Kniv

About the object

• about
  Tollekniv med slire. Bladet er smidd av Håvard Bergland. Det er forholdsvis kort (7,5 cm) og er slipt i en spiss, triangulær form og glattpolert. Knivsmedens stempel - initialene «HB» - er innhamret på høyre side av bladet, bakerst. Skaftet er utført i plommetre. Det er rett og har en konveks form, med spiss avslutning i ø...

  Tollekniv med slire. Bladet er smidd av Håvard Bergland. Det er forholdsvis kort (7,5 cm) og er slipt i en spiss, triangulær form og glattpolert. Knivsmedens stempel - initialene «HB» - er innhamret på høyre side av bladet, bakerst.

  Skaftet er utført i plommetre. Det er rett og har en konveks form, med spiss avslutning i øverenden. Sett fra flatsidene kan formen på skaftet minne om skroget på en plattgattet båt (baugen i øverenden, akterenden mot knivbladet. Skaftet har ingen form for holker eller beslag. Det som sies å være spesielt med Inge Stabels kniver er lakkarbeidet på skaftet. I dette tilfellet har skaftet en rødbrun farge, og finishen er meget glatt og blank. Det sies at Stabel sprøtelakkerer knivskaftene sine i mange lag, etter samme prinsipp som billakkerere utfører sitt arbeid.

  Slira er sydd i svart lær. Også den har en rett form. Den holdes ihop av en horisontal søm på baksida. Formen på slira gjenspeiler formen på kniven. Det er et markert, preget skille mellom den delen som skal dekke det spisse, triangulære bladet og den øvre delen, som skal dekke skaftet, med sin markerte «midtkjøl» på begge flatsidene. På baksida av sliremunningen er det påsydd en beltestropp, også den av svart lær, med et knapphull på baksida. Nedenfor stroppen, til høyre for sliresømmen, har Inge Stabel preget inn et symbol, antakelig initialene hans - «IS» - stilt oppå hverandre slik at det ser ut som et speilvendt dollartegn.

  Expand text Collapse text
• DesignationKniv
• Alternative nameKniv med slire (Tidl. protokoll)
• Precise designationTollekniv
• IdentifierSJF.12789
• Indexing termSpikking Friluftsliv Håndverk, smiing Knivmaking
• Type Thing

• Inscription
  • Primær, Signatur (På baksida av slira): IS
  • Primær, Signatur (På høyre side av bladet, ved brystning): HB

• Dimensions value
  • VektKniv med slire62.0 g
  • VektKniv uten slire43.0 g
  • LengdeKniv i slire19.4 cm
  • LengdeKniv uten slire17.7 cm
  • LengdeSkaft10.05 cm
  • BreddeSkaft2.8 cm
  • BreddeSlire4.15 cm
  Expand text Collapse text

• MaterialsJern (stål) - Blad Tre (plomme) - Skaft Lær - Slire

• TechniquesSmidd, slipt, polert, skåret, filt, pusset, lakket, tappet, sydd og presset

• Decoration techniquesSkåret, filt, pusset, polert og lakket (skaft), presset (slire)

• Other information

  I boka «Kniver og knivmakere» (1990) har Per Thoresen skrevet følgende om smeden Håvard Bergland:

  «Håvard Bergland, Hamar

  Håvard Bergland kommer fra Dalen i Telemark, og i oppvekstmiljøet der var det personer som mange gjerne skulle ha opplevd på nært hold – knivsmedene Kjetil Lio, Nils Lio og Tajei Haugo. Bergland forteller om Kjetil Lio, litt av en eventyrskikkelse for en smågutt. Kjetil var som en smed i folkefantasien, mørk og svart og nifs og gikk i ett med veggen i smia. Og han likte å spille denne rollen for unger som sprang omkring.

  Viktigere for Berglands egen interesse for smiing var Tarjei Haugo og Nils Lio. Han ble akseptert i smiene deres, de syntes det var morsomt med en som ikke bare kom som turist, men som hadde tenkt å bli yrkessmed. Da han var i gang med å utdanne seg til smed på Statens lærerskole i forming på Blaker, tok han med seg ting han hadde smidd når han var hjemom på Dalen, og viste fram og diskuterte med de gamle smedene. Det var morsomt både for han og de gamle smedene å se hvor ofte det som Bergland hadde lært teoretisk, stemte med det de hadde erfart i praksis. Haugo visste utmerket godt hvordan det skulle gjøres, men han visste ikke alltid hvorfor. Han lo av at han hadde smidd i nærmere 90 år da han første gang fikk høre at herdetemperaturen kunne bestemmes med magnet.

  På Blaker smidde de mange slags verktøy og redskaper – knivblader, økser, teksler, grev, hakker, selebeslag, høvrer. Dekorativ smiing ble det også en del av, så bakgrunnen hans som smed ble svært variert, i motsetning til mange av de nye smedene, som nesten bare har smidd knivblader.

  Hvis en sier at en person er først ute med noe, dukker det alltid opp en som var enda litt tidligere, men Bergland var vel den første som smidde damascerte blader her til lands i nyere tid. Han begynte i 1982 etter å ha sett slike blader i Tyskland. Siden har det blitt mange av dette slaget, både fra han og andre knivsmeder.

  Bergland er en av de smedene flest har sett i aksjon. Han er ofte å se på knivtreff, der han står og smir for publikum. Smeder trekker folk, det ryker og smeller og gnistrer der de holder på. Disse demonstrasjonene har han ikke bare i Norge, han har vist tradisjonell knivsmiing både i Sverige, England, Tyskland og USA. Mange steder er dette en skikkelig overraskelse for knivfolk, som enten har lest at ingen lenger smir laminerte blader, eller at slike blader nå bare blir laget på fabrikk. På den årlige vikingfestivalen i York (med kapproing med vikingskip) er han med, og annethvert år er han på det norskamerikanske utvandrermuseet Westerheim i Iowa, der han demonstrerer og holder kurs. Folk vil gjerne se hva forfedrene var opptatt av, gamle norske kniver begynner også å titte fram der borte.

  På De Nordiske Jakt- og Fiskedager på Elverum er han hvert år for å vise smiing, sammen med Oddvar Mostad. Det er her mange har sett knivsmiing for første gang, demonstrert av disse to.

  Etter avlagt svenneprøve som smed i 1960 ble han lærer i mekaniske fag på videregående skole, etter hvert inspektør. Smiing var hobby. Ved siden av har han skrevet flere bøker om verkstedtekniske emner, og da jeg besøkte han, fikk jeg se manuskriptet til en bok om smiing av knivblader og annet eggverktøy, og om knivmakeri generelt. Kursvirksomhet har han også drevet med. Hobbyen har stadig vokst på seg, og han har lenge tenkt å la den bli heltidsjobb. Og arbeidet på skolen foregikk stadig mer ved skrivebordet, noe ryggen hans ikke hadde godt av, den ble mye bedre straks han hadde smidd litt igjen. I 1987 tok han den endelige bestemmelsen, etter en permisjon fra skolen for å ajourføre en av bøkene sine, ville han ikke tilbake. Han satser fra nå av på å være knivsmed.

  Den nye smia er satt opp på Vang kommunes nye industriområde, den er både stor og velutstyrt, stort sett med gamle maskiner, bl. a. en diger lufthammer og en liten fjærhammer. Det er mer enn litt hobbyproduksjon på kveldstid som skal foregå her. I tillegg til knivblader skal han også smi annet eggverktøy folk bestiller, økser f. eks. Han er kommet langt etter med bestillingene, så han regner ikke med at det blir nødvendig med annen markedsføring enn demonstrasjonene på knivtreff.

  Berglands blader varierer fra de minste til de største, fra laminerte tolleknivblader til vanlig pris og opp til svære, kostbare, damascerte vikingsverd. Både de vanlige og de damascerte bladene hans har fått førstepremier, det har også øksene, tekslene og de andre redskapene som ikke så mange smir mer. Han liker å ta vare på kunnskapene om hvordan slike ting ble smidd, og liker den oppmerksomheten omkring dem som f. eks. førstepremien for ei teksle på Dyrsku’n gir.

  Selv når han smir standardmodellene sine, sørger han for at det blir en del variasjon, han lar gjerne bladene bli litt som de vil, utfra det emnet han startet med. Så går han etterpå gjennom bestillingsbunken og finner ut hvem de passer å bli sendt til.

  Men han lager også blader etter nøye mål, det er mange kunder som sender en modell de vil ha laget. Slike spesialbestillinger er det en del styr med, det tar mer tid enn de fasongene han er vant til. Men det har sine fordeler også, for han blir revet ut av det vante mønsteret. Dette kan utvikle smeden, ofte har han laget flere av samme type etterpå, når han liker en bestilt modell ekstra godt.

  Som flere andre smeder forteller han at det som er moro, det er selve smiinga, slipinga er det verre med, sliping er jobb. Bergland har ikke lyst til å lage seg en innretning for mer eller mindre automatisk styrt sliping, han satte ikke opp den nye smia for å bli fabrikkarbeider.

  I begynnelsen stemplet han med en enkel «B», siden har han brukt det velkjente, vakre stempelet med kunstferdig sammensatt «HB». Dette stempelet er i virkeligheten ikke ett, men tre stempler som har avløst hverandre etter hvert som de er blitt slitt. Leif Røraaas har gravert de to siste helt likt det forrige.

  Bergland har hatt stor betydning for mange nye knivsmeder.

  Kommende smeder har med sine mange oppsamlede spørsmål når han står der og smir på knivtreff. Og han importerer Sheffield-stål i praktiske dimensjoner, som mange har kjøpt med seg hjem til erstatning for filene de gjorde sine første forsøk på å smi blader av.

  Håvard Bergland er langt fra bare smed, han er knivmaker også. Han lærte det meste om skaft- og slirearbeid av faren, Arne, som laget brukskniver med skåren akantus og noen få staskniver. Bergland har ikke vist så mye av dette, men vi har sett nydelige sølvarbeider og annet pent håndverk fra ham. Og så smir han annet enn eggverktøy også. En ny artikkel er gravkors.

  Nå som knivsmiing er blitt yrke, må han vel se seg om etter noe annet som hobby? Han tror ikke det. Han får lyst til å synge når han er i smia, et godt tegn på at det fremdeles er hobby også. Ellers har han en fuglehund av Johan B. Steens omstridte setterkrysning, og Hamardistriktets store og voksene fasanbestand gir gode øvingsmuligheter, så kanskje jakt heretter blir avkobling fra det som var hobby før.

  Bergland har også danset mye, mest folkedans. Etter at han hadde vendt seg til flatbygdene på Hedmarken, fikk han sansen for å feie rundet i en god pols, det kan gi noe av den samme fine følelsen som han får når smiinga går lett.»

  I 2018 skrev Øysten Køhn denne artikkelen om Inge Stabel i Norsk knivforenings medlemsblad, Knivbladet:

  «INGE STABEL

  Knivmaker som tør gå egne designveier.

  Norge har fostret mange dyktige knivmakere, og heldigvis er det noen av dem som tør å gå sine egne veier og lage «annerledes» kniver. En av dem er Inge Stabel fra Søgne, en aktiv kar i miljøet, ikke bare som knivmaker, men også som mangeårig leder av Søgne knivmakerlaug og styremedlem i Norsk Knivforening.

  Han er mange ganger premiert på høyt nivå i våre konkurranser, til tross for at knivene hans bryter med mye av hvordan man mener at en norsk tollekniv skal se ut. At han i tillegg er en veldig blid og trivelig kar som er lett å samarbeide med er et fint trekk.

  Inge Stabel blei født i 1948 i Fredrikstad, hvor han vokste opp og gikk på skole. Etter endt grunnskole utdannet han seg i bygningsfaget i hjembyen og jobbet som tømmermann og byggmester. Men så går det som så ofte i livet, han traff en søt dame, og hun var fra Kristiansand. Resultatet blei giftemål og flytting til Søgne i 1974. Her fortsatte han å arbeide som byggmester, før han fikk engasjement i Søgne kommune med sysselsetting av ungdom som var arbeidsløse og slet med rusproblemer. I denne jobben, forteller han, fikk han hjulpet mange unge ut i arbeid.

  Etter at han bygde eget hus i Søgne, har han bodd i kommunen, selv om han fortsatt føler at han har røtter i Fredrikstadområdet, hvor han har hytte og familie.

  Alltid gått med kniv.

  Som snekker og tømmermann har Inge alltid gått med kniv, faktisk siden han begynte å arbeide som 15-åring, legger han til.

  I 1985 fikk han fem forskjellige kjøpekniver til jul – og da våknet knivinteressen hos den nevenyttige karen.

  Dessverre mistet han en av dem, og oppdaget at det hang en tom slir i beltet. Men Inge var ikke opprådd, så han dro til byen og kjøpte et løst Mora-blad som han monterte i et sjøllagd skaft av palisander. Dermed oppdaget han gleden ved å lage kniv. Til den neste kniven ville han også lage slir, men det var ikke så lett å få tak i egnet lær på den tiden, når man ikke var inne i knivmakermiljøet. På Skogbruksmuseet hadde han sett en plansje om hvordan man sydde en slir, og Inge var ikke snauere enn at han gjøv løs på oppgaven med lær fra en av konas støvletter. Så fikk han en brukbar slir, selv [om] noen kanskje ville si at den virket litt underlig.

  Inspirert av Voldbakken

  På en knivutstilling på Jeløya fikk han se kniver som Aasmund Voldbakken hadde lagd, og ville gjerne kjøpe en. Men han syntes den blei for dyr og avslo handelen, noe han i ettertid har angret mye på. Men uansett blei resultatet at han begynte å lage kniver i Voldbakkenstil.

  I 1988 sendte han sin første kniv til utstilling på Elverum, dog uten å bli premiert. Da bestemte han seg for å fortsette til han hadde oppnådd en tredjepremie. Året etter lagde han sin første, spisse kniv med et blad fra Kåre Nordli, og fikk faktisk sin tredje premie.

  Nå var imidlertid interessen vakt, og i en samtale med knivkunnemannen Ulf Lie fra Skien, som også dømte i konkurransene, fikk han høre at bladet var for kort i forhold til skaftet. Derfor bestilte han et nytt, litt lengre blad fra Kåre og lagde en ny, tilsvarende kniv med stort ibenholtskaft. Den sendte han til vurdering på Dyresku’n i Seljord – og fikk første premie.

  I ettertid har det blitt mange premier i forskjellige konkurranser ved siden av at han har deltatt i utstillinger med kniv og kunst. Blant annet lå en av hans kniver på OL-utstillingen i 1994.

  I 2007 deltok han for Norge i Nordisk mesterskap i knivmaking, og hans bidrag, en spiss kniv med rødt skaft, ligger i dag utstilt på Skogmuseet.

  Spesiell design

  Allerede på 80-tallet fattet Inge interesse for spesiell design og utforming. Det blei flere spisse kniver med tilsvarende slirer. I tillegg la han seg til en annen særegenhet som ikke var så vanlig i Norge: Veldig mange av slirene fikk «hofter». På spørsmål om hvorfor, var svaret ganske enkelt at han likte den formen og designet, som han har fortsatt å bruke. Utfordringen med å strekke og lage vanskelige former i lær tiltaler ham nemlig.

  Måneknivene (bananknivene)

  Inge har også laget mange spesielle kniver med en form han kaller «månekniver», eller som mange liker å kalle «banankniver».

  På spørsmål om hvordan han kom på denne ideen, kom svaret fort: Under en konsert med Jessie Dixson i Kristiansand Domkirke hadde musikeren med seg tre fargede kvinnelige sangere. En av dem hadde på seg en knall gul kjole og mørkebrun hatt med signalrød fjær. Dette festet seg på netthinnen, og inspirasjonen til den første «månekniven» utviklet seg hos den kreative knivmakeren. Det blei en krum kniv med gult skaft og mørkebrun slir med en knallrød stripe som fulgte den krumme formen.

  Etter hvert blei det andre farger: en grønn kniv han kalte Sommermåne, en hvit kniv som fikk navnet Vintermåne og en svart som han kalte Svarte natta.

  Den krumme (buede) formen har han utviklet i mange retninger, spesielt når det gjelder formen på slirene, som alltid er lagd av lær.

  Skaftene er skåret i plommetre som har tørket i flere år. Denne tresorten har nemlig nesten ikke porer, og er derfor lett å grunne, slipe og til sist sprøytelakkere. Inge sprøytelakkerer nemlig de fargede skaftene, og for at de skal bli pene er et omhyggelig og nøye grunnarbeid påkrevet.

  Navn på knivene

  Inge har navn på alle knivene sine, slik at de får en slags personlighet. Jeg har allerede nevnt «årstidene» og «Svarte natta», men han kan også finne på å gi dem navn som Afrodite, Hugin, Balder, Myrdin eller annet, gjerne fra mytologien.

  I tillegg har noen kniver blitt oppkalt etter lokale ferjer eller rare stedsnavn. Morsom sak sikkert potensielle eiere synes er gildt.

  Tegner kniven

  Før Inge begynner å lage en kniv blir den til på tegnebrettet, og så blir tegningen fulgt nøyaktig. Sel om de fleste kjenner Inge for sine spesielle kniver med spisse eller krum fasong, lager han også «vanlige» slirekniver, noen med sølvbeslag. Dette forteller om en knivmaker med stor fantasi og spennvidde i sitt arbeid. Det er mye rart som kan inspirere denne knivmakeren, som for eksempel den gangen han fikk se en knallgul Ferrari med sort interiør. Det blei en buet kniv, etter formen på bøttesetene, med gult skaft og sort slir.

  Lager børster og samler på korketrekkere

  Inge Stabel har flere spesialiteter enn «sære» kniver. Han lager nemlig også børster, et fag han har etter bestefaren, som var børstebinder. Han har hele verktøykassa etter ham, og det er nettopp hva han bruker i dag.

  Om Inge skulle samle på noe, skulle man tro det blei kniver, men han har valgt et annet emne, nemlig korketrekkere av ulike typer. Og samlingen har blitt stor, over 1 000 forskjellige fra hele verden. Den eldste er fra ca. 1750, og han tar gjerne mot det som dukker opp, sier han med et glis. Og så må vi ikke glemme at mange korketrekkere sitter i foldekniver, så det er jo en viss forbindelse til knivmakerfaget.

  Mann med hatt og hestehale

  Inge liker å gå med hatt, og forteller at han har mer enn 20 forskjellige, og jeg synes at han kler hatt. Under hatten har han en frodig hestehale, og de som har kjent ham noen år husker kanskje et brystlangt skjegg og en mektig bart. Denne karen er tydeligvis på ingen måte redd for å stikke seg ut, ikke bare som knivmaker – men også som menneske.

  Knivdommer og kjernekar

  Inge er også knivdommer som har bidratt med sine kunnskaper i mange konkurranser. I tillegg er han svært engasjert i knivforeningen og har tatt mye ansvar på messer, både på Elverum og Seljord.

  Det er alltid en fornøyelse å arbeide sammen med Inge, for alt lar seg løse, han er positiv og humøret er det aldri noe å si på. Han er en god venn og en dyktig knivmaker jeg virkelig har lært å sette pris på i mange sammenhenger.»

  Expand text Collapse text