![Sauebjelle med lærklave. Bjella er lagd av ei jernplate som bøyd, falset og klinket sammen til ei noenlunde rektangulær klokke med ei påsveiset bøyle for forankring i halsklaven på oversida og et bøylebeslag på undersida som fungerer som oppheng for en bell (kolv) av jern. Bjella er 8,0 centimeter høy, målt fra nederkanten til høyeste punkt på klavebøyla. Bellen, som når bjella henger stikker nedenfor kanten på metallklokka, er ikke inkludert i dette målet. Største lengdemål, nederst på klokka, er drøyt 6,2 centimeter, største breddemål 5,0 centimeter. Klokka er noe trangere i den øvre enn i den nedre enden, cirka 5,5 X 2,4 centimeter. Bellen er om lag 6,5 centimeter lang. Den er lagd av en ståltråd med en noenlunde sylindrisk fortykning som er 1,5 centimeter lang og har en diameter på 1,2 centimeter i den ytre enden. Når bjella beveges, pendler inni klokkehylsteret og stadig støter mot den innoverfalsete nederkanten, noe som for metallet til å vibrere og skape lyd. Dermed kan sauens posisjon i terrenget sanses ved hjelp av hørselen. Ei av bredsidene på klokka er stemplet «6 L KARSTEIN HORTEN OS I ØSTERDALEN». Dette stempelet antas å referere til en tidligere eier av bjella, og dermed også til eieren av sau som har båret den.
I klavebøyla på oversida av bjella er det inntredd ei cirka 2,4 centimeter bred lærreim som skulle omslutte halsen på beitedyret. I enden av reima er det ei nålespenne som gjorde det mulig å stamme eller slakke reima etter behov.
Gustav Adolf Normann (f. 1901), som arbeidet ved Maihaugen som preparant og museumsinspektør fra 1928 til 1971, beskrev produksjone av ei slik bjelle slik:
«De enkelte bjøllemakerne satte sin ære i at deres bjøller skulle bli de beste, og for å oppnå det, hadde de en egen fremgangsmåte. Det var særlig herdingen og brasingen de holdt for seg selv, det var deres store hemmelighet! Det å «brase» en bjølle er å belegge bjølla med messing utvedig og innvendig. ....
Fig. 2-8 [se årboka Maihaugen 1965-1968, side 89-91] viser hvordan jernplaten er klippet ut, falset, bøyd sammen og klinket. Messsingstrimler er med passende mellomrom lagt over bjølla og bøyet inn i den. Hempen og hanken blir satt på. Disse er utsmidd så lange at de går over bjøllekanten og ørene. Hanken bøyes tilbake under ørene og disse slåes inn mot bjølla. Den er så ferdig til å bakes inn i leiren og settes til tørking. Oppvarmingen skjedde som regel ved hjelp av trekull. Det vi ikke kan se av illustrasjonen er at det av bjølla som ligger inne i leiren er sagspon eller trekull. Ofte kunne det legges en mindre bjølle inn i en større, men betingelsen for en vellykket herding og et dekkende messingbelegg var at det ble lagt trekull eller sagspon mellom den store og den vesle bjølla. Under oppvarmingen måtte bjøllemakerne passe på at det oppnåes den rette temperatur og særlig når det gjaldt tidspunktet for smeltningen av messingen. Da gjorde erfaringen og påpasseligheten seg sterkt gjeldende. Når bjøllemakeren så at det ut fra leirklompen steg en røk av en bestemt farge, og det hørtes en svak susing, var tidspunktet inne for å ta klompen ut av varmen. Den ble så rullet på smiegulvet for å sikre at messingen fløt godt utover på bjølla. Deretter ble den lagt i vann og avkjølet, hvoretter leiren ble slått vekk. Etter at bjølla er vasket over med Skjevann ble bellen satt inn.»
Husdyr på beite hadde en leder med bjelle. Sauebjella var minst På bjella er det rester av saueull. Stemplet har innlagt messing.](https://dms-cf-07.dimu.org/image/04SVYwLGkg?dimension=1200x1200)
![Sauebjelle med lærklave. Bjella er lagd av ei jernplate som bøyd, falset og klinket sammen til ei noenlunde rektangulær klokke med ei påsveiset bøyle for forankring i halsklaven på oversida og et bøylebeslag på undersida som fungerer som oppheng for en bell (kolv) av jern. Bjella er 8,0 centimeter høy, målt fra nederkanten til høyeste punkt på klavebøyla. Bellen, som når bjella henger stikker nedenfor kanten på metallklokka, er ikke inkludert i dette målet. Største lengdemål, nederst på klokka, er drøyt 6,2 centimeter, største breddemål 5,0 centimeter. Klokka er noe trangere i den øvre enn i den nedre enden, cirka 5,5 X 2,4 centimeter. Bellen er om lag 6,5 centimeter lang. Den er lagd av en ståltråd med en noenlunde sylindrisk fortykning som er 1,5 centimeter lang og har en diameter på 1,2 centimeter i den ytre enden. Når bjella beveges, pendler inni klokkehylsteret og stadig støter mot den innoverfalsete nederkanten, noe som for metallet til å vibrere og skape lyd. Dermed kan sauens posisjon i terrenget sanses ved hjelp av hørselen. Ei av bredsidene på klokka er stemplet «6 L KARSTEIN HORTEN OS I ØSTERDALEN». Dette stempelet antas å referere til en tidligere eier av bjella, og dermed også til eieren av sau som har båret den.
I klavebøyla på oversida av bjella er det inntredd ei cirka 2,4 centimeter bred lærreim som skulle omslutte halsen på beitedyret. I enden av reima er det ei nålespenne som gjorde det mulig å stamme eller slakke reima etter behov.
Gustav Adolf Normann (f. 1901), som arbeidet ved Maihaugen som preparant og museumsinspektør fra 1928 til 1971, beskrev produksjone av ei slik bjelle slik:
«De enkelte bjøllemakerne satte sin ære i at deres bjøller skulle bli de beste, og for å oppnå det, hadde de en egen fremgangsmåte. Det var særlig herdingen og brasingen de holdt for seg selv, det var deres store hemmelighet! Det å «brase» en bjølle er å belegge bjølla med messing utvedig og innvendig. ....
Fig. 2-8 [se årboka Maihaugen 1965-1968, side 89-91] viser hvordan jernplaten er klippet ut, falset, bøyd sammen og klinket. Messsingstrimler er med passende mellomrom lagt over bjølla og bøyet inn i den. Hempen og hanken blir satt på. Disse er utsmidd så lange at de går over bjøllekanten og ørene. Hanken bøyes tilbake under ørene og disse slåes inn mot bjølla. Den er så ferdig til å bakes inn i leiren og settes til tørking. Oppvarmingen skjedde som regel ved hjelp av trekull. Det vi ikke kan se av illustrasjonen er at det av bjølla som ligger inne i leiren er sagspon eller trekull. Ofte kunne det legges en mindre bjølle inn i en større, men betingelsen for en vellykket herding og et dekkende messingbelegg var at det ble lagt trekull eller sagspon mellom den store og den vesle bjølla. Under oppvarmingen måtte bjøllemakerne passe på at det oppnåes den rette temperatur og særlig når det gjaldt tidspunktet for smeltningen av messingen. Da gjorde erfaringen og påpasseligheten seg sterkt gjeldende. Når bjøllemakeren så at det ut fra leirklompen steg en røk av en bestemt farge, og det hørtes en svak susing, var tidspunktet inne for å ta klompen ut av varmen. Den ble så rullet på smiegulvet for å sikre at messingen fløt godt utover på bjølla. Deretter ble den lagt i vann og avkjølet, hvoretter leiren ble slått vekk. Etter at bjølla er vasket over med Skjevann ble bellen satt inn.»
Husdyr på beite hadde en leder med bjelle. Sauebjella var minst På bjella er det rester av saueull. Stemplet har innlagt messing.](https://dms-cf-10.dimu.org/image/01SVYwLGpw?dimension=1200x1200)
History
-
- Denne sauebjella inngikk i boet etter Anne og Iver Eide på eiendommen Bekken (brukerne skrev «Bækken», slik navnet ble stavet i mange 1800-tallsdokumenter) på Tolga, som ble testamentert til Norsk Skogbruksmuseum etter ekteparets død. Den disposisjonen Anne og Iver Eide gjorde i testamentet ble ikke godt mottatt i landbrukskretser. Tolga jordstyre og Tolga skogråd motsatte seg at museet skulle få konsesjon på eiendommen, og formannskapet i kommunen gjorde vedtak om at museet bare kunne få overta gardstunet. Dette var et vedtak fylkeslandbruksstyret i Hedmark seinere støttet. En slik innskrenket overtakelse var ikke interessant for Norsk Skogbruksmuseum, som blant annet hadde vurdert å utvikle en filial med leirskoletilbud på eiendommen. Følgelig ble Bekken-eiendommen solgt for 450 000 kroner. Museet tok imidlertid en del av inventaret og en del gjenstander fra gardsmuseet den historieinteresserte Iver Eide hadde samlet. Det er grunn til å anta at denne sauebjella er fra gardsmuseet. Hvordan denne bjella, som er stemplet med navnet til en gardbruker i Tolgas nabokomme Os, har kommet i Iver Eides eie, er for museet ukjent.
Produksjon
- Place of creationNorge Hedmark Tolga Tolga
Bruk
- BruksstedNorge Hedmark Tolga Nord-Østerdalen Tolgenslia Lillebekken (Bekken eller Bækken) gnr/bnr 21-6sikker
Aksesjon: 1976 - 1977
- Testator, arvet etterEide, Anna Bersvendsdatter f. Nytrøen (Holmen, Tynset) (1885 - 1976)sikker
- Tilholdssted,Norge Hedmark Tolga Nord-Østerdalen Tufsingdalen Bekken (Lillebekken) gnr/bnr 167/22
- ProfessionGardkjerring Lærer
- Alternative namesAnne Nytrøen Holmen (Pikenavn oppgitt i dødsannonsen, Østlendingen, 26.02.1976) Anne Eide (Navn oppgitt i dødsannonsen, Østlendingen, 26.02.1976) Anne Kvernstøen (Pikenavn i kunngjøring av bryllup, Fjeld-Ljom, 11.07.1024)
- GenderKvinne
- NationalityNorge
- DigitaltMuseumSearch in «Eide, Anna Bersvendsdatter f. Nytrøen (Holmen, Tynset)»
- Testator, arvet etterEide, Iver Pedersen (1886 - 1976)sikker
- History
Iver Eide var sønn av gardbrukerparet Peder Tollevsen og Anne Ellingsdatter på Bekken (gnr. 21, bnr. 1) på Tolga. Iver overtok eiendommen etter foreldrene, men var også engasjert på andre områder. I Eystein Eggens bygdebok for Tolga, bind 1 (1968) forlangte han sjøl å få skrive om garden sin. I denne artikkelen omtaler han seg sjøl slik:
"Iver Eide er nærmest født journalist - en geskjeft han har drevet i mer enn seksti år. Debut i Røros-bladet Fjell-Ljom, men har siden skrevet i såvel danske som svenske aviser og tidsskrifter.
Sier selv, at jeg kunne ha vært smed, snekker, men er ellers godt fornøyd med å sitte ved skrivemaskinen - helst da med historisk stoff. Min venn og slektning Falkberget sier, at det er en gudbenådet gjerning å sitte oppunder fjellet og skrive.
Har vært veirodemester i Rode nr. 10 a på Hodalsveien (mester altså, noe høgere enn selve veiingeniøren). Ble ikke kattet fra stillingen, men fikk derimot jobb i ligningen og referentstilling i kommunestyret. For tiden beklær jeg kommunens minst betalte stilling, som arkivar. Jeg har også vært bibliotekar ett par år.
Utmerkelser. Fortjenstmedaljer, diplomer, Ny Jord, Norges Vel osv. Har anmodet min venn og arbeidsgiver ved Norsk Etnologisk Gransking, konservator Hilmar Stigum, om iallfall en blikkmedalje å henge utapå busserullen, men har ikke hørt noe om det ennå. Jeg har arbeidet der i over 20 år og har Tynset herred som arbeidsfelt. Jeg har også arbeidet for professor Andreas Holmsen i Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Er æresmedlem av Tolga Janitsjar. Diplom fra Norges Røde Kors. .... "
Ved testamente av 10/7 1972 testamenterte Iver Eide hele sin eiendom til Norsk Skogbruksmuseum. Eiendommen besto av cirka 50 mål dyrket mark samt ei sæter. Det sto seks hus (våningshus, fjøslåve, bu med skåle, redskapsskur, stabbur og smie) på garden. Bygningene var i dårlig forfatning. Eiendommen omfattet også ca. 1000 da skog og drøyt 6000 da fjellterreng. Museet søkte om konsesjon på eiendommen med sikte på å drive en slags leirskole på stedet. Så vel skogrådet og jordstyret som kommunestyret i bygda ville bare gi museet konsesjon på tunet. Museet ville ikke realisere planene om virksomhet i kommunen innenfor slike rammer. Mye av Eides løsøre ble flyttet til museet i Elverum.
- Adresse,Hedmark Tolga Bekken, 2540 Tolga
- ProfessionGardbruker og skribent
- GenderMann
- NationalityNorge
- DigitaltMuseumSearch in «Eide, Iver Pedersen»
- History
Eierskap
- Tidligere eierHorten, Karsteinsikker
Classification
References
-
- LitteraturreferanserDybdahl, Audun "For, fe og melkestell i eldre tid." S.24.
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF.08645
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 17, 2014
- Date updatedMay 11, 2023
- DIMU-CODE011022733324
- UUIDa2b647fd-5cf8-4fe6-b267-2d9af68d948e
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».