Ljåspissholder

About the object

• about
  «Ljåspissholderen» er et hjelperedskap som ble brukt under ljåsmiing. Den viktigste delen av redskapet er ei buet jernstang med kvadratisk tverrsnitt. Denne stanga er grovest i den ytre enden. Her er det ei gjennombrutt spalte som måler 14,5 X 2,4 millimeter der spissen på ljåbladet kunne strikkes inn mens smeden bearbeidet den... «Ljåspissholderen» er et hjelperedskap som ble brukt under ljåsmiing. Den viktigste delen av redskapet er ei buet jernstang med kvadratisk tverrsnitt. Denne stanga er grovest i den ytre enden. Her er det ei gjennombrutt spalte som måler 14,5 X 2,4 millimeter der spissen på ljåbladet kunne strikkes inn mens smeden bearbeidet den indre bladdelen på smistedet (ambolten). Jernteinen med spaltehullet er skjeftet til et treskaft ved hjelp av en tange som er slått inn i enden av skaftet. Skaftet er 19,8 centimeter langt og har et ovalt tverrsnitt (cirka 2,7 X 3,7 centimeter). Det er muligens lagd av bjørkevirke, men treslaget er vanskelig lesbart fordi overflata har fått en mørk farge på grunn av alt sotet fra essa. Skaftet har en sprekkskade i den enden der tangen fra jernteinen er inntappet.
  Expand text Collapse text
• Designation Ljåspissholder
• Identifier SJF.09415
• Indexing term Håndverk, verktøy, smiing
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde45.0 cm
  • Bredde3.9 cm
  • Vekt216.0 g

• Materials Jern, stål

• Techniques Smidd/spikket

• Other information

  Konservator Åsmund Eknæs (1940-1981) ved Norsk Skogbruksmuseum skrev i 1979 følgende lille artikkel om Svein Svimbil (1888-1987) i museumsserien «Jeg fant, jeg fant» i lokalavisene i Hedmark:

  «En knivsmed.

  Mens vi i dag ofte sier at vi lever i en plastalder, kunne våre forfedre i like høg grad si at de levde i en trealder. De aller fleste av dagliglivets bruksgjenstander var laget av tre. For å lege og vedlikeholde disse tretingene var kniven det uunnværlige hjelpemidlet. Spesielt på landsbygda var slirekniven en fast del av mannens påkledning. Mange kvinner og barn fant det også ofte praktisk å gå med kniv.

  Vi kan lett forestille oss at denne utstrakte knivbruken også gjorde det nødvendig med en stor produksjon av knivblad. En av de sentrale bygdene for framstilling var Tinn Austbygd i Telemark. Her var det rundt 1910 60-70 smeder i virksomhet. En av disse var Svein Svimbil. Han ble født i 1888, og er, i en alder av 90 år, fortsatt aktiv i smia.

  Fram til 2. verdenskrig var Svein Svimbils produksjon fordelt på ljå- og knivblad, men senere har det blitt vesentlig knivblad. Det var ikke uvanlig at han lagde over 1 500 blad på en vinter. Tenker vi på at han har smidd i 75 år, blir det ikke få tusen knivblad til sammen.

  For å få omsatt en så stor produksjon, var det nødvendig med markeder også utenfor de nærmeste bygdene. Tinndølene greide å få solgt sine produkter over hele Østlandet og store deler av Vestlandet. Det var vanlig at smeden sjøl på ettervinteren, når skaren hadde lagt seg, dro over Hardangervidda med hest og slede eller med skikjelke fullastet med ljå- og knivblad. De kunne selge i smått eller i større partier til oppkjøpere fra de ytre kystbygdene.

  I mellomkrigstida, var vanlig pris på et knivblad 20 øre. I dag tar Svein Svimbil omkring 20 kroner. Det er billig når en tenker på arbeidet som ligger bak.

  I den nyåpnede knivutstillingen på Norsk Skogbruksmuseum kan en, ved siden av produkter fra flere andre kjente knivsmeder, finne noen av Svein Svimbils utmerkede knivblad, merket «S T TINN».»

  Expand text Collapse text