100
Litografisk portrett av den tyske forstmannen Friedrich Wilhelm Leopold Pfeil (1783-1859), vanligvis omtalt som Wilhelm Pfeil. Pfeil er portrettert i ei mørk dressjakke (eller muligens en frakk) med brede slag, og med vest og lys skjorte under. Rundt halsen hadde han et mørkt silketørkle, og på hodet en bremløs hatt med mønstret kant. Han var glattbarbert, men hadde krøllete, grått hår ved ørene. Wilhelm Pfeil var født inn i en gammel borgerskapsfamilie i Freyburg i det som en periode var kongeriket Sachsen. Faren var juridisk embetsmann og eiendomsforvalter med bopæl på slottet Rammelburg, hvor unge Pfeil alt fra barndommen av opplevde skogbruket i den østre delen av Harz-området på nært hold. Som tenåring ønsket han å bli jurist, men mens Pfeil arbeidet seg fram mot eksamen artium døde faren. Dette endret familiens økonomiske stilling radikalt. Wilhelm Pfeil måtte finne seg noe han kunne leve av, og i 1801 begynte han i treårig jegerlære i det kongelige prøysiske overførsteriet Königshof i Elbingrode. Her la man stor vekt på kunnskaper om viltet og jakten, men den forstlige delen av utdanninga var liten. Pfeil fattet likevel interesse for det skogfaglige, og skaffet seg praksis både fra bar- og lauvskogsområder, blant annet under veiledning av overforstmester Hünerbein i Thale. Ut over dette hadde Pfeil ingen formell skogskole- eller akademiutdanning i skogbruk da han i 1804 på anbefaling av en av sine onkler fikk en skogsbestyrerstilling i Niederschlesien. I denne stillingen gav han seg i kast med et omfattende sjølstudium av det som den gang fantes av skogfaglig litteratur. Dermed vokste kompetansen, og i 1815 ble han forfremmet til overførster, i 1816 til forstmester. Pfeil begynte også å skrive fagartikler basert på erfaringer han hadde gjort. En publikasjon om årsakene til de prøysiske skogenes tilbakegang og om hva han mente måtte til for å gjenreise dem vakte interessen til den kjente forstmannen Georg Ludwig Hartig, som på grunnlag av det nevnte arbeidet anbefalte Pfeil til stillingen som leder for det prøysiske forstakademiet ved Universitetet i Berlin. Hartigs anbefaling lyttet man til, og autodidakte Pfeil ble dermed ansatt i direktørstillingen, som han hadde i 38 år. Han hadde store mål for undervisningen. Den skulle utdanne kandidater som skulle bidra til å øke den nasjonale velstanden og folkets lykke - «die Erhöhung des Nationalwohlstandes und Volksglücks». I begynnelsen foresto Pfeil undervisningen i alle viktige fag sjøl, men etter hvert ble det trukket inn flere hjelpelærere. Pfeil var opptatt av at teori og praksis skulle hånd i hånd, og i 1830 ble Königlich Preussishe Höhere Forstlehranstalt flyttet til Neustadt-Eberswalde, der mulighetene for å drive undervisning i skogen var langt bedre enn inne i Berlin. Som skogakademiker fant Pfeil det umulig å formulere generelle regler for hvordan skogene skulle pleies. Han poengterte at skogbehandlinga måtte avpasses etter jordbunns- og klimaforholdene i de enkelte bestand. Pfeil var opphavsmann til det kjente uttrykket «det lokales jernharde lov» («Das eisene Gesetz des Örtlichens»). Med denne tilnærminga sto han faglig sett i et slags motsetningsforhold til Georg Ludwig Hartig, som hadde anbefalt ham som direktør for skogakademiet. Hartig var en ivrig talsmann for tette bestand. Pfeil var ellers en uvanlig arbeidsom mann. Han skrev 24 bøker og en rekke mindre artikler – publikasjonslista hans omfatter med stort og smått om lag 750 titler.
Photo: Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo