aboutStrengeinstrument med lokk av gran, lys lakk. Bunnen består av seks spon i løvtre. Plekterbrett og gripebrett i mørkt tre. 24 tverrbånd av metall, 8 posisjonsmerker i perlemor. Rundt lydhull, omgitt av innlagt tredekor i form av 6-bladet blomst.
Antatt laget av A. Tokarev (Тhокарев) i 1956, Russland.
I flere århundrer opptrådte omreisende skomorokhi-trubadurer i Russland og Ukraina med små klimpreinstrumenter som hadde to strenger. Lignende instrumenter ble brukt i hele Sentral-Asia, Kina og Midtøsten. På 1700-tallet fikk disse instrumentene navnet balalaika, og ble samtidig utformet med en særegen trekantet kropp og en tredje streng. I dag blir instrumentet ofte trukket fram som et russisk nasjonalsymbol.
Mens den tidlige balalaikaen ble spilt av bønder og omreisende underholdningsfolk, fattet utdannede musikere interesse for instrumentet mot slutten av 1800-tallet som ledd i oppbyggingen av en nasjonal stil i russisk musikk. En av disse var Vasily Vasilyevich Andrejev. I 1880-årene utvidet Andrejev balalaikaen til en serie på seks forskjellige instrumentstørrelser, fra pikkolo til bass. Han grunnla balalaika-ensembler først i hele Russland, og senere i Sovjetunionen. Andrejev laget også et standardrepertoar for balalaika bestående av arrangerte russiske folketoner og klassiske perler som ble spilt både av skoleorkestre og musikere fra den Røde hær.
På 1900-tallet ekspanderte bruken av balalaika til å bli et globalt fenomen, og det ble dannet ensembler i mange land. Flukt fra Sovjetunionen etter revolusjonen i 1917 var en viktig faktor i denne spredningen, noe som har bidratt til instrumentets langvarige symbolske betydning. Den russiske musikeren Boris Borisoff grunnla Norsk Balalaikaorkester i Oslo i 1920, og ensemblet opptrer fremdeles i dag. (Ringve 2014)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».