• Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum
  • Trugesett for hest, altså fire stykker.  Trugene er lagd av jern.  Rammene er lagd av rør med cirka 1, 1 centimeters diameter.  Disse rørene er bøyd i tilnærmet rektangulær form, men med noen avrundete hjørner.  Hver truge er om lag 30 centimeter lang og 24, 5 centimeter bred, og har dermed ei bæreflate på drøyt 700 kvadratcentimeter.  Formen holdes stabil ved hjelp av jernband som er bøyd rundt rammerørene og klinket sammen.  To slike band går på tvers av trugene (i bredderetningen) mens det i lengderetningen er lagt band i M- eller W-mønster (avhengig av hvilken veg trugene holdes, M hvis de betraktes skrått bakfra).  De bakerste tverrbandene har kanter som er bøyd oppover, antakelig for å kunne tjene som anlegg for hakene på skogshestens vintersko.  Gjennom de brede tverrbandene noe lengre fram på trugene er det ført jernører med gjennombrutte hull for hengslingslekker for bøyler som ble lagt over hornveggene på hestens framføtter.  Den ene bøylehalvdelen har T-formet tverrsnitt med hakk i overkant og lærfôringer på undersida (festet med ståltråd).  Ei truge mangler slik fôring, de andre er stive og sprø etter mange års tørk uten tilførsel av nye fettstoffer.  Den andre halvdelen av bøylemekanismen består av en lang, buet kjettinglekk med ei dreibar klype med ei gjennomgående nagle like bak hengslingspunktet.  Denne nagla føres ned i ett av hakkene på ryggen av den andre bøylehalvdelen, hvoretter endeleddet presses ned.  Dermed låses truga godt til foten på hesten.  Under tverrbandene bøylene er festet i er det montert jernstag med T-formet tverrsnitt på tvers av trugenes lengderetning.  Disse komponentene skulle antakelig redusere faren for at trugene skled på vinterføre.  De nevte tverrstagene er for øvrig festet med kvadratiske muttere på endetappene av «jernørene» som bøylene på oversida av trugene er hengslet til.  På jernet kan vi se spor av oransje lakk, men fargestoffet er i ferd med å bli fortrengt av gravrust.  Trugetypen later til å være en serieprodusert artikkel.  De brede tverrbandene på to av trugene er merket «ØR» i prikket utførelse.  Trugesettet ble levert til museet sammenbuntet med en ståltråd, antakelig slik de har vært oppbevart siden sist de var i bruk.  Ifølge siste eier, Magne Ottershagen fra Styggberget i Elverum, skal dette ha vært vinteren 1953-54.
    Photo: Norsk skogmuseum

Truger

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Select the images you want to order

Share to