Plantespett

About the object

• about
  Plantespett for utplanting av barrotplanter av skogstrær. Skaft- og handtaksedelen av redskapet er lagd av jernrør med ytre diameter på 2,2 centimeter. Det 21,8 centimeter lange handtaket er sveiset fast i enden av det 83 centimeter lange skaftet. Handtaksdelen er omsluttet av ei kvit plaststrømpe. Den arbeidende delen av de... Plantespett for utplanting av barrotplanter av skogstrær. Skaft- og handtaksedelen av redskapet er lagd av jernrør med ytre diameter på 2,2 centimeter. Det 21,8 centimeter lange handtaket er sveiset fast i enden av det 83 centimeter lange skaftet. Handtaksdelen er omsluttet av ei kvit plaststrømpe. Den arbeidende delen av dette redskapet er en kile, lagd av 2 millimeter tjukke stålplater. Kilen er 22 centimeter lang og 7,5 centimeter bred. Kileplata på den ene sida er noe lengre enn den andre og har et noe spisset endeparti. Mellom kileplatene er det innveiset ei tverrplate, slik at denne delen av redskapet får et A-formet tverrsnitt. Kilen er sveiset mot ei 18 centimeter lang, 4,5 centimeter bred og 0,5 centimeter tjukk stålstang. Skaftet er ført gjennom sentrum av denne stanga, som skulle fungere som trøplate når kilen skulle presses ned i bakken for å etablere et plantehull.
  Expand text Collapse text
• Designation Plantespett
• Identifier SJF.12440
• Indexing term Skogkultur Skogbruk Skogplanting
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde 99.0 cm
  • Lengde blad 22.5 cm
  • Bredde blad 7.5 cm
  • Lengde fotplate 18.0 cm
  • Lengde skaft 18.0 cm
  • Lengde håndtak 22.0 cm
  • Vekt 1725.0 g
  Expand text Collapse text

• Materials Stål Plast - Handtaksholk

• Techniques Stanset, kappet, sveist, lakkert

• Other information

  Plantespett ble brukt ved utplanting av barrotplanter, spesielt av treslag som utviklet pælerot (furu, lerk m.m.). Plantøren etablerte først et plantehull ved å trykke og tråkke det kileformete endestykket ned i marka på et høvlelig plantested, gjerne en flekk der det lot til å være godt jordsmonn, men også vern mot tråkk og snøsig. Ofte valgte man plantepunktern inntil stubber, steiner og rotvelter. Etter at plantehullet var etablert, tok plantøren ei barrotplante og plasserte den med røttene hengende ned i det hullet kilen hadde etterlatt seg. Deretter tråkket han eller hun plantespettet ned i bakken ved siden av plantehullet og dro i handtaket slik at kilen i "sidehullet" presset jord inn mot røttene på barrotplanta i "hovedhullet". Spettplanting ble regnet for å være en rask plantemetode. Denne plantemetoden ble likevel stadig sjeldnere brukt etter at pottebrett- eller pluggplanter der røttene var innvokst i et vekstsubstrat ble stadig vanligere fra 1970-åra av.

  Forstmannen Anders Hødal (1881-1976) beskrev spettplanting slik i sin «Skogbrukslære, håndbok ved undervisningen ved landbruksskolene» (8. opplag 1957):

  «Som redskap brukes et spett. Det kan være helt av stål, men det mest alminnelige er at spettet er forsynt med et treskaft. Spettet har ofte en sylindrisk form, og diameteren bør ikke være for liten, da plantehullet ellers vil bli for smalt. Plantøren må ha med seg en plantepinne som er avrundet i spissen. Plantehullet må fylles med særlig fylljord som man finner på feltet. Det vil alltid være flekker hvor jorda er særlig god og hvor det er lett å få fatt i den. Jorda fylles i bøtter som plantøren fører med seg. Plantingen foregår nå slik: Plantehullet dannes ved hjelp av spettet. Plantøren holder planten ned i plantehullet, og ved hjelp av plantepinnen ordnes røttene slik at de ikke ligger i bukt, men henger fritt ned. Jord fylles på og pakkes sammen med plantepinnen. Man må passe på at dette blir gjort, slik at det ikke blir noe hulrom nederst i bunnen.

  Plantemåten kan ikke brukes hvor jorda er stiv og tett. Helst bør det ikke være noen videre grasvekst graset kan riktignok fjernes som ved vanlig planting, men det vil gjøre plantningen en hel del dyrere. Plantemåten passer best på steinet jord hvor det ofte kan være vanskelig å få gravet ordentlige plantehuller, men den kan også brukes ellers med de unntagelser som ovenfor er nevnt. Det kan bl.a. brukes med godt resultat ved innplanting av gran hvor furuarter har vært brukt som forkultur. Jorda er her løs, og da plantningen skjer under en skjerm av eldre trær, vil ikke grasveksten bli sjenerende. Da plantehullet er lite, kan vi bare bruke små uomplantede planter. Plantemåten er billig, dels fordi arbeidet går hurtig og dels fordi små uomplantede planter koster forholdsvis lite.»

  I 1969 gav Knut Skinnemoen (1899-1992), ut boka «Skogskjøtsel», som ble brukt som læreverk for skogbruksstudentene ved Norges landbrukshøgskole. Her (side 684-685) beskrives spettplanting av barrotplanter slik:

  «Spettplanting

  Her er hakka erstattet med et plantespett, som er svakt kileformet, og som er satt på et skaft av høvelig lengde til å gi god arbeidsstilling.

  Som første operasjon i arbeidet blir spettet trykket så langt ned i jorda at planterøttene får mulighet til å henge fritt i hele sin lengde i spalten. Har plantene stort rotsystem, kan det være nødvendig å utvide spalten til sidene for å få plass nok. Det blir da nærmest en loddrett vegg å plante mot. Når det er gjort, blir spettet satt på skrå mot planten. Her er det viktig at den nedre del av røttene får kontakt med jord og ikke blir hengende i luft. Det siste kan lett komme til å skje dersom spettet ikke blir ført dypt nok ned når jord skal presses inn til planten, eller ved at en beveger spettet for mye fram og tilbake. Til sist blir den siste spalten fylt med jord og litt mose eller strø lagt rundt planten.

  Også her er det gunstig å bruke fylljord, i mange tilfeller helt nødvendig, særlig der jorda er noe tørr. Der det er mye stein i jorda, er spettplanting godt egnet for gran, men da må en bruke rikelig med tilført jord.

  Denne formen for plantning går raskt fra hånden, ja, den er vel den raskeste av alle som foregår helt for hånd. Men tross omhygglig arbeid kan det være vanskelig å få til god kontakt mellom jord og rot på denne måten. Derfor egner den seg best i trakter med stor nedbør.»

  Knut Nedkvitne (f. 1920) og Anton Arvesen beskriver i sin «Skogbrukslære» (1978) beskriver en noe enklere form for spettplanting, uten obligatorisk bruk av fylljord:

  «Plantehola blir laga med eit kileforma plantespett. Sal vi planta store plantar, må vi trykkja plantespettet fram og tilbake nokre gonger i sideretning for å få plantehola breie nok. Platen blir sett i plantehola med røtene hangande fritt ned. Vi trykkjer jord inntil planterøtene ved å pressa spettet ned i jorda ved sida av plantehola. Er det lite finjord på plantestaden, kan vi fylla plantehola med tilført fylljord. Spettet kan brukast til planting av alle typar av plantar, men det høver best til berrotplanting av furu, lerk og andre treslag med pålerot. Ei ulempe ved plantemåten er at plantespettet egnar seg dårleg til å flå ned vegetasjonen med. Spettplanting er ein rask plantemåte.»

  Expand text Collapse text