Knivblad

About the object

• about
  Knivblad, smidd av smeden Knus A, Smestad (1906-1995) fra Modum i Buskerud. Gjenstanden er 14,1 centimeter lang, målt fra den bakre enden av tangen som skal tappes inn i knivskaftet til knivspissen. Sjølve bladet er om kag 7,5 centimeter langt og drøyt 2,0 centimeter bredt. Breddemålet er tatt ved brystningen. Tjukkelsen, målt s... Knivblad, smidd av smeden Knus A, Smestad (1906-1995) fra Modum i Buskerud. Gjenstanden er 14,1 centimeter lang, målt fra den bakre enden av tangen som skal tappes inn i knivskaftet til knivspissen. Sjølve bladet er om kag 7,5 centimeter langt og drøyt 2,0 centimeter bredt. Breddemålet er tatt ved brystningen. Tjukkelsen, målt samme sted, er 3,7 millimeter. Bladet smalner noe framover mot spissen. Bladryggen er rettlinjet, men en aning fassllipt fremst ved knivspissen. Ellers er dette bladet, som kniver flest, fasslipt fra to sider og egglinja er konvekst buet i den fremre enden. Bladet er stemplet «K.A.SMESTAD» bakerst på venstre side.
  Expand text Collapse text
• DesignationKnivblad
• IdentifierSJF.09465
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Inscription
  • Stempel/sign: K.A.SMESTAD

• Dimensions value
  • Lengde14.1 cm
  • Bredde2.0 cm
  • TykkelseMålt ved brystningen3.7 mm
  • Vekt40.0 g

• MaterialsStål Jern

• TechniquesSMIDD

• Other information

  I boka «Kniver og knivmakere» (1990) har Per Thoresen skrevet følgende om smeden Knut Smestad:

  «Knut Smestad, Modum

  Det første du legger merke til i et Smestad-blad, er det «omvendte» stempelet. Nesten alle stempler er slik at det er selve bokstavene som blir slått inn i bladet, hos Smestad er det ramma rundt som er slått inn, bokstavene stikker opp. Disse stemplene må mer enn noen andre slås inn mens bladet er varmt. Stempler ble ofte laget på denne måten før, særlig når det var smeden selv som hadde laget stempelet sitt, for det er enklere å lage det på denne måten. Og Smestad har laget det selv, så langt tilbake som i 1924, da han laget stempel til seg selv og til faren, Asle Knutsen Smestad. Farens stempel var «AKS». Bestefaren signerte sine blader «KCS» (Knut Christensen Sjaaheim), mens oldefaren Christen Knutsen Sjaaheim ikke signerte bladene sine. Broren Ole smir også blader, og stempler «O.Sm». Ingen mangel på smedtradisjon her.

  Smestad begynte i farens smie i 1923 og arbeidet her til han fikk jobb som smed på Buskerud landbruksskole (som alle kaller bare «Buskerud»).

  Smia hjemme var primitiv og liten, men det var mange slags smedarbeid de utførte her, Og det var her han lærte det grunnleggende om smiing og annen bearbeiding av jern og stål. Det var stas å få jobb som smed på landbruksskolen, han var ikke lite stolt den gangen. Da han overtok smia i kjelleren på Buskerud, følte han at han kom til store forhold, iallfall sammenlignet med farens smie. Som mange slike smier på den tida, var den utrolig skitten og sotete, og trekken var dårlig, så det var tett røyk mens han smidde. Her fikk han ordnet det som det passet ham, han fikk hette over essa, fikk bygd om fra sideblåst til mer moderne og praktisk underblåst. Men ikke uten motstand, han fikk stadig høre at det var best som det var, og at slik skulle det fortsatt være. Siden ble smia flyttet til ny verkstedbygning, med plass til fire esser, fire ambolter og mye utstyr. Omsider hadde han smia som han ville ha den., og han ble på Buskerud i hele 42 år. Han har smidd og sveiset det som fantes av redskaper og verktøy på en gård, laget nye ting og reparert ødelagte. Utover det han lærte av faren og egne erfaringer, har han sveisekurs og kurs for lærere ved landbruksskoler. Han har også undervist selv, det har vært flere kveldskurs for sveisere i verkstedet hans. Etterfølgeren hans var Einar Lauvlid, nå er han også pensjonist.

  Smestad smir kraftige blader med god egg. De gir meg inntrykk av noe gammeldags, ikke bare på grunn av stempelet. Han brukte stavangerstål så lenge det var å få, siden brukte han en del gamle filer, men var aldri fornøyd med det. Etter hvert gikk han over til sølvstål. Stålet legger han ned i et 16 mm firkantjern som er kløvd nesten helt igjennom og der bunnen av denne fordypningen er jevnet ut med en flat dor. Så sveiser han og strekker emnet ut med tange i hver ende, slik at han får to blader av det. Bladene varmes opp på øyemål i et firkantrør i essa før herding, og de herdes i vann.

  Det er eggen som betyr noe, han har mindre interesse for finish, selv om den også er god. Og formen er som den skal være – at han har fått høre av utstillingsdommere at bladene hans er for butte, har ikke fått ham til å endre fasongen. Andre smeder får jo høre at de smir for spisse blader, det går ikke an å bry seg om sånt.

  Lokalt har han vel vært sett på som selve Smeden. Også etter at han er blitt pensjonist, har han tillatelse til å bruke smia på skolen når han har lyst. Han har smidd en god del knivblader her etterpå. Mange av de tidligere elevene på Buskerud har ønsket seg et slikt blad som hyggelig minne fra tida på skolen, men i det siste har han smidd lite, veien til smia blir for lang. På auksjoner har han derfor opplevd å se blader gå til langt høyere pris enn det som er alminnelig for et vanlig laminert blad av en nålevende smed.

  Nå som han ikke smir så mye blir det til gjengjeld mer av slektsgransking, som han har fått stor sans for. Han fant ut at en oldefar til var smed, kanskje han finner enda flere. Men ettersom Lauvlid har fått seg maskinhammer, kan smiinga til Smestad komme til å ta seg opp igjen. Det er kort vei bort til denne nabosmia, og Smestads utstyr er allerede kjørt dit bort.»

  Expand text Collapse text