Bindhake

About the object

• about
  Bindhake eller haldhake, altså ei bøyle med spisse ender som kunne slås inn i grove arbeidsstykker av tre, midlertidig eller permanent, for å holde dem i en bestemt posisjon i forhold til hverandre. Redskapet er smidd av ei jernstang med tilnærmet kvadratisk tverrsnitt - cirka 1,6 X 1,7 centimeter. Ytterendene av denne stanga er... Bindhake eller haldhake, altså ei bøyle med spisse ender som kunne slås inn i grove arbeidsstykker av tre, midlertidig eller permanent, for å holde dem i en bestemt posisjon i forhold til hverandre. Redskapet er smidd av ei jernstang med tilnærmet kvadratisk tverrsnitt - cirka 1,6 X 1,7 centimeter. Ytterendene av denne stanga er bøyd cirka 90 grader, i samme retning og smidd kvasse i ytterendene slik at de kunne bankes inn i treverket ved å slå på ytterendene av bøylas noenlunde rette midtdel ved hjelp av en øksehammer eller et annet forholdsvis tungt slagredskap. Haken har merker etter slike slag. Avstanden mellem bøylas spisser (yttermål) er 23,8 centimeter.
  Expand text Collapse text
• Designation Bindhake
• Alternative name Haldhake (Dialekt)
• Identifier SJF.09416
• Indexing term Håndverk, verktøy, smiing
• Type Thing

• Dimensions value
  • Bredde 24.5 cm
  • Tykkelse 1.7 cm
  • Vekt 613.0 g

• Materials Jern

• Techniques SMIDD

• Other information

  Konservator Åsmund Eknæs (1940-1981) ved Norsk Skogbruksmuseum skrev i 1979 følgende lille artikkel om Svein Svimbil (1888-1987) i museumsserien «Jeg fant, jeg fant» i lokalavisene i Hedmark:

  «En knivsmed.

  Mens vi i dag ofte sier at vi lever i en plastalder, kunne våre forfedre i like høg grad si at de levde i en trealder. De aller fleste av dagliglivets bruksgjenstander var laget av tre. For å lege og vedlikeholde disse tretingene var kniven det uunnværlige hjelpemidlet. Spesielt på landsbygda var slirekniven en fast del av mannens påkledning. Mange kvinner og barn fant det også ofte praktisk å gå med kniv.

  Vi kan lett forestille oss at denne utstrakte knivbruken også gjorde det nødvendig med en stor produksjon av knivblad. En av de sentrale bygdene for framstilling var Tinn Austbygd i Telemark. Her var det rundt 1910 60-70 smeder i virksomhet. En av disse var Svein Svimbil. Han ble født i 1888, og er, i en alder av 90 år, fortsatt aktiv i smia.

  Fram til 2. verdenskrig var Svein Svimbils produksjon fordelt på ljå- og knivblad, men senere har det blitt vesentlig knivblad. Det var ikke uvanlig at han lagde over 1 500 blad på en vinter. Tenker vi på at han har smidd i 75 år, blir det ikke få tusen knivblad til sammen.

  For å få omsatt en så stor produksjon, var det nødvendig med markeder også utenfor de nærmeste bygdene. Tinndølene greide å få solgt sine produkter over hele Østlandet og store deler av Vestlandet. Det var vanlig at smeden sjøl på ettervinteren, når skaren hadde lagt seg, dro over Hardangervidda med hest og slede eller med skikjelke fullastet med ljå- og knivblad. De kunne selge i smått eller i større partier til oppkjøpere fra de ytre kystbygdene.

  I mellomkrigstida, var vanlig pris på et knivblad 20 øre. I dag tar Svein Svimbil omkring 20 kroner. Det er billig når en tenker på arbeidet som ligger bak.

  I den nyåpnede knivutstillingen på Norsk Skogbruksmuseum kan en, ved siden av produkter fra flere andre kjente knivsmeder, finne noen av Svein Svimbils utmerkede knivblad, merket «S T TINN».»

  Expand text Collapse text