Etter 2. verdenskrig var det et stort behov for å effektivisere avvirkningen i norsk skogbruk. I stortingsproposisjon nummer 157 i 1947 foreslo man å bevilge 1 800 000 kroner til innkjøp av 1 000 motorsager, for å oppnå større hogstkvanta og for å lette hverdagen til skogsarbeiderne. Forslaget ble, etter en langvarig debatt, vedtatt mot 17 stemmer. Omtrent på samme tid hadde to nordmenn, sagbrukseier Trygve Johnsen og bøssemaker Gunnar Busk, utviklet en norsk motorsagmodell. Deres sag eksisterte bare som en idé hos Johnsen i 1946, den ble en prototyp som Busk var hovedopphavsmannen til i 1947 og ble satt i serieproduksjon i 1948. Johnsens og Busks hovedmål var å produsere ei lett motorsag. Prototypen var sammensatt av deler karene skaffet via skraphandlere – en hjelpemotor til sykkel, et kjede fra en snekkermaskin og en tank fra en primus. Følgelig fikk den navnet «Primusen». For å kunne sette den i produksjon trengtes det en startkapital, både for innkjøp av motorer fra England og til etablering av et produksjonsmiljø på Nesodden i Akershus. Ettersom mekanisering av skogbruket hadde høy politisk prioritet, oppnådde de en lånegaranti på 700 000 kroner fra Regjeringens tømmerutvalg. Dessuten tok en lokal bank sjansen på å innvilge et betydelig tilleggslån. Den første, masseproduserte modellen veide 17,3 kilo med full tank og hadde en 4,5 hestekrefters motor. Denne modellen gikk under navnet «Jo-Bu senior» - Jo-Bu etter opphavsmennene Johnsen og Busk. Med bistand fra den dyktige selgeren Anders Skuterud og etter hvert 40-50 andre medarbeidere ble saga en suksess. Bedriften etablerte salgskontor i Oslo og et datterselskap i England med kontor i London. Jo-Bu senior ble markedsført og solgt både i Norden og i England. I 1951-52 greide Jo-Bu-miljøet å utvikle en sagmodell som bare veide 10,4 kilo, «Jo-Bu junior». Denne lette modellen slo straks gjennom, både i Europa og i USA, og i åra som fulgte var Jo-Bu Europas største motorsagleverandør. Med denne suksessen ble produksjonen i 1953 flyttet fra trange lokaler på Nesodden til en moderne fabrikk i Drøbak. Her arbeidet det bortimot 100 personer på det meste. I tillegg hadde Jo-Bu salgskontor med drøyt 20 ansatte i Oslo. Derfra ble det distribuert sager, ikke bare i Norge og Norden, men også til det øvrige Europa, til Nord-Amerika, New-Zealand og Australia. Utover i 1960-åra kom det stadig lettere modeller med raskere kjedehastighet, både fra Jo-Bu og fra konkurrentene. I 1967 gikk Elkem/Spikerverket inn i Jo-Bu-selskapet, og i 1979 ble virksomheten overdratt til det svenske Eletrolux-konsernet. Tre år seinere ble produksjonen i Drøbak avviklet, og fabrikken ble ombygd til næringslokaler og leiligheter.
«Jo-Bu 93» var den fjerde sagmodellen firmaet utviklet («Jo-Bu Senior»[1948], «Jo-Bu junior» [1952] og «Jo-Bu Viking» [1957] var betegnelsene på de foregående)- 93-modellen ble utviklet i 1958 og markedsført i 1959. I en annonse som sto i Norsk Skog- og Landarbeiderforbunds medlemsblad nummer 4 1959 sto følgende:
«JO-BU 93 kom, skar ... og vant! Mer en fordoblet salg i forhold til året før har vi hatt siden folk fikk høre om JO-BU 93. Den har tydelig nok de egenskaper skogsfolk liker: store skjærehastighet, men ingen unormal slitasje på sverd og kjeder, 5 velutviklede hestekrefter, membranforgasser, SAFE-kobling og forkrommede kjeder - for å nevne noen. Vekten komplett er 12 kilo og veiledende pris med en kjede og rikelig utstyr kr. 1 590,-.»
«Jo-Bu 93» første gang omtalt i fagtidsskriftet «Norsk Skogbruk» nr. 18 1958, etter at en prototyp ble vist under den store St. Eriksmässan i Stockholm:
«Nyhet fra Drøbak - Jo-Bu 93:
Det ser ut til at flere av de større motorsagfabrikkene kommer til å hode seg til sager med utveksling. Det gjelder f. eks. Jo-Bu, som før første gang viste frem sin nye sag, Jo_bu 93. Fabrikken vil ennå ikke oppgi noen data for denne, men de sier det er en vesentlig forbedret utgave av Jo-Bu Viking. Den er utstyrt med membranforgasser og fast bensintank, mens sikkerhetskoblingen fra Viking er beholdt. Den viktigste forbedringen mener de er at de er kommet fram til en kjedehastighet som gir sagen like stor skjæreeffekt som de direktedrevne, uten at en får tilsvarende slitasje. Kjedehastigheten er 8-10 m. pr. sek., og sagen har et nedgrearingsforhold på 1 : 1,5. Det var en prototyp av sagen som ble vist i Stockholm, så den endelige utformingen er det vanskelig å si noe om, men vekten er den samme som for Jo-Bu Viking (11,4 kg). Sagen vil komme på markedet i løpet av vinteren.»
Etter at modellen var kommet i salg hadde «Norsk Skogbruk» (nr. 23/24 1958, side 695) følgende omtale av «Jo-Bu 93»:
«Jo-Bu 93 er omtalt tidligere i Norsk Skogbruk. Motoren er på 93 ccm, yter 5 HK (DIN, 6 HK SAE) ved 6 000 omdr. Clutchen er en kombinasjon av sentrifugalkobling og fast, håndbetjent clutch. Sagen er utstyrt med membranforgasser, som gjør det mulig å bruke sagen i alle arbeidsstillinger.
Sverdet er av samme type som på tidligere Jo-Bu-modeller. Det er smalt med vendetrinse. Kjeden er ytterkantforkrommet, og kjedesmøringen er automatisk og synkronisert med kløtsjen.
Sagen veier 11,5 kg. med 18" sverd. Den blir også levert med 22" sverd. Prisen er 1 590 kr.»
Jo-Bu 93 var den første modellen fra denne fabrikken som hadde membranforgasser, og som dermed kunne brukes til kvisting uten stadige driftsforstyrrelser. Den hadde dessuten et design som minte mer om konkurrentenes. Med denne modellen frigjorde Jo-Bu seg fra de de formene og løsningene som preget «Jo-Bu Junior» og «Jo-Bu Viking», som hadde gitt store salgssuksesser i 1950-åra. «Jo-Bu 93» ble likevel ingen enorm salgssuksess, silk annonsen ovenfor forsøkte å gi inntrykk av. Det ble totalt produsert 5 600 eksemplarer.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».