Kniv

About the object

• about Denne kniven er utført i dragestil. Dekormotivene består av drager, border, øks, sverd, fabeldyr i Urnes-stil. Kniven har innlagt sølv og abelone i skaft og slire.
• Designation Kniv
• Alternative name Vestbykniv
• Identifier SJF.09921
• Indexing term Kniver
• Subject Drager, border, øks, sverd, fabeldyr i Urnesstil
• Type Thing

• Inscription
  • Stempel/sign : KM (blad) 1990 KM (slireholk)

• Dimensions value
  • Lengde 21.6 cm
  • Lengde Kniv 19.5 cm
  • Lengde Blad 9.5 cm
  • Lengde Slire 14.6 cm

• Materials Bøffelhorn

• Techniques Smiing, slaglodding, marketering

• Decoration techniques Gravering, marketering

• Other information

  I boka «Kniver og knivmakere 2» (1992) skriver Per Thoresen følgende om Knut Mastad:

  «Brødrene Mastad, Disenå

  På Disenå ved Skarnes driver Knut og Odd Mastad («Brødr. Mastad») autorisert bilverksted, og selger motorsager. Verkstedet tar mer eller mindre hva som helst som kommer inn av reparasjoner og service, enten det er bil eller motorsag eller annet. Tidligere var det lastebiler og skogsredskaper å fikse på, nå er alt dette overtatt av svære skogsmaskiner som blir reparert hos forhandlerne.

  Det de syns er morsomst, er å få i oppdrag å lage nye deler til veteranbiler og veteranmotorsykler. Å reparere nye maskiner vil som regel si å bare skifte ut en defekt del med en ny, og det krever ikke at en engasjerer seg noe større. Da er det noe annet med en veteranbil, der en ikke alltid vet helt nøyaktig hvordan delen så ut engang. Så er det å prøve å få lånt inn en originaldel å kopiere, eller et bilde å lage delen etter.

  Begge to bor oppe i skogkanten ovenfor verkstedet, et stykke fra hverandre. Og begge lager kniver:

  Knut Mastad

  I Nord-Odal bodde den store knivmakeren Ole Jacobsen Vestby. I Sør-Odal gjør Knut Mastad så godt han kan for å gjøre kunsten etter. Med strålende resultater. Kvaliteten har steget jevnt oppover fra førstepremiene i 1989 og 1990, fram mot den kniven han stilte ut i Elverum i 1991. For den fikk han førstepremie og prisen «Årets kniv» i Norsk knivforenings konkurranse. Stort mer enn det kan en knivmaker ikke håpe på. Og førstepremiekniven hans i 1992 er kanskje enda bedre!

  Mastads vestbykniver er altså oppsiktsvekkende saker. Og når du setter deg inn i detaljene i konstruksjonen, blir det hele bare enda mer imponerende. På stasknivene fra Telemark er det gravering det meste dreier seg om, det er den som virkelig gir knivmakeren status. Når Knut Mastad konsentrerer seg om en kniv, skal det også graveres fint, men i denne tradisjonen er det selve konstruksjonen, og kunsten å felle inn små biter av abalone og gravert sølv i svart bøffelhorn, som er det som avgjør. Det gjelder her i minst like høy grad som i de beste telemarksknivene at selve det fabelaktige i utførelsen som er nok til at du gir deg over.

  Delene i mønsteret er omhyggelig festet. Hver sølvbit er satt på plass med en eller flere nagler, de er ikke bare satt inn med lim.

  Naglene dreier han selv. Skal de være bra, må de ha et nøyaktig laget hode, og den ytterste spissen som går helt gjennom sølvplata når naglen stikkes gjennom slira fra innsida, må være tynnere enn naglen for øvrig. Er den like tjukk som stammen, blir det for grov klinke, er den like tynn hele veien, blir den for svak. Naglehodet er nøyaktig innfelt på innsida av hornet, og den utvendige tappen glir gjerne inn i mønsteret et sted der den passer, for eksempel midt i en blomst, og pynter opp om du i det hele tatt kan se den.

  Abelonebitene kan ikke klinkes. De blir i stedet holdt på plass av sølvbitene og hornet rundt, som overlapper abalonen ved omhyggelig skråskjæring. Selv for en som har god trening, er det uhyre vanskelig å skjære ut nøyaktig nok fordypningene der disse innfløkte detaljene skal felles inn, uten å måtte gripe til fyllmasse. For en nybegynner er det nesten uoverkommelig å skulle klare seg uten, og selv Vestby brukte en del av det i mange av knivene sine, særlig i tidlige kniver. Mastad arbeider med å bruke et minimum av fyllstoffet, som han lager av ibeholtstøv i epoxy og forankrer med nagler. Det er vanskelig nok å få laget alle småbitene nøyaktig, minst like innviklet er det å få hornmaterialet rundt til å henge sammen i små stykker som det blir igjen når så mye er skåret bort. Utfordringen er å få fyllmassen helt vekk, og i de siste knivene er den praktisk talt ikke brukt.

  Vestbys toppkniver var ofte av hvalrosstann, men Knut Mastad foretrekker svart framfor hvitt og holder seg til bøffelhorn.

  Selve konstruksjonen av kniven er et nøyaktig stykke sølvsmedarbeid. Mye arbeid blir lagt i sånne detaljer, som festet av beltestroppen. Og det er et regnestykke å få mønsteret til å gå opp. Blondekanten rundt holkene må beregnes så alt treffer nøyaktig der det skal. Han sitter ikke bøyd over sitt arbeidsbord når han graverer eller gjør annet presisjonsarbeide – det foregår stående, med arbeidsstykket regulerbart i øyehøyde.

  Sølvdelene er satt sammen med sølv med lavere smeltepunkt enn resten. I tillegg er det her også brukt nagler, akkurat som i sølvbitene i dekorasjonene.

  Med tida kan det nok hende at han utvikler seg i sin egen retning, men foreløpig vil han så godt han kan lære håndverket ved å nærme seg Vestby. Vestby var utrolig god, han kan ikke forstå at noen kan bli så dyktig som han var i sine beste ting. Rask må han ha vært også. Her er det nok å sette seg inn i før en prøver seg på sine egne veier. Og han har ikke noen tro på at han skal komme på nivå med forbildet noen gang. Samtidig holder han på utvikle nye mønstre, han ser på vikingtidas modeller og tegner og tenker. Vikingenes verden av merkelige dyr passer godt på disse knivene.

  Skal en lage sånne kniver, kan en ikke se på timene som går med, for de blir det mange av. Han mener det er utenkelig å lage knivene for salg, de ville bli altfor dyre. Her skal han ikke være så sikker, vi har mange samlere som ikke ser så mye på prisen når den rette kvaliteten er der. Men så lenge det blir bare en kniv i året, eller kanskje to, vil han heller ha dem selv.

  Noen har spurt om det kan være noe stas å plagiere en annen knivmaker. Han lurer på hvorfor det er akkurat han som får dette spørsmålet og ikke alle telemarkingene som lager Kleppo-kniver med stor selvfølgelighet. Så lenge en har nære tradisjoner, får en prøve å holde dem ved like, så får vi se hva det kan bli til etter hvert. Noe annet hadde det vært om han satt i Hedmark og laget telemarkskniver, eller om en telemarking forsøkte seg på Vestby.

  Bladene smir han selv, av filstål og vinkeljern. Stempelet er det også han selv som har laget. Bladene er kortere enn de som Vestby pleide å bruke, blader skal ikke være så lange i våre dager. Dette betyr at han må se på proporsjonene i kniven ellers, andre mål må også justeres litt for å få harmoni. Proporsjonene kan altså ikke overtas direkte fra Vestby.

  Borte i kroken står trekkspillet. Trekkspill er visst knivmakernes instrument, ser det ut til, det er mange av dem som spiller det. I kroken er det også saker og ting han har funnet opp, ting til bruk på tur. Og så noe som har med kniv å gjøre: en helt ny type flåblad, men det er en hemmelighet ennå.»

  Expand text Collapse text