Kame'

About the object

• about
  En rosa Kame' uten smykke. Kame' er betegnelse for edelstener m.m. utskåret i dybden (til segl), såkalt intaglio, eller i relieff, kamé. Nicolo kalles intaglier fra renessansetiden, utskåret i to plan, slik at hovedmotivet står mot en kontrastfarget bakgrunn. Gemmer kjennes fra 3000-tallet f.Kr., fra de babylonske, assyriske og ...

  En rosa Kame' uten smykke. Kame' er betegnelse for edelstener m.m. utskåret i dybden (til segl), såkalt intaglio, eller i relieff, kamé. Nicolo kalles intaglier fra renessansetiden, utskåret i to plan, slik at hovedmotivet står mot en kontrastfarget bakgrunn. Gemmer kjennes fra 3000-tallet f.Kr., fra de babylonske, assyriske og persiske kulturer. Vanlig var sylinderformede seglintaglier, som ble rullet av på leirtavler. Skjell og bløtere steinarter, som marmor, steatitt (talk), senere hardere som basalt, kalsedoner og kvarts, var de vanligste materialer, motivene var guder, herskere, demoner og hellige dyr osv.; ofte ble disse segl tillagt magisk kraft. Skarabeen, en bille i naturalistisk eller stilisert utforming, med seglintaglio på den planslepne underside, var den viktigste amulett i Egypt, ved siden av de gemmer som inngikk i de seremonielle drakter eller ble innfattet i møbler, husgeråd osv. Fra Kreta kjennes segl av sylindrisk, pyramidal, kulerund eller rektangulær form med stiliserte figurer og skrifttegn fra de tidligste kulturer, men i minoisk tid fikk gemmene en rik kunstnerisk utforming, med stor variasjon av motiver, mest figurscener. Fra Mykéne kjennes en av de tidligste kameer, en okse i ametyst med seglintaglio på den flate side. Med den klassiske greske kulturs blomstring nådde lapidarkunsten (steinsliperkunsten) et høydepunkt.
  
  Nøye knyttet til de rådende stilarter gir gemmene et bilde av tidens kunst og kultur i miniatyr. Mytologi, krig og jakt var hovedmotiver i de greske arkaiske og klassiske gemmer av kalsedon, kvarts, lapis lazuli osv. 400- og 300-tallet f.Kr. regnes som den beste periode; hardere steinarter som granat, topas og beryll ble stadig vanligere, og motivkretsen ble beriket med sjangerscener og portretter. Gemmene var ofte signert, og hovedmassen var små intaglier av skaraboid form. Større, flatere steiner kom etter hvert i bruk, og i hellenistisk tid ble kameer stadig oftere fremstilt. Ved siden av edelstener var glass et viktig materiale i gemmene.

  Gresk teknikk og stil, persiske motiver preget den såkalte gresk-persiske lapidarkunst, men etruskiske gemmer viste både egyptisk og gresk påvirkning. De italiske gemmer var dominert av etruskernes skarabeer, men i de siste 100 år f.Kr. ble gresk innflytelse enerådende. Etter hvert kom tallrike greske lapidarer til Roma, og i tiden omkring vår tidsregnings begynnelse var gemmene i hellenistisk stil mote. Fremragende portrettkameer av f.eks. Augustus og hans krets er bevart, foruten av mange ledende personer i de første århundrer e.Kr., ofte signert av greske kunstnere. Mest kjent av de hellenistiske gemmer er den såkalte tazza Farnese, sannsynligvis utført i Alexandria. Denne kamé i form av en skål er utført i agat, slik at relieffets forskjellige plan har hver sin farge; samme teknikk kjennetegner de fleste av tidens kameer, og ble den viktigste form for kamé i flere hundre år. Edle stener fra hele verden kom til Roma, og gemmene ble utført i de fleste edelstener som vi kjenner i dag, ofte f.eks. i zirkon, beryll, peridot og safir, foruten i glass.

  Før 200-tallet e.Kr. var lapidarkunsten i nedgang, og i bysantinsk tid og middelalder fremstilte man bare enklere intaglier, til segl eller i forbindelse med magi og religion. Renessansens gjenopplivning av lapidarkunsten resulterte i en stor produksjon av gemmer etter antikkens forbilde, mest agatkameer. Benvenuto Cellini (1500-tallet) forteller at folk trodde gemmene var naturdannelser. Antikke greske og romerske gemmer ble også forsynt med rike innfatninger og brukt som smykker.

  I siste halvdel av 1700-tallet ble gemmene igjen mote, og tallrike kopier, til dels forfalskninger, av tidligere tiders gemmer ble utført. Hele samlinger av gemmer ble innfattet som parurer og båret som smykker f.eks. ved Napoleons hoff. Berømt for sine gemmer i glass ble James Tassie, som foruten støpte kopier av antikke gemmer utførte hele serier av portrettgemmer. En kuriositet på gemmenes område var Josiah Wedgwoods kameer i jasperware fra de siste del av 1700-tallet. Interessen for gemmer varte et godt stykke ut på 1800-tallet, og gemmer ble utført i materialer som f.eks. lava, glass, porselen, steintøy, konkylier osv., foruten i edelstener. Våre dagers gemmer er vesentlig intaglier til segl, f.eks. med bokstaver og heraldiske motiver. Gemmer produseres som turistsuvenirer – kameer i konkylier i bl.a. Italia, skarabeer i Egypt.

  Sannsynligvis ble de eldste gemmer i bløtere steinarter utskåret med meisel, men hardere steiner krevde en annen teknikk, og drillboret, lapidarkunstens viktigste redskap, kom tidlig i bruk. Nå brukes drillbor med forskjellig formede spisser, innsatt med slipestøv, f.eks. diamantstøv, etter steinens hardhetsgrad. Polering foregår med slipeskive innsatt med forskjellig stoff avpasset etter steinens egenart.

  Expand text Collapse text
• DesignationKame'
• IdentifierLI-2048
• Type Thing