I 1956 utgav Landbruksteknisk institutt et lite hefte med tittelen «Ryggtåkesprøyter». Teksten var skrevet av daværende forskningsassistent Alf Nordby:
«Rygg-tåkesprøyter
Ved vanlig sprøyting i ervervsgartneri og hagebruk har ryggtåkesprøyter, og trillebårsprøyter etter hvert fått langt mindre betydning enn før. Dette skyldes først og fremst at det tar lang tid å fare over feltene med slikt utstyr. Ofte rekker en ikke sprøytinga i rett tid, og i alle høve får en store arbeidskostnader.
Det viktigste bruksområde til vanlige ryggtåkesprøyter i dag er ugrassprøyting. Her brukes det relativt små væskemengder fra 15 l/dekar og oppover til 50 l/dekar, slik at en mann med dette enkle og rimelige utstyret kan nå over relativt store arealer.
Lenge laget en bare større tåkesprøyter for traktortrekk. Men nå er det i Nederland og Tyskland en stor produksjon av små tåkesprøyter som en bærer på ryggen mens en sprøyter.
Resultatene med disse ryggtåkesprøytene i utlandet er såpass lovende at det er grunn til å tro at de også vil få betydning ved sprøyting av en del kulturer her i landet. Arbeidet med å kartlegge i hvilken grad vi tar slike tåkesprøyter i bruk er i gang. Det vil imidlertid ta noen tid før resultatene foreligger.
I dag selges 4-5 ulike fabrikata av rygg-tåkesprøyter her i landet. Sjøl om vi ennå har svært få erfaringer med slike tåkesprøyter, ser det ut til at slikt utstyr etter hvert blir tatt i bruk. Av de mange forespørsler Landbruksteknisk institutt får, går det fram at de fleste veit lite om hvordan de skal bruke disse tåkesprøytene. Vi mener derfor at en orientering om disse tåkesprøytene og bruken av dem er nyttig for praktikerne. Denne orientering er skrevet på grunnlag av erfaringer fra andre land, vesentlig Holland, og våre egne erfaringer sist sommer.
Konstruksjon av ryggtåkesprøytene.
Ryggtåkesprøytene består av ei ramme. På denne ramma er vifta, motoren og oftest også væsketanken festa. I festene er det lagt inn gummi for å få vekk mest mulig av vibrasjonen fra motor og vifte. Ramma er festa til en meis, slik at hele tåkesprøyta kan bæres på ryggen omtrent som en ryggsekk.
Ei rygg-tåkesprøyte bør ikke veie mer enn 12-16 kg netto. Dermed er det gitt visse retningslinjer for konstruksjonen og dimensjoneringa av disse tåkesprøytene. Jo lettere en kan få sprøytene, jo hendigere og lettere blir de å arbeide med. Dessuten gjelder det her som med en god ryggsekk, at en må få tyngden opp og inntil ryggen.
Av nettovekta til tåkesprøyta har en ikke råd til å bruke mer enn 4-6 kg til motoren. Med de typer som en i dag har av ensylindra, luftkjølte bensinmotorer velger en oftest en 50 m3 motor som yter 1,5-2,0 hk. Ved 3500-4500 O/min.
Lufta skaffes tilveie av ei sentrifugalvifte som roterer i et viftehus av lettmetall.
Da sprøytevæska ledes ut i luftstrømmen ved et lågt arbeidstrykk, er det ikke nødvendig med pumpe. Arbeidstrykket for væska skaffer en seg ved å lede litt luft fra utblåsningstuten inn i væsketanken. Herved får en konstant trykk på væska fra tanken er full og til den er tømt.
Væskemengden pr. min. som går gjennom dysene kan for enkelte fabrikata varieres ved å skifte dyseåpninger. For andre merker reguleres væskemengden med en liten kikkran. På denne kikkrana bør det være gradering slik at en lett kan innstille på den væskemengde en til en hver tid vil bruke.
Væsketanken er for de fleste fabrikata plassert over vifte og motor. Ved bruk av Kiekens Dekker bærer en væsketanken på brystet. På fig. 1, 2 og 3 ser en tre ulike fabrikata av tåkesprøyter.
Ramme, meis, motor og vifte er sammenbygd til et grunnaggregat. På dette grunnaggregatet kan en sette tank, utblåsningstut og dyser for ulike formål.
Rygg-tåkesprøytene er derfor nesten alltid slik konstruert at de kan brukes til spredning av plantevernmiddel etter flere prinsipper. Blasator, Fontan, Keikens Dekker og Solo kan brukes både til tåkesprøyting fra tåkesprøyting og til dusting. Ombygging fra tåkespørøyte til dusteapparat er fort gjort. Se fig. 4.
F. eks. Fontan og Solo tåkesprøyter kan i tillegg til tåkesprøyting og dusting brukes for tilføring av varmareosol.
Prinsippet for tilføring av varmaerosol er at plantevernmidlene (i væskeform) ledes ned i lydpotta på motoren. Her fordamper plantevernmidlene på grunn av eksosgassens høge temperatur. Gassene ledes nå ut i utblåsningstuten fra vifta. Denne gassblandingen av luft, eksos og plantevernmiddel blåses utover plantene. Her fortettes gassen. Plantevernmidlene går over til små dråper fra 0,5 µ og oppover til 20-30 µ. Disse dråpene er så små at de lett følger med værdraget. Det er derfor vanskelig å få avsatt dråpene der en vil. På friland har derfor denne metoden foreløpig svært liten interesse i gartneri og hagebruk. I Tyskland har metoden vært brukt til bekjempelse av insekter i skogen. Her er det langt større muligheter for å få avsatt dråpene der en skal ha dem. Om ryggtåkesprøytene kan få noen betydning på dette området hos oss er ennå et åpent spørsmål.
Skilnad på vanlige ryggsprøyrer og rygg-tåkesprøyter.
Den midlere vekta som han som sprøyter har å bære på blir omtrent den samme for de to sprøytetyper.
Nettovekta på ei vanlig ryggtåkesprøyte er om lag 10 kg. Med full tank veier den 25-30 kg. Nettovekta på ei rygg-tåkesprøyte er 12-16 kg alt etter hvor mye væsketanken rommer. Med ei vanlig ryggsprøyte må en pumpe under sprøytinga. (En ser da bort fra automatsprøyter). Dette slipper en med tåkesprøytene. Ved bruk av rygg-tåkesprøytene får en derimot dobbelt larm og vibrasjon fra vifte og motor. Dersom det er lagt inn godt med gummi mellom ramme, motor og vifte, og lydpotta er riktig konstruert, behøver ikke larmen og vibrasjonen å sjenere så mye.
Med en vanlig ryggsprøyte er det kastelengden og det store væskeforbruk pr. arealenhet som setter grense for bruken. En må nemlig tett innpå plantene når en sprøyter med sprøytestanga. Med tåkesprøyter står en friere. I plantinger der det stilles større krav til gjennomtrengeligheten av sprøytevæska, har tåkesprøytene spesielle fordeler framfor de vanlige ryggsprøytene.
Som tidligere nevnt er de vanlige ryggsprøyter godt skikka til ugrassprøyting i grønnsakkulturer, åker og grasmark. Her er det jo nettopp kravet at en skal ha dysene tett inn til plantene, slik at en får væska der den skal være og ingen andre steder. Til ugrassprøyting ser ikke rygg-tåkesprøytene ut til å være brukbare. Væska driver lett inn over arealer som ikke skal sprøytes, og på den måten kan det oppstå stor skade. Mot teinung og ugras i skogen kan det tenkes at ryggtåkesprøytene har fordeler.
Ei vanlig ryggsprøte med sprøytestenger koster i dag 200-300 kroner mens rygg-tåkesprøytene koster fra 1500-1700 kr. alt etter fabrikat og det utstyr en vil ha med.
Teknikk ved bruk av rygg-tåkesprøyter.
Med de 1,5-2,0 hk som motoren yter skal en skaffe tilveie en luftstrøm som gir noenlunde jamne dråper av en brukbar størrelsesorden, og som i tillegg gir en god avsetting på plantene i en rimelig avstand fra utblåsningstuten på ryggtåkesprøyta.
Feis (1955) mener derfor at en bør ha en lufthastighet på minst 60-70 m/sek. ved åpningen på utblåsningstuten. Med den samme motoreffekt vil en få en bedre gjennomtrengelighet med en luftstrøm som har et stort volum og liten hastighet enn med en liten luftmengde med stor hastighet. Med en stor luftmengde og liten lufthastighet vil en få såpass grov utblåsningstut at denne lett blir uhandterlig. Som før nevnt må en imidlertid ha en viss minumumshastighet på lufta for å få brukbar dråpestørrelse.
Ved tåkesprøyting setter en opp konsentrasjonen til 6-10 X den konsentrasjon en bruker ved vanlig sprøyting. I Nederland bruker en bare 10 X for rygg-tåkesprøytene. Ofte setter en væskemengden forholdsvis mer ned enn det konsentrasjonsauken skulle tilsi. Bruker vi f. eks. 250 l/dekar ved vanlig sprøyting mot skurv og lus i en planteskole med toårige frukttre, kan vi med ei tåkesprøyte og 10 X normal konsentrasjon klare oss med om lag 20 l/dekar. Til å begynne med bruker en nesten alltid for mye væske med rygg-tåkesprøytene. En gyllen regel er at en aldri skal bruke så mye væske at det renner av plantene. Dette er sløsing med plantevernmidler og i tillegg kan det føre til sviing av plantene.
Betingelsen for at en skal få noe plantevernmiddel avsatt på plantene er at luftstrømmen med de små dråpene når fram til plantene. Utblåsningstuten skal derfor føres fram og tilbake, og aldri svinges fortere enn en ser bladene blafre på grunn av luftstrømmen.
Den som sprøyter må til enhver tid avgjøre om en får væska godt nok «inn» i plantene. I tette plantinger skal en gi relativt mindre væske pr. tidsenhet, men heller føre utblåsningstuten saktere og kanskje holde den litt rolig på et sted om det er nødvendig.
Væskemengden pr. dekar bestemmes av dysestørrelse, åpning på krana og marsjhastigheten til den som sprøyter.
Tilpasning av rygg-tåkespøyter i ulike kulturer.
WEGENAAR (1955) hevder at rygg-tåkesprøytene passer i unge fruktplantninger. I Zeeland, et av de nyeste fruktdyrkingssentrene i Nederland, er det mange fruktdyrkere som har 20-40 dekar 2-3 m høge spindeltre. Her er alt sprøytearbeidet basert på rygg-tåkesprøyter.
WEGENAAR sier videre at det er mulig å sprøyte opptil 4 m høge spindeltre med slike sprøyter. Denne høgda er helt avhengig av kastelengden for de ulike fabrikata. Inntil vi får mer erfaring mener vi det er riktig å si at en kan sprøyte inntil om lag 3 m høge frukttre med ryggtåkesprøyter.
Rygg-tåkesprøytene vil foreløpig ikke få noen særlig betydning i vår salgsfruktdyrkning. Kastelengden er for kort i forhold til trestørrelsen. Men i unge plantninger og der en går inn for å dyrke frukt på låge tre kan ryggtåkesprøytene bli et verdifullt hjelpemiddel.
Ved sprøyting av bærbusker skulle de passe godt. Men en skal sprøyte buskene fra to sider og få sprøyteretningene fra begge sider av plantene noenlunde rett i mot hverandre.
Disse små tåkesprøytene ser ut til å passe godt i planteskolene. Se fig. 5. Tåkesprøyter for traktortrekk er det nesten umulig å bruke i planteskolene. Det går også vekk en stor del av arealet til kjøreveger for traktor og traktorsprøyte.
Teknikken ved bruk av rygg-tåkesprøyter i planteskoler er avhengig av kulturene. En sprøyter på skrå forover i marsjretningen. I toåringe frukttre kan en ta med seg to-tre rekker på hver side av raden en går i.
I hvilken utstrekning en kan bruke rygg-tåkesprøytene i våre grønnsakkulturer er det ikke råd å si noe om før vi får mer erfaring.
Fra Nederland (WEGENAAR 1955) fortelles at de har gode erfaringer med rygg-tåkesprøyter i agurk, lauk, salat- og bønne-kulturer. Også for tomater under glass er metoden tatt i bruk i Nederland. Se fig. 6. I 60-70 cm høge planter kan en sprøyte fra midtgangen i huset til om lag 5 m ut til sidene. I tomatplanter som er 1,2 m høge kan en sprøyte to rader på begge sider av tåkersprøyta. Her kan en risikere å få lite væske på de nedre blad. Dette skulle ikke ha så mye å bety, da disse som oftest blir kutta vekk tidlig i kulturen.
Med rygg-tåkesprøyter bruker nederlenderne de samme plantevernmidler som for større tåkesprøyter. Her i landet har vi hittil liten erfaring når det gjelder hvilke plantevernmidler vi kan bruke. En bør derfor til å begynne med være forsiktig med å bruke midler som stiller store krav til omrøring.
Forsiktighetsregler.
Ved bruk av rygg-tåkesprøyter må en foruten å ta de vanlige forsiktighetshensyn (se FJELDDALEN 1951) også ta spesielle forholdsregler.
En sprøyter nesten alltid på skrå forover i den retningen en går. Det er da ikke til å unngå at en kommer i berøring med sprøytevæska. Den som sprøyter må derfor ha hel maske over nese og munn når det brukes giftige midler. Dessuten bør en ha sydvest, gummihansker og gummistøvler. Vasstett bukse og jakke er også nødvendig. Et regntøysett av plasticstoff er praktisk. Det hindrer heller ikke arbeidet noe særlig.
Under sprøyting i stengte rom, som veksthus, må en ta hensyn til de giftige gasser i eksosen fra motoren. En bør da åpne dører og lufteluker under arbeidet og gå ut så snart en er ferdig.
Ved fylling av bensin må en alltid ta sprøyta ned av ryggen, slik at ikke den som bærer rygg-tåkesprøyta blir utsatt for brannfare.
LITTERATURLISTE:
Feis, N. 1955: Constructie Van Rugnevelspuiten. Mededeling 30, 193-196. Instituut voor Tuinbouw-techniek, Wageningen.
Fjelddalen, Jac. 1951: Er alle insiktmidler giftige for mennesker? Frukt og Bær, 13-22.
Wegenaar, C. 1955: Gebruik Van Rugnevelspuiten In Tuinbouwgewassen. Mededeling 30, 197-200. Wageningen.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».