Konvertor

BESSEMER-PROSESSEN

For å fremstille stål fra jernmalm må malmen gjennom to prosesser. Først må det produseres råjern, som er en sprø, ikke smibar jernlegering. Råjernet fremstilles i masovner hvor jernmalmen smeltes med koks som reduksjonsmiddel. For at jernet skal bli smibart, må innholdet av karbon og andre oksyderbare komponenter fjernes. Dette skjer ved innblåsing av luft i råjernet.

I 1855 patenterte Sir Henry Bessemer en prosess for å produsere stål av råjern. Prosessen foregår i en konverter (ovn) som består av stålplater foret med en sur, ildfast stein. På grunn av den sure foringen må råjernet som benyttes, være silisiumholdig og fattig på svovel og fosfor.

Framstillingen av stålet foregår ved at flytende råjern fylles i konverteren når den er i horisontal stilling. Mens konverteren svinges til oppreist stilling blåses det inn luft gjennom dyser i bunnen av konverteren. Råjernets innhold av silisium og mangan oksyderes og dette fører til at temperaturen i smeltebadet øker. Mot slutten av denne prosessen starter forbrenningen av karbon til CO-gass, som brenner videre til CO2-gass. Etter blåsingen tilsettes ferrolegeringer for å binde løst oksygen og for å justere stålets sammensetning. Det ferdige stålet støpes ut i blokker, som valses til ønsket form og dimensjon.

Bessemer-metodens betydning i stålindustrien avtok etter hvert. Nye prosesser som ikke hadde samme begrensning på hvilke typer jernmalm som kunne benyttes, ble utviklet. Siemens-Martin prosessen, som ble utviklet på 1860-tallet, kom etter hvert til å bli den viktigste prosessen for framstilling av stål.

Da A/S Norsk Jernverk i Mo i Rana startet produksjonen i 1955, produserte de stålet i Bessemer-konvertorer. Disse ble senere erstattet av LD-konvertorer. LD-prosessen ble tatt i industriell bruk i 1952 og arbeidet i motsetning til de andre konvertor-typene med ren oksygen.

Patentering: 1855