Håv

About the object

• about
  Grunnhåv uten «raunn» (skaft) - altså et «håvhuggu». Dette er lagd av en trestamme - ei unggran - som har delt seg i to noenløunde like grove, oppoverstrebende topper. Overendene av disse er lasket mot hverandre og bundet sammen, slik at de danner en flattrykt oval. På denne er det bundet en fangstpose - «påså'n» - lagd av et bo...

  Grunnhåv uten «raunn» (skaft) - altså et «håvhuggu». Dette er lagd av en trestamme - ei unggran - som har delt seg i to noenløunde like grove, oppoverstrebende topper. Overendene av disse er lasket mot hverandre og bundet sammen, slik at de danner en flattrykt oval. På denne er det bundet en fangstpose - «påså'n» - lagd av et bomullsnett der maskene måler om lag 1,4 X 1,4 millimeter når «bundingen» holdes utspent. Påså'n er cirka 75 centimeter djup. Sammenføyinga av påså'n og den treramma den er montert på er forsterket med viklinger av drøyt 1 centimeter brede lærstrimler, som beskyttet mot slitasje når håven ble ført medstrøms langs en steinete elvebotn - jfr. fanen «Opplysninger». Bundingen (veven i fangstposen) er festet ved hjelp av ei snor som er tredd gjennom små hull i skinn og treverk. Den gjenværende delen av stammen på det treet som delte seg i to og ble emne til håvhugget er barket og skråskåret med sikte på at det skal festes i ytterenden av ei lang trestang, raunna (skaftet). Bundingen er festet til ei snor som går gjennom små hull i skinn og treverk.

  Form: Oval

  Expand text Collapse text
• DesignationHåv
• Alternative nameGrunnhåv
• Precise designationHåvhuggu med påså
• IdentifierSJF.09922
• Indexing termFiske, håver
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde83.5 cm
  • Bredde17.0 cm
  • HøydePose77.0 cm
  • Vekt344.0 g

• MaterialsGran

• TechniquesHåvhugguet er barket, spikket. Påsån er bundet.

• Other information

  I magistergradsavhandlinga «Lågåsildfisket i Fåberg – endring i form og bruk 1850-1980», utgitt som Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon nr. 7 (1985), beskriver etnologen Magne Rugsveen grunnhovfisket slik:

  «Grunnhåven er det redskap [i lågåsildfisket] som er minst ressurskrevende, både når det gjelder bruk og anskaffelse. Det er et enmannsredskap som brukes i strøm der vatnet ikke er for djupt. Navne grunnhåv kommer trolig av at den brukes på grunt vann.

  Grunnhåvfiskerne står ved elvekanten eller litt ute i vannet. Der hvor strømmen går inntil stranda er det fint å stå med grunnhåven. Som vist ovenfor har håvhugguet på grunnhåven en sammenklemt form. Dette er viktig når håven føres på skrå over botnen. Det er en fordel at den ikke er for bred, da blir den vanskeligere å hanskes med.

  Håven må føres med strømmen, men raskere enn denne, ellers vil påsån vrenge seg. Grunnhåven skal føres langs botnen, men ikke for hardt. Den skal bare beføle botnen. Når håven føres nedover står bundingen som en pose bak, og derfor er det ingen hindringer i veien for at silda kan gå inn i håven. Når håveren får håven nederst i drettet, vrir han litt på håven slik at åpningen vender oppover mot overflata samtidig som håven hales i land. Dermed låses påsån slik at silda ikke får anledning til å svømme ut igjen.

  Silda skrulles (tømmes) opp i ei bøtte, kasse eller end sildsnik. Tømminga foregår ved at håvgreina holdes over kassa eller bøtta samtidig som håveren griper om botnen av påsån og lar silda gli ned i kassa. …

  Grunnhåvfisket foregår både dag og natt. Dette avhenger av hvilke fiskeplasser som benyttes. Beste fisket foregår om kvelden og natta, men på Rundtomodden, Kiljan og Sundstranda håves det også om dagen. Enkelte fiskere mener at det er strømmen som gjør at silda går helt inntil land, selv på dagtid. Nedenfor Brunlaugbrua er strømmen ganske sterk, samtidig som den går nær land. Her søker silda gjerne inn i strømmen, og det er mulig å drive dagfiske på disse stedene. I Hølksauget går silda «midtfjords» om dagen, i strømmen, og går inn til land først om kvelden og natta.»

  Expand text Collapse text