisket og anlegget på Fiskevollen, og fikk dessuten lagd en dokumentarfilm om emnet som ble en faglig suksess. Sommeren 1957 tok han kontakt med brødrene Haagen (1899-1989) og Anton (1901-1978) Hangaard og spurte om museet kunne få overta den to av de eldste bygningene på Fiskevollen, ei bu og et naust. Haagen gav bua til museet under forutsetning av at huset ble gjenoppført i friluftsmuseet på Prestøya, mens Anton solgte naustet til museet for 1 200 kroner. Det framgår av brevet at bygningene på dette tidspunktet var i dårlig forfatning, og at de derfor ikke hadde noen nytteverdi.
Norsk Skogbruksmuseum fikk altså oppført ei gammel bu og et naust fra innlandsfiskeværet på Fiskevollen ved Sølensjøen i Øvre Rendalen i 1957. Museets konservator betraktet imidlertid anlegget som uferdig fordi det manglet en bygningstype i dette miljøet, nemlig en såkalt «kjell», et slags stabbur for lagring av fiskeredskap. I 1961 ble planene om å få et slik bygning integrert i det rekonstruerte fiskeværmiljøet på Prestøyas vestside realisert. . I 1960 henvendte Anne Stine Ingstad (1918-1997) seg til Knut Nordseth (1892-1976) og bød 1 500 kroner for kjellen hans, som hun ønsket å få gjenoppført på Prestøya sammen med bua og naustet. Nordset aksepterte tilbudet. Samtidig fikk museet en båt som hadde vært brukt i Sølensjøfisket av Rode R. Wardenær (1903-1973).
En del av lotteierne i Sølensjøfisket bygde seg altså egne oppbevaringshus for fiskeredskaper på Fiskevollen. Det var bygningstypen rendøkene kalte «kjell», et ord som skal være avledet av det gammelnorske «hjallr», i prinsippet det samme som «hjell» i moderne norsk, som vanligvis betyr hylle eller loft, altså et oppbevaringssted. I Rendalen og andre nordøsterdalsbygder var det vanlig med «måssåkjell» - ei hylle for lav som ble brukt som krøtterfôr – i fjøsene. Men på Fiskevollen ved Sølensjøen var altså kjellen et lagerhus for fiskeredskap, som måtte ligge tørt og luftig når den ikke var i bruk. Prinsippet minner om det som ble brukt på stabbur nede i bygda. Kjellene var rektangulære laftekonstruksjoner som ble reist på trekabber eller eller forholdsvis høye steinfundamenter som gav bæring i hjørnene. I motsetning til stabburene i bygda hadde kjellene på Fiskevollen ved Sølensjøen aldri to etasjer. Bygningstypen hadde ikke vinduer, men dør i gavlenden, som ofte var utkraget og kunne ha slinder i rafthøyde, der nett og nøter kunne henges til tørk under tak før de ble tatt inn i kjellen for lagring til neste fiskesesong. Derfor skulle inngangsgavlen på denne bygningstypen ligge slik at man fikk mest mulig glede av sola, altså mot sør. Tore Fossum (1926-2017) nevner også kjeller hvor det ble tørket garn, ved å tre dem på treknagger på langveggene. Kjellene hadde opprinnelig saltak med torvtekke. Innendørs bidro spalter mellom golvbordene til at rommet var luftig. Kjellen var den minste hustypen i det gamle innlandsfiskeværet. Ettersom fiskeredskap også kunne oppbevares i naust, var det slett ikke alle lotteiere som hadde slike hus. Da Norsk Skogmuseum organiserte et dokumentasjonsprosjekt på Fiskevollen i 1980 var det seks intakte kjeller igjen.
Relation
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1963): Kjellen fra Sølensjøen, artikkel i Årbok for Norsk Skogmuseum, skogbruk, jakt og fiske nr. 3 1961-62
- LitteraturreferanserJørgensen, Jan Hoff (1987): Sølensjøfisket Øvre Rendal, magistergradsavhandling i etnologi fra Universitetet i Oslo våren 1987
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0004
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 14, 2023
- DIMU-CODE011052994959
- UUIDef64eadf-84d8-4252-8544-c22e9855e69a
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».