• Parafinlykt med god skjerming, noe som muliggjorde bruk også i miljøer med trekk eller vinddrag.  Denne spesielle egenskapen var antakelig årsaken til at slike lykter i registrators barndom ble solgt under betegnelsen "stormlykt".  Lykta er i hovedsak lagd av utstansete blikkplater som er falset sammen.  Den nedre delen er en sirkelrund parafinbeholder.  Den har sin største diameter på standflata.  Derfra skrår sideveggen innover mot ei loddrett flate før den på nytt skrår innover mot en krage, der brennerhodet med veke er festet. Vekehøyden kan reguleres via en ståltrådhendel med ringformet endeledd.  Lengden på den oppstikkende veka bestemte intensiteten på flammen, og dermed også lysstyrken fra lykta.  Fra parafinbeholderens skulderparti er det ført to blikkbøyler oppover mot toppstykket, som også er lagd av falset blikk.  Også denne komponenten er sirkelrund.  Den omslutter en blikkhatt, som er montert som en sylindrisk forlengelse av lykteglassets øverkant. På toppen av hatten er det lufteåpninger mellom den sylindriske delen og ei oppoverbuket, sylindrisk topplate.  Oppå den igjen er det påhengslet en 3, 4 centimeter høyt ståltrådring.  Det er imidlertid grunn til å tro at lampa helst ble båret og opphengt i ei omvendt U-formet ståltrådbøyle som er innhelgslet øverst på sidebøylene som forbinder parafinbeholderen og toppstykket.  Lykteglasset er konvekst med sideflater som har noe kraftigere krumming nederst enn øverst.  Det beskyttes mot støt av ståltrådspiler som krysser hverandre på de sidener som ikke er beskyttet av sidebøylene i blikk.  Ved tenning og slukking kan glasset heves ved hjelp av ei ståltrådbøyle som er innhengslet i et beslag på innsida av en av sidebøylene.  Fordelen ved denne lyktetypen var ellers at glasset gav så godt ly til brenneren og flammen at det skulle mye trekk eller sterk vind til før lyset sloknet.
    Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
  • Parafinlykt med god skjerming, noe som muliggjorde bruk også i miljøer med trekk eller vinddrag.  Denne spesielle egenskapen var antakelig årsaken til at slike lykter i registrators barndom ble solgt under betegnelsen "stormlykt".  Lykta er i hovedsak lagd av utstansete blikkplater som er falset sammen.  Den nedre delen er en sirkelrund parafinbeholder.  Den har sin største diameter på standflata.  Derfra skrår sideveggen innover mot ei loddrett flate før den på nytt skrår innover mot en krage, der brennerhodet med veke er festet. Vekehøyden kan reguleres via en ståltrådhendel med ringformet endeledd.  Lengden på den oppstikkende veka bestemte intensiteten på flammen, og dermed også lysstyrken fra lykta.  Fra parafinbeholderens skulderparti er det ført to blikkbøyler oppover mot toppstykket, som også er lagd av falset blikk.  Også denne komponenten er sirkelrund.  Den omslutter en blikkhatt, som er montert som en sylindrisk forlengelse av lykteglassets øverkant. På toppen av hatten er det lufteåpninger mellom den sylindriske delen og ei oppoverbuket, sylindrisk topplate.  Oppå den igjen er det påhengslet en 3, 4 centimeter høyt ståltrådring.  Det er imidlertid grunn til å tro at lampa helst ble båret og opphengt i ei omvendt U-formet ståltrådbøyle som er innhelgslet øverst på sidebøylene som forbinder parafinbeholderen og toppstykket.  Lykteglasset er konvekst med sideflater som har noe kraftigere krumming nederst enn øverst.  Det beskyttes mot støt av ståltrådspiler som krysser hverandre på de sidener som ikke er beskyttet av sidebøylene i blikk.  Ved tenning og slukking kan glasset heves ved hjelp av ei ståltrådbøyle som er innhengslet i et beslag på innsida av en av sidebøylene.  Fordelen ved denne lyktetypen var ellers at glasset gav så godt ly til brenneren og flammen at det skulle mye trekk eller sterk vind til før lyset sloknet.
    Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
  • Parafinlykt med god skjerming, noe som muliggjorde bruk også i miljøer med trekk eller vinddrag.  Denne spesielle egenskapen var antakelig årsaken til at slike lykter i registrators barndom ble solgt under betegnelsen "stormlykt".  Lykta er i hovedsak lagd av utstansete blikkplater som er falset sammen.  Den nedre delen er en sirkelrund parafinbeholder.  Den har sin største diameter på standflata.  Derfra skrår sideveggen innover mot ei loddrett flate før den på nytt skrår innover mot en krage, der brennerhodet med veke er festet. Vekehøyden kan reguleres via en ståltrådhendel med ringformet endeledd.  Lengden på den oppstikkende veka bestemte intensiteten på flammen, og dermed også lysstyrken fra lykta.  Fra parafinbeholderens skulderparti er det ført to blikkbøyler oppover mot toppstykket, som også er lagd av falset blikk.  Også denne komponenten er sirkelrund.  Den omslutter en blikkhatt, som er montert som en sylindrisk forlengelse av lykteglassets øverkant. På toppen av hatten er det lufteåpninger mellom den sylindriske delen og ei oppoverbuket, sylindrisk topplate.  Oppå den igjen er det påhengslet en 3, 4 centimeter høyt ståltrådring.  Det er imidlertid grunn til å tro at lampa helst ble båret og opphengt i ei omvendt U-formet ståltrådbøyle som er innhelgslet øverst på sidebøylene som forbinder parafinbeholderen og toppstykket.  Lykteglasset er konvekst med sideflater som har noe kraftigere krumming nederst enn øverst.  Det beskyttes mot støt av ståltrådspiler som krysser hverandre på de sidener som ikke er beskyttet av sidebøylene i blikk.  Ved tenning og slukking kan glasset heves ved hjelp av ei ståltrådbøyle som er innhengslet i et beslag på innsida av en av sidebøylene.  Fordelen ved denne lyktetypen var ellers at glasset gav så godt ly til brenneren og flammen at det skulle mye trekk eller sterk vind til før lyset sloknet.
    Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum

Lykt

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Select the images you want to order

Share to