Kniv

About the object

• about
  «OL-kniven Håkon» med slire i originalforpakning. Kniven er 20,4 centimeter lang. Bladet utgjør 8,9 centimeter av dette lengdemålet. Bladet er bortimot 2,2 centimeter bredt, målt ved brystningen, bakerst ved bladet. Her er bladet 3,7 millimeter tjukt. Det smalner noe mot den fremre enden av bladet, der tjukkelsen er cirka 3 mill...

  «OL-kniven Håkon» med slire i originalforpakning. Kniven er 20,4 centimeter lang. Bladet utgjør 8,9 centimeter av dette lengdemålet. Bladet er bortimot 2,2 centimeter bredt, målt ved brystningen, bakerst ved bladet. Her er bladet 3,7 millimeter tjukt. Det smalner noe mot den fremre enden av bladet, der tjukkelsen er cirka 3 millimeter. Bladryggen er en aning konkav. Stålet er blankpolert. Venstre bladside er stemplet «BRUSLETTO GEILO MADE IN NORWAY» og høyre side er merket «Lillehammer '94» og utstyrt med OL-arrangementets logo. Skaftet er lagd av lauvtrevirke som er innsatt med gulbrun olje eller beis, som tydeliggjør strukturen i treet. Skaftryggen er konveks. Det er også den midtre delen av skaftbuken, men her er det konkave partier foran og bak. Den bakre delen av skaftet er noe nedoverbøyd. Den fremre enden av skaftet, der knivbladet er inntappet, er forsterket med en 6,3 millimeter bred holk av blankt metall. Den bakre skaftenden er skråskåret.

  Slira er sydd av 2,8 millimdter tjukt mørkebrunt lær. Hylsteret kniven skal stikkes ned i er 15,3 centimeter lang. Innbefattet opphenget (beltestroppen) er slira 21 centimeter lang. Bredden ved sliremunningen er 3,5 centimeter. Formen avspeiler formen på knivbladet. Slira er forholdsvis rett på den sida som skal skjerme bladryggen, mens den sida som skal beskytte egglinja er konvekst buet. Den nedre delen av slira, som skal omslutte bladet, er flattrykt, mens slirebrystet, der skaftet skal plasseres, er mer ovalt. Sliresømmen er plassert på det som, når kniven bæres i bukselinninga, skal være baksida, men den er ikke sentrert på midten. På forsida av slirebrystet finner vi logoen til Lillehammer-OL 1994 - på ei stålblank metallplate. Dette må ha vært et symbol produsenten betalte godt for å få bruke, i håp om at assosiasjoner med dette store idrettsarrangementet skulle virke salgsfremmende. Opphenget, beltestroppen, er lagd av samme stykke lær som den øvrige slira. Den er lagd av ei 1,7 centimeter bred lærreim som er bøyd slik at enden kunne sys fast i slirebrystet.

  Kniven og slira ble levert i en rektangulær pappeske med hengslet lokk - 27,6 centimeter lang, 11,2 centimeter bred og drøyt 3,5 centimeter høy med lukket lokk. På lokket er det et fotografi av kniven og slira, liggende på ei lavbevokst steinhelle. Esken er ellers utført i grått med rosalilla flekker, i tråd med Lillehammer-OLs designprogram og med arrangementets logo. Lokket kan låses i lukket stilling ved hjelp av ei trykkplate av stål.
  Inni lokket finner vi følgende tekst:

  «OL-kniven
  I norsk tradisjon står kniven sentralt. Den har gjennom de siste århundrer vært brukt både til arbeidsredskap og pyntegjenstand. Brusletto & Co A/S på Geilo har ført denne tradisjonen videre i sin produksjon av OL-knivene til De XVII Olympiske Vinterleker Lillehammer 1994.
  Knives have always played an important role in Norwegian traditions. Throughout centuries, they have served both as necessary tools og decorative accessories. Brusletto & Co in Geilo have based their production of licensed knives for the XVII Olympic Winter Games at Lillehammer in 1994 on these ancient traditions.
  In der norwegishen Tradition nimmt das Messer eienen sentralen Platz ein. Seit Jahrhunderten ist es Werkzeug und Schmuckstück zugleich. Diese Tradition wird in den Lizenz-Messern weitergeführt, die Brusletto & Co A/S in Geilo für die XVII Olympishen Winterspiele 1994 in Lillehammer produziert.
  BRUSLETTO & CO. A/S N-3580 Geilo»

  Inni esken er det ei blåfarget plastplate med forsenkninger som kniven og slira passer inn i.

  Da denne gjenstanden ble registrert inn i Norsk Skogbruksmuseums samling skrev registrator dette: «Kniven er en gave i forbindelse med knivutstilling i Paris, februar 1994.»

  Expand text Collapse text
• DesignationKniv
• Alternative name
  • OL-kniven Håkon
  • Kniv med slire (Tidl. protokoll)
• Precise designationTollekniv
• IdentifierSJF.10275
• Indexing termKniver
• SubjectOL-logo på messingskilt. Streker på slire.
• Type Thing

• Inscription
  • Påskrift: Lillehammer 94 med nordlys og OL-ringer på blad.
  • Stempel/sign: Brusletto Made in Norway på blad.

• Dimensions value
  • Lengde20.4 cm
  • LengdeBlad8.9 cm
  • BreddeBlad2.2 cm
  • TykkelseBlad4.0 mm
  • VektKniv86.0 g
  • VektSlire39.0 g
  • VektKniv + slire + emballasje274.0 g
  Expand text Collapse text

• MaterialsStål Tre Lær Papp Plast

• TechniquesSmidd, skåret, stanset, preget, sydd.

• Decoration techniquesKniv har holk. Preget på slire.

• Other information

  Knivfabrikken Bruslettos forsøk på å utvikle produkter som kunne oppnå salgssuksess i ly av OL-arrangementet på Lillehammer var et tema i Norsk knivforenings medlemsblad «Knivbladet», der styreleder Harald Kolstad ved flere anledninger kommenterte «OL-knivene», som i motsetning til de knivene Knivforeningen fokuserte på var masseproduserte. Høsten 1993 skrev Kolstad følgende:

  «FABRIKK KNIVER

  Forleden sto det i avisene at Brusletto skulle lage 120 tusen olympiakniver på maskinene sine. OL-hysteriet er i ferd med å toppe seg. De fleste «ekte»(!) knivelskere har en tendens til å forakte disse masseproduserte modellene. Det er imponerende at fabrikkene får så mange hundrelapper for hver kniv ut av markedet.

  Fabrikanten har tøffe rammebetingelser: Pris, maskiner, funksjon, form, særpreg mm.

  Vi som lager individer av noen kniver har det meget lettere. Vi teller ikke timer. Forsøk selv å sette deg inn i fabrikantens problemer. Det er en mye vanskeligere oppgave enn vi i farten tenker over.

  Husflidslaget har nettopp hatt en konkurranse om å lage en «Holmen Gård-kniv». To-tre bra kniver utmerket seg, men der var intet Colombi-egg. Kanskje vi skulle blande inn helt andre formgivere. Å lage en fulltreffer av en fabrikkniv er krevende, så la ikke fabrikkhånen lyde for høyt. De knivene er også en del av vår tradisjon – og her har vi fortsatt mye ugjort.» (Knivbladet nr. 4 1993)

  Noen måneder seinere, antakelig på den tida OL-arrangementet ble avviklet, fulgte Kolstad opp saken i nye betraktninger i medlemsbladet:

  «KNIVEN I OLYMPIADEN

  I avisa leser jeg at knivfabrikanten på Geilo, Brusletto, har produsert 120 000 kniver til salg i forbindelse med olympiaden vår: Salget går visst unna som bare det. Et imponerende antall kniver. Dette forteller oss med all klarhet at slirekniven er et høyst levende nasjonalsymbol i dagens Norge. Et symbol for den vanlige nordmann – ikke bare for oss knivfrelste. Dette, selv om den levende knivtradisjonen i store deler av landet ansees som brudt.

  Bruslettos OL-kniv er laget i stor og liten variant med navnene Håkon og Kristin – selvfølgelig. Det er fabrikk-kniver på godt og vondt.

  Denne tunge dokumentasjonen på knivinteressen skjer altså et drøyt halvår etter at det ble innført forbud mot å bære kniv offentlig.

  A propos forbudet, så vil vi gjerne ha melding til knivforeningen om (når) noen av medlemmene blir fratatt kniven av politiet. Noen har nemlig spurt meg om ikke Knivforeningen kunne tatt seg av å lage OL-knivene. D hadde hvert medlem laget ca. 50 like kniver hver. Med tanke på å administrere dette, tror jeg det er greiest at Brusletto gjorde jobben.

  Knivutstillingen på Maihaugen i forbindelse med OL er meget severdig og gir enhver utlending (og andre) et overbevisende inntrykk av hvilket høyt nivå norsk knivhåndverk befinner seg på.»

  «OL-knivene» later til å ha blitt en salgssuksess. I Norsk knivforenings medlemsblad, Knivbladet, omtalte redaktør Øystein Køhn denne saken, og noe oppdaterte versjoner av knivmodellene, slik:

  «Tidenes største norske knivsuksess

  Mye kan sies om fabrikkniver, både positivt og negativt, men vi må huske på at de fleste kniver som omsettes og brukes i Norge stammer fra en eller annen fabrikk. Nye modeller lanseres på rad og rekke, og noen slår an mens andre går i glemmeboka. Da Brusletto på Geilo kastet seg på OL-karusellen, visste de neppe hva de gav seg ut på, for OL-kniven har blitt en salgssuksess som sprenger alle grenser.

  OL-kniven er opprinnelig et rent Brusletto-produkt, men etter hvert har flere produsenter blitt knyttet til prosjektet, og allerede tidlig kom TH Marthinsen Sølvvarefabrikk i Tønsberg inn i bildet.

  Der tegnet designer Ragnar Jørgensen sølvgarnityr på knivene Håkon og Kristin, og det ble laget en nummerert serie på 5 000 stk. av hver. Sølvholker på kniven, tungt sølvbeslag på sliren og en «klokkelenke» i sølv mellom kniv og slire gav produktet et eksklusivt utseende, samtidig som det høynet verdien betraktelig. Hvorvidt dette er praktisk, er en helt annen sak. Knivene ble levert hver for seg eller som sett. Settet ble lagt i et lekkert, fôret treskrin av lønn og fugleøyelønn.

  Dermed hadde TH. Marthinsen skapt et samlerobjekt som i løpet av kort tid ble revet bort. Interessen for de kostbare, nummererte knivene var nemlig stor. Prisen hhv 1 800 og 1 600 kroner for hver.

  Kristin og Haakon

  Da OL-maskotene Kristin og Haakon ble lansert, ble det samtidig gitt navn til en uhyrlig mengde OL-relaterte produkter som i større – eller kanskje heller mindre – grad har noe med idrett å gjøre.

  Selvsagt måtte vi ha en kniv, et redskap som har dype røtter i norsk folkelivstradisjon. Brusletto var meget tidlig ute med en lisensprodusert damekniv (12,5 cm) og en tilsvarende herremodell (20,5 cm).

  Knivene har «norsk» utseende uten røtter i noen lokal knivmodell, så på en måte er det en bastard, om vi skal snakke tradisjon. Designeren Svein Almås fra Bergen, tegnet opprinnelig bare Kristin, så har Brusletto senere forstørret den og fått Håkon.

  Knivene, som altså er identiske, bortsett fra størrelsen, utgjør et morsomt par som brukerne altså har falt pladask for.

  I skrivende stund, dagen før OL-åpningen, har Brusletto laget og solgt 160 000 enheter, og det er ganske ettertrykkelig norgesrekord. Alle kniver er utsolgt, og først nå er produsenten ajour med bestillingene.

  For å etterkomme den enorme etterspørselen, har Brusletto doblet arbeidsstokken fra 25 til 50 ansatte.

  Knivene er laget etter vanlig norsk mønster med blad av helstål, slire av dårlig lær og skaftet av oljet masurbjørk. Levert i fint gaveetui koster de hhv 460 og 405 kroner.»

  Brusletto-fabrikken leverte også blad til en «samisk OL-kniv», som knivsmed Strømeng i Karasjok leverte slirene.

  I forbindelse med Brusletto-fabrikkens 100-årsjubileum i 1994 skrev Øystein Køhn denne omtalen av bedriftens knivproduksjon i Norsk knivforenings medlemsblad, «Knivbladet» (nr. 4/1994):

  «BRUSLETTO LIVSFRISK 100-ÅRING

  De fleste knivbrukere, friluftsfolk, jegere og fiskere vil før eller senere støte på en Brusletto-kniv, for i nær 100 år har denne tradisjonsrike produsenten holdt hus på Geilo og forsynt nordmenn og utlendinger med trauste brukskniver.

  Som så mange andre industrieventyr begynte også Brusletto seg i det små, hjemme på gardssmia hvor Rognald Brusletto laget modeller og smihammere. Etter hvert ble produksjonen utvidet til ljåblader. Omsetningen var upåklagelig, og snart kom sønnene med i den stadig voksende bedriften.

  Nå var ljåer hovedproduktet, og da de begynte å produsere ferdige ljåer – ikke bare blader – fikk omsetningen et skikkelig oppsving. Mot slutten av 20-åra var produktspekteret bredt, for ved siden av ljåene ble det også laget sleder og kjøkkenredskaper. Så konstruerte Martin Brusletto den sammenleggbare ljåen, et produkt de i mange år var eneprodusent av. Dette produktet gav bedriften et godt løft.

  I mange år ble det også laget sparkstøttinger, men fraktomkostningene ble så store at de fant det mest hensiktsmessig å holde seg til mindre produkter. Da billigimporten også «ødela» markedet for bestikk, søkte Brusletto etter nye produkter, og kniven var et naturlig valg.

  Selv om de fleste forbinder tollekniv med heimelaga kniv og trelags stål, har vi en gammel og meget god kultur på fabrikkniv. I Norge finnes noen av verdens eldste knivfabrikker. Og de lager gode kniver i pakt med norsk tradisjon, ikke noe «Rambo» eller «survival» opplegg, men praktiske all-roundere med stor bruksverdi i naturen og dagliglivet. Fabrikkniven synes å være så viktig og har så stor plass blant norske knivbrukere at den også fortjener plass i Knivbladet. Vi vil derfor presentere norske knivprodusenter i dette og fremtidige nummer. I dette nummer BRUSLETTO & Co AS.

  Brusletto har alltid forsøkt å ligge i forkant av utviklingen. Allerede før århundreskiftet hadde bonden, smeden og rokkemakeren Rognald Brusletto bygget egen vasshammer for smia, et godt bevis for denne karens fremdrift. I 1920 bygget Brusletto et eget elektrisk kraftverk, noe som også kom annen industri til gode og gav støtet til en fin industriutvikling på det lille stedet. Først 11 år senere, i 1931, fikk bygda kommunal el-forsyning.

  Denne satsingen har gått «i arv» opp gjennom årene, for Brusletto hviler ikke på sine laurbær, men forsøker hele tiden å videreutvikle seg selv og sine produkter. I fjor ble det nedsatt en prosjektgruppe som skulle utrede både profil og satsingsgruppe. En av årsakene var nok tanken om hva som ville skje når OL-ilden sloknet og braksuksessen med OL-knivene begynte å avta. Resultatet ble ikke bare nye kniver, men også en helt ny forretningsprofil og ny logo. I logoen finner vi reinen, som symboliserer det gamle, tradisjonelle friluftslivet, naturen – og ikke minst at bedriften ligger like under den mektige Hardangervidda.

  Skjøt gullfuglen

  I forbindelse med de olympiske leker på Lillehammer skjøt Brusletto gullfuglen da de underskrev kontrakt om produksjon av OL-kniver. Målet var å få produksjonsregnskapet til å gå i balanse. For å nå dette måtte Brusletto produsere 17 000 kniver. Det egentlige resultatet ble 185 000 enheter, altså ti ganger målet. Den er vond å slå. Knivene burde være kjent fra tidligere omtaler i bladet.

  Av en samlet omsetning på 40 millioner i 1993 utgjorde OL-knivene alene om lag 25 millioner. Dette ga bedriften en enestående sjanse til å fornye seg. «Og det har vi sannelig gjort», sier daglig leder Ivar Haugen.

  Men OL-knivene har også gitt viktig internasjonal markedsføring og resultert i forespørsler fra både Italia, Frankrike og USA.

  Stor markedsandel

  I dag har Brusletto ca. 35 % markedsandel i Norge. Målet er 50 %, ved siden av ønske om mer eksport. I dag utgjør eksporten ca. 20 % av omsetningen og målet er i første omgang å øke denne til 30. I tillegg vil det bli satset sterkere på gavesektoren, for kniver har i stadig økende grad blitt en populær gaveartikkel.

  Familiebedrift med stor kundekrets

  Brusletto & Co AS er en familiebedrift, og i dag finner vi fjerde generasjon på gulvet. Det er 30 ansatte som produserer ca. 20 forskjellige kniver og 30 forskjellige knivblad for salg. I tillegg kommer produksjon av ljåer, lauvkniver m.m.

  Norske kniver

  Brusletto prøver å følge norsk knivkultur, men går ikke av veien for litt spennende design – om ikke alt er like bra. De små knivene, som «Gubben», «Sølvgutten», «Fjellkall» m. fl. er mye mer vellykket i form og funksjon en f.eks. den populære «Hunter», sett med «norske knivøyne».

  Bruslettos nyskapning «Trollkniven» synes i så måte å være noe av det beste de til nå har laget. Det 8,5 centimeter lange bladet har råsmidde, matte sider og typisk tolleknivfasong. Fint, oljet bjørkeskaft og nysølvholker på både kniv og slirer gir et solid helhetsinntrykk og kniven virker svært harmonisk i formgivningen.

  Brusletto har få krumspring innen formgivningen. I store trekk har de vært konservative, kanskje litt for konservative til sine tider, for noen vil kanskje innvende at knivene er litt kjedelige. All round bruksknivene er greie, men mange synes ikke at Brusletto har fått noe særlig greie på jakt- og fiskemodellene sine. Her ligger utlendingene fortsatt langt foran. Noen spesialutgaver, som «Roald Amundsenkniven» har det også blitt. Grei knivnostalgi for samlere.

  Rustfritt knivstål

  For en smed og knivmaker kan nok Bruslettos betegnelse «rustfritt stål» virke noe kryptisk og overfladisk. Det ligger imidlertid ikke hemmelighetskremmeri bak dette, for de opplyser gjerne at det benyttes kromstål av kvalitet 12C27 i alle knivbladene.

  For øvrig bør det også nevnes at Brusletto er en forholdsvis stor leverandør av blader til andre produsenter: Strømeng, Karusoandokniven, David Andersen, Eik sølvplett, Haugerud, Th. Marthinsen, Mylius og Kragerø Tinn benytter alle Brusletto-blad i sine produkter.

  Og så må vi heller ikke glemme alle de hundre, for ikke å si tusenvis av private knivmakere som en eller flere ganger har benyttet et rustfritt knivblad fra nettopp Brusletto.»

  Expand text Collapse text