• Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom
  • Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom
  • Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom
  • Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom
  • Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom
  • Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom
  • Elementene i installasjonen utgjør et tegnet mønster som assosierer både til et industrielt scenario og til labyrinten, uten at det umiddelbart lar seg entydig gripe. Flere steder er rør malt blå, gule og grønne, som reflekterer lyset som sprer seg øverst i rommet gjennom de tilsvarende fargede vindusglassene. Dette bidrar til å skape en estetisk og poetisk dialog mellom kunsten og bygget. På betongveggen finner man spredte hverdagsgjenstander slik som et speil, et forseggjort messingdørhåndtak, en stikkontakt, samt elementer fra naturen i form av et vakkert sammenfoldet skjell, bambus og trestykker. Fra fondveggen strekker installasjonen seg videre i ulike retninger bortover langs de tilstøtende veggene og avsluttes på forskjellig vis, som for eksempel i kunstnerens personlige pilspiss, godt bevart fra egen barndom. En av linjene bryter tvers gjennom bygningsveggen og fortsetter videre i utomhusterrenget i det utvendige inngangspartiet. Der løper den langs bakken, kryper oppover en stor granittstein som kunstneren har hentet fra den lokale elvebredden og videre langs bakken, for til sist å forsvinne ned i jorden.

En messingplate til venstre på fondveggen har det indianske ordtaket «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv» innrisset på samisk og norsk som gir oss et utgangspunkt for egne tolkninger. Linjene i installasjonen har noe med retningene å gjøre for de ulike gjenstandene er metaforer. I speilet møter du deg selv, og med håndtaket kan du åpne dører og grenser. Pilen peker mot skogene som symboliserer en del av menneskenes naturlige røtter, vår fruktbarhet er knyttet til jorden og steinen er det eviges symbol.
    Photo: Zellien, Werner / Kunst i offentlige rom

Seven Directions [Installasjon]

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Share to