Hakapik

Hakapikane har vist seg som eit effektivt, hendig og humant våpen til fangstmennene for avliving av ungsel, under arbeid på isen. Fra den første hakapik ble teken i bruk, og til dagens hakapik, er formen stort sett den samme. Endringer som er blitt gjordt under veis, kjem seg stort sett fra erfaringer fangstmannen har gjort seg, og i den seinare tid etter krav fra myndighetene.

Endringane som er gjorde, retter seg stort sett inn mot lengden og formen på pikane, vekten/dimensjonane på sjølve hakapiken, samt beskaffenheit og dimensjon på skaftet. Seinare har den blitt endra fleire gongar for å tilpasse seg ei betre human avliving av ungselen. Den har fortsatt en lang svakt krummet spiss i eine enden, og i tillegg fått ein kortare butt ende i den andre. Det er utarbeidt klare regler for korleis ein skal gå fram når ein skal avlive selungar med hakapik. Etter reglane som gjaldt i 1995 skulle hakapiken ha ei minstevekt på minimum 750 gram. Ein skal fyrst slå selen i hovudet med den butte enden, for så etterpå å slå med den spisse enden mot hovudet, slik at denne trenger gjenom hodeskallen og går inn i hjerna på selen. I rundskriv frå FKD - St.meld. nr. 27 (2003-2004) er reglane for utforminga av hakapiken justert og presiserte i ein eigen paragraf: " 5 Krav til hakapik og slagkrok. 1) Hakapik skal ha rett treskaft av bjørk som er fra 110 til 150 cm. langt og som har ein diameter fra 3 til 5 cm. Hakapiken som veier minst 400 gram og som er forsynt med en 12 til 18 cm. lang, svakt bøyet pigg. Den butte enden av jernskoen kan ha en hammertapp som ikke skal være mer enn 4 cm. lang. Jernskoen skal være forsvarleg festet til skaftet. Hakapikens pik må alltid holdes spiss".

Produksjon

Bruk

Eierskap

Annet

Aksesjon - 1986 (Innlevert)