norges første bil
  • Utstillingstekst basert på Lindtveit: 
I 1895, snaut ti år etter at den første brukbare bil med forbrenningsmotor var laget, var det noen som fant ut at en slik kanskje nettopp ville være noe for vårt land med de lange avstandene. 
Jernbanenettet var på denne tiden ganske godt utbygd, men det var likevel mange steder der det neppe noen gang ville komme noen jernbane. Og jernbanen oppover vårt viktigste dalføre, Gudbrandsdalen var ikke kommet lenger enn til Tretten. Det ville derfor passe fint å fortsette med automobil derfra og til Åndalsnes (Veblungsnes).
Herrene som satte i gang dette modige foretakende var Brukseier Østbye ved Gjøvik Støberi og mekaniske Værksted, handelsreisende H. Mølmen, fabrikkeier H.C.Hansen og ingeniør S.R.Svendsen. Det var de to sistnevnte herrer som fikk i oppdrag å dra nedover i Europa for å finne en passende motorvogn.
Den 14. november 1895 meddelte avisen "Social-Demokraten" sine lesere at "petroleumsvogner" var ført inn i landet. Den 4.  januar 1896 var vognen på plass på Gjøvik. Avisen "Samhold" meldte at vognen fortsatt stod i en kasse, men at nysgjerrige hadde slått et hull i kassen for å ta en kikk på "raringen".
Det ble på våren i 1896 foretatt en del prøveturer omkring Gjøvik, og det ser ut til at det har vært visse vanskeligheter. Den 16. mai 1896 uttaler i nemlig eierne at det fremdeles var en del ting å rette på før vognen kunne settes i fast drift.
I løpet av sommeren 1896 ble vognen om sider satt i drift på noen prøveruter i Gudbrandsdalen. Det sies at den kom i fast rute mellom Tretten og Ringebu.
Det ble imidlertid ikke noen suksess. Det fortelles at det stadig vekk var kluss med motoren. Det kom vel delvis av at det ikke var noen som visste hvordan den skulle passes. (Erfaringer fra prøvekjøring ved Norsk Teknisk Museum har også vist at motoren er vanskelig å drive og vedlikeholde.)
Bilen ble kjørt av Halvdan Nilsen fra Gjøvik. Folks begeistring kjølnet nok etter hvert. Bilen skremte hestene, og den måtte stadig stoppe på grunn av at den møtte hestekjøretøyer. Onde tunger hevdet at man kom fortere fram med hesteskyss, og det hadde de vel temmelig rett i.
Om høsten ble bilen sendt tilbake til Gjøvik, og den kom aldri mer i rute.
Under første verdenskrig kjøpte Clarin Mustad den og satte den i brukbar stand etter lagringen. Den ble i 1926 forært til Kongelig Norsk Automobilklubb (KNA). Den er fortsatt i kjørbar stand, og har av og til vært ute og kjørt ved spesielle anledninger. 
Sin faste plass har bilen imidlertid i Norsk Teknisk Museums utstilling på Kjelsås i Oslo.
    Photo: Andreassen, Dag K. / Norsk Teknisk Museum
  • Utstillingstekst basert på Lindtveit: 
I 1895, snaut ti år etter at den første brukbare bil med forbrenningsmotor var laget, var det noen som fant ut at en slik kanskje nettopp ville være noe for vårt land med de lange avstandene. 
Jernbanenettet var på denne tiden ganske godt utbygd, men det var likevel mange steder der det neppe noen gang ville komme noen jernbane. Og jernbanen oppover vårt viktigste dalføre, Gudbrandsdalen var ikke kommet lenger enn til Tretten. Det ville derfor passe fint å fortsette med automobil derfra og til Åndalsnes (Veblungsnes).
Herrene som satte i gang dette modige foretakende var Brukseier Østbye ved Gjøvik Støberi og mekaniske Værksted, handelsreisende H. Mølmen, fabrikkeier H.C.Hansen og ingeniør S.R.Svendsen. Det var de to sistnevnte herrer som fikk i oppdrag å dra nedover i Europa for å finne en passende motorvogn.
Den 14. november 1895 meddelte avisen "Social-Demokraten" sine lesere at "petroleumsvogner" var ført inn i landet. Den 4.  januar 1896 var vognen på plass på Gjøvik. Avisen "Samhold" meldte at vognen fortsatt stod i en kasse, men at nysgjerrige hadde slått et hull i kassen for å ta en kikk på "raringen".
Det ble på våren i 1896 foretatt en del prøveturer omkring Gjøvik, og det ser ut til at det har vært visse vanskeligheter. Den 16. mai 1896 uttaler i nemlig eierne at det fremdeles var en del ting å rette på før vognen kunne settes i fast drift.
I løpet av sommeren 1896 ble vognen om sider satt i drift på noen prøveruter i Gudbrandsdalen. Det sies at den kom i fast rute mellom Tretten og Ringebu.
Det ble imidlertid ikke noen suksess. Det fortelles at det stadig vekk var kluss med motoren. Det kom vel delvis av at det ikke var noen som visste hvordan den skulle passes. (Erfaringer fra prøvekjøring ved Norsk Teknisk Museum har også vist at motoren er vanskelig å drive og vedlikeholde.)
Bilen ble kjørt av Halvdan Nilsen fra Gjøvik. Folks begeistring kjølnet nok etter hvert. Bilen skremte hestene, og den måtte stadig stoppe på grunn av at den møtte hestekjøretøyer. Onde tunger hevdet at man kom fortere fram med hesteskyss, og det hadde de vel temmelig rett i.
Om høsten ble bilen sendt tilbake til Gjøvik, og den kom aldri mer i rute.
Under første verdenskrig kjøpte Clarin Mustad den og satte den i brukbar stand etter lagringen. Den ble i 1926 forært til Kongelig Norsk Automobilklubb (KNA). Den er fortsatt i kjørbar stand, og har av og til vært ute og kjørt ved spesielle anledninger. 
Sin faste plass har bilen imidlertid i Norsk Teknisk Museums utstilling på Kjelsås i Oslo.
    Photo: Norsk Teknisk Museum
  • Utstillingstekst basert på Lindtveit: 
I 1895, snaut ti år etter at den første brukbare bil med forbrenningsmotor var laget, var det noen som fant ut at en slik kanskje nettopp ville være noe for vårt land med de lange avstandene. 
Jernbanenettet var på denne tiden ganske godt utbygd, men det var likevel mange steder der det neppe noen gang ville komme noen jernbane. Og jernbanen oppover vårt viktigste dalføre, Gudbrandsdalen var ikke kommet lenger enn til Tretten. Det ville derfor passe fint å fortsette med automobil derfra og til Åndalsnes (Veblungsnes).
Herrene som satte i gang dette modige foretakende var Brukseier Østbye ved Gjøvik Støberi og mekaniske Værksted, handelsreisende H. Mølmen, fabrikkeier H.C.Hansen og ingeniør S.R.Svendsen. Det var de to sistnevnte herrer som fikk i oppdrag å dra nedover i Europa for å finne en passende motorvogn.
Den 14. november 1895 meddelte avisen "Social-Demokraten" sine lesere at "petroleumsvogner" var ført inn i landet. Den 4.  januar 1896 var vognen på plass på Gjøvik. Avisen "Samhold" meldte at vognen fortsatt stod i en kasse, men at nysgjerrige hadde slått et hull i kassen for å ta en kikk på "raringen".
Det ble på våren i 1896 foretatt en del prøveturer omkring Gjøvik, og det ser ut til at det har vært visse vanskeligheter. Den 16. mai 1896 uttaler i nemlig eierne at det fremdeles var en del ting å rette på før vognen kunne settes i fast drift.
I løpet av sommeren 1896 ble vognen om sider satt i drift på noen prøveruter i Gudbrandsdalen. Det sies at den kom i fast rute mellom Tretten og Ringebu.
Det ble imidlertid ikke noen suksess. Det fortelles at det stadig vekk var kluss med motoren. Det kom vel delvis av at det ikke var noen som visste hvordan den skulle passes. (Erfaringer fra prøvekjøring ved Norsk Teknisk Museum har også vist at motoren er vanskelig å drive og vedlikeholde.)
Bilen ble kjørt av Halvdan Nilsen fra Gjøvik. Folks begeistring kjølnet nok etter hvert. Bilen skremte hestene, og den måtte stadig stoppe på grunn av at den møtte hestekjøretøyer. Onde tunger hevdet at man kom fortere fram med hesteskyss, og det hadde de vel temmelig rett i.
Om høsten ble bilen sendt tilbake til Gjøvik, og den kom aldri mer i rute.
Under første verdenskrig kjøpte Clarin Mustad den og satte den i brukbar stand etter lagringen. Den ble i 1926 forært til Kongelig Norsk Automobilklubb (KNA). Den er fortsatt i kjørbar stand, og har av og til vært ute og kjørt ved spesielle anledninger. 
Sin faste plass har bilen imidlertid i Norsk Teknisk Museums utstilling på Kjelsås i Oslo.
    Photo: Norsk Teknisk Museum
  • Utstillingstekst basert på Lindtveit: 
I 1895, snaut ti år etter at den første brukbare bil med forbrenningsmotor var laget, var det noen som fant ut at en slik kanskje nettopp ville være noe for vårt land med de lange avstandene. 
Jernbanenettet var på denne tiden ganske godt utbygd, men det var likevel mange steder der det neppe noen gang ville komme noen jernbane. Og jernbanen oppover vårt viktigste dalføre, Gudbrandsdalen var ikke kommet lenger enn til Tretten. Det ville derfor passe fint å fortsette med automobil derfra og til Åndalsnes (Veblungsnes).
Herrene som satte i gang dette modige foretakende var Brukseier Østbye ved Gjøvik Støberi og mekaniske Værksted, handelsreisende H. Mølmen, fabrikkeier H.C.Hansen og ingeniør S.R.Svendsen. Det var de to sistnevnte herrer som fikk i oppdrag å dra nedover i Europa for å finne en passende motorvogn.
Den 14. november 1895 meddelte avisen "Social-Demokraten" sine lesere at "petroleumsvogner" var ført inn i landet. Den 4.  januar 1896 var vognen på plass på Gjøvik. Avisen "Samhold" meldte at vognen fortsatt stod i en kasse, men at nysgjerrige hadde slått et hull i kassen for å ta en kikk på "raringen".
Det ble på våren i 1896 foretatt en del prøveturer omkring Gjøvik, og det ser ut til at det har vært visse vanskeligheter. Den 16. mai 1896 uttaler i nemlig eierne at det fremdeles var en del ting å rette på før vognen kunne settes i fast drift.
I løpet av sommeren 1896 ble vognen om sider satt i drift på noen prøveruter i Gudbrandsdalen. Det sies at den kom i fast rute mellom Tretten og Ringebu.
Det ble imidlertid ikke noen suksess. Det fortelles at det stadig vekk var kluss med motoren. Det kom vel delvis av at det ikke var noen som visste hvordan den skulle passes. (Erfaringer fra prøvekjøring ved Norsk Teknisk Museum har også vist at motoren er vanskelig å drive og vedlikeholde.)
Bilen ble kjørt av Halvdan Nilsen fra Gjøvik. Folks begeistring kjølnet nok etter hvert. Bilen skremte hestene, og den måtte stadig stoppe på grunn av at den møtte hestekjøretøyer. Onde tunger hevdet at man kom fortere fram med hesteskyss, og det hadde de vel temmelig rett i.
Om høsten ble bilen sendt tilbake til Gjøvik, og den kom aldri mer i rute.
Under første verdenskrig kjøpte Clarin Mustad den og satte den i brukbar stand etter lagringen. Den ble i 1926 forært til Kongelig Norsk Automobilklubb (KNA). Den er fortsatt i kjørbar stand, og har av og til vært ute og kjørt ved spesielle anledninger. 
Sin faste plass har bilen imidlertid i Norsk Teknisk Museums utstilling på Kjelsås i Oslo.
    Photo: Norsk Teknisk Museum
  • Bil

    Next: Bil

Bil

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Select the images you want to order

Share to