Meisel

About the object

• about
  Klyver, en meisel som ble plassert i et hull i den ene enden steet (ambolten) med eggen oppovervendt. Klyveren ble brukt til å kløve blademne før det ble lagt inn eggstål. Sjølve meiselen har et spisst, triangulært tverrsnitt. Vris den 90 grader, framstår den som rektrangulær. Under meiselen er det en kon tapp med rundt tverrsni... Klyver, en meisel som ble plassert i et hull i den ene enden steet (ambolten) med eggen oppovervendt. Klyveren ble brukt til å kløve blademne før det ble lagt inn eggstål. Sjølve meiselen har et spisst, triangulært tverrsnitt. Vris den 90 grader, framstår den som rektrangulær. Under meiselen er det en kon tapp med rundt tverrsnitt, som altså skulle stikkes ned i hullet på steet når meiselen var i bruk. Meiselen er 9,8 centimeter lang og har en eggbredde på 3,1 centimeter. Den nevnte tappen utgjør 6,9 centimeter av det nevnte lengdemålet.
  Expand text Collapse text
• DesignationMeisel
• Precise designationKlyver
• IdentifierSJF.09412
• Indexing termHåndverk, verktøy, smiing
• Type Thing

• Dimensions value
  • Bredde3.1 cm
  • Lengde10.0 cm
  • Vekt126.0 g

• MaterialsJern, stål

• TechniquesSMIDD

• Other information

  Konservator Åsmund Eknæs (1940-1981) ved Norsk Skogbruksmuseum skrev i 1979 følgende lille artikkel om Svein Svimbil (1888-1987) i museumsserien «Jeg fant, jeg fant» i lokalavisene i Hedmark:

  «En knivsmed.

  Mens vi i dag ofte sier at vi lever i en plastalder, kunne våre forfedre i like høg grad si at de levde i en trealder. De aller fleste av dagliglivets bruksgjenstander var laget av tre. For å lege og vedlikeholde disse tretingene var kniven det uunnværlige hjelpemidlet. Spesielt på landsbygda var slirekniven en fast del av mannens påkledning. Mange kvinner og barn fant det også ofte praktisk å gå med kniv.

  Vi kan lett forestille oss at denne utstrakte knivbruken også gjorde det nødvendig med en stor produksjon av knivblad. En av de sentrale bygdene for framstilling var Tinn Austbygd i Telemark. Her var det rundt 1910 60-70 smeder i virksomhet. En av disse var Svein Svimbil. Han ble født i 1888, og er, i en alder av 90 år, fortsatt aktiv i smia.

  Fram til 2. verdenskrig var Svein Svimbils produksjon fordelt på ljå- og knivblad, men senere har det blitt vesentlig knivblad. Det var ikke uvanlig at han lagde over 1 500 blad på en vinter. Tenker vi på at han har smidd i 75 år, blir det ikke få tusen knivblad til sammen.

  For å få omsatt en så stor produksjon, var det nødvendig med markeder også utenfor de nærmeste bygdene. Tinndølene greide å få solgt sine produkter over hele Østlandet og store deler av Vestlandet. Det var vanlig at smeden sjøl på ettervinteren, når skaren hadde lagt seg, dro over Hardangervidda med hest og slede eller med skikjelke fullastet med ljå- og knivblad. De kunne selge i smått eller i større partier til oppkjøpere fra de ytre kystbygdene.

  I mellomkrigstida, var vanlig pris på et knivblad 20 øre. I dag tar Svein Svimbil omkring 20 kroner. Det er billig når en tenker på arbeidet som ligger bak.

  I den nyåpnede knivutstillingen på Norsk Skogbruksmuseum kan en, ved siden av produkter fra flere andre kjente knivsmeder, finne noen av Svein Svimbils utmerkede knivblad, merket «S T TINN».»

  I 1977 publiserte Sverre Nymoen følgende reportasje om Tinn-smeden Svein Svimbil:

  «DEN GODE GAMLE SMEDEN.

  Den som har sett filmen «Ei samvirkereise i Telemark» fikk bl.a. hilse på den navngjetne ljå- og knivsmeden Svein Svimbil.

  Bortover jordet mot ei værbitt og innrøkt gammel smie i Austbygda i Tinn i Telemark går en sti i snøen. Et smalt lite tråkk. Det er fotsporene etter selve gammelsmeden i Tinn. Den 89 år gamle og viden kjente ljå- og knivsmeden Svein Svimbil.

  Det var en gang i tida det ble sagt og kjent at hvis man hadde en tinndøl-ljå og ellers var rettelig kar for å handtere den, så kunne man trygt gi seg i kast med slåttonna.

  Svein Svimbil var en av dem som smidde dette fast i folks omdømme, i år etter år etter år, så lenge ljåen var i alminnelig bruk. Siden, etter den annen verdenskrig, fortsatte han med kniver. Han har smidd kniver i tusenvis, og merket hans – slått inn i knivbladet som et garantistempel – dro lenger og lenger ut i verden. Til Hallingdal, Numedal, Gudbrandsdalen, Kristiansand og Bodø, Sverige og Danmark. I hvert fall helt til Amerika. Med årene ble det tusenvis av små og store kniver som dro ut i verden, fra avl’n og ambolten i den svarte vesle smia hans.

  Og fremdeles trår han stien dit bort. Rett som det er nå på vinteren snør den igjen, men han tråkker den på nytt, fram og tilbake, et band mellom seg og tunet og smia. Han vil helst bort dit en tur hver dag, 89-åringen. Men stort sett har han gitt seg med smiingen.

  Bare nå og da, når han er i riktig godlune – som han selv sier, nører han opp, og det begynner å ryke fra smiepipa – som sender fra seg godlukt av brennende trekull. Og litt etter, når røyken er blitt tynn og lys og kullene gløder i ei ildmørje, høres klangen av hammer mot jern og stål og ambolt på nytt. Og nye knivblad blir til under ei naken og skarp lyspære.

  Da er det liksom selve minnene som klinger fra smia. De gode minnene, de som huskes best og lengst, fra den tida han selv var ung og sprek og sammen med sine hadde sin beste tid. Han var ikke mer enn 21 år da han ble bonde på egen gård – da kjøpte han Svimbil.

  SMED OG KULLBRENNER

  Tinn var selve smedbygda. Bare fra de to bygdelagene Austbygda og Tessungdalen var det i mellomkrigsårene, mellom første og andre verdenskrig, opptil 56 som var medlemmer av smedforeningen. Nå kan de som er igjen telles så å si på ei hand.

  Da Svein Svimbil begynte å prøve seg som smed var han 8-9 år og sto på en stabbe ved siden av ambolten når han smidde. Så når han forteller at han har smidd i 65 år, så regner han bare de årene som han hadde vært i fullbefaren virksomhet. Etter at han hadde gått den læren som skulle til. Han behøvde ikke gå langt etter den, i hans familie.

  Det var vintrene som var selve smietida, for om somrene hadde han nok å gjøre med jorda. Men smie-sesongen kunne være lang, ofte fra senhøsten av og til bortimot St. Hans. Og en smed skulle ikke bare kunne smi, men være kullbrenner også. For ei egg-smie, som han kalte de smiene hvor det ble laget ljåer og kniver, måtte ha trekull. Og Svein Svimbil, som mange med ham før i tida, har mangen vinterforsyning. Minst 100 tønner med kull måtte han ha for vinteren, og ei tønne var 148 liter. Før i tida brente han kullene i reis-miler ute i skogen, men de siste årene har han brukt ei mile av jern hjemme på gården.

  De første årene smidde han mest ljåer – stadig flere etter hvert som han fikk opparbeidet salget. Det kom ikke av seg selv heller, i mellomkrigstida.

  Men så, i den nye fredstida, ble det mer fart i alt, og for Svimbil sitt vedkommende ble det slik at det ble svært til etterspørsel etter kniver. Til fredelig bruk, vel å merke. Vinter etter vinter var han i smia klokka syv om morgenen, og tok ikke kvelden før ved åtte-tida om kvelden. Han smidde forresten ikke bare tollekniver, men lengre kniver også, som f. eks. fjellkniver med blad opptil 35 cm lange.¨

  MENS JERNET VAR VARMT

  Om han ikke ble lei av det noen ganger? – å stå der i smia time etter time – dag etter dag – vinter etter vinter – år etter år! Sikkert et dumt spørsmål, for han har neppe spurt seg selv om det noen gang. Så er da også svaret: Det var bare om å gjøre å få til så mye som mulig, vet du!

  For han husker godt den tida da han fikk 20 øre for et knivblad. Uslipt riktignok, men det var dårlig betalt. Og med tid og stunder ble det 15 kroner bladet, ferdigslipt, klart til å settes på skaft. Men det gjør han ikke selv. Knivbladene blir sendt til knivmakere som lager både skaft og slire.

  Og fremdeles får den gamle knivsmeden brev- og telefonforespørsler i mengder. Men nå må jeg levere det fra meg … sier han.

  Han er glad for at det fremdeles er noen som har tatt mål av seg til å føre tradisjonen videre. Ja, han har hatt mange i smia for å lære. Lergge stål i jern, og egg i ljå og kniv. Men han vet ikke hvor mye det har blitt til – for alle.

  Han bruker den gode gamle måten. Stålet lages ferdig først. Så blir et emne av jern kløvd i en viss dybde på langs, og stålet legges i kløyven og bankes inn. Så sveises delene sammen, og det ferdige emnet blir banket ut til det det er bestemt for, og deretter finsmidd. Til slutt blir det herdet og gjort klart for sliping. Det høres enkelt ut, men den som har prøvd det vet at det skal læres – og læres godt, for å gi god egg.

  En må være nøye på stålet også tilføyer smeden.

  Tida kom da han ga fra seg gården til sønnen Gjermund. Og han har det slik at han er så dyktig til å skjære i tre. De fineste blomster, roser, ranker og mønster, mangletre, gardinbrett og kister – og mer til av dette slaget.

  Så skulle det bygges nytt våningshus, og da måtte smia flyttes, for den gamle smietomta lå så fint til for det nye huset. Slik har det seg at enten han Svein Svimbil nå er i smia eller inne i huset, så er han på gammel smiegrunn. Og det tror vi den gamle smeden liker godt.»

  Artikkelen er utstyrt med tre fotografier, tatt av Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum. Et av dem viser en gammel, krokrygget Svein Svimbil ved smiestedet. Det har underteksten: «De siste 30 årene har Svein Svimbil smidd så å si bare kniver, men en sjelden gang gjenoppfrisker han også kunsten ved å smi en ljå.» Neste fotografi viser Svimbil ved en diger, utvendig jernsylinder og har teksten: «Dette er jernmila som Svimbil har brukt til å brenne trekull i, de seinere åra. Før i tida brente han den vinterforsyningen han trengte.» Det siste fotografiet viser smeden, sittende foran smiegavlen, og har føgende tekst: «Smiing var noe som hørte vintrene til. Om somrene var det annet å gjøre for den som hadde gård å drive. Men smia var god å ty til da også, når redskap skulle repareres.»

  Det avskrevne utklippet har dessverre ingen referanse som forteller hvilken avis eller hvilket blad reportasjen ble publisert i.

  Expand text Collapse text