Kniv

About the object

• aboutKniven har ant. Romundstad blad. Kniven har Eivind Sandnes fått av sin kone Kari Olsdatter Sannes i bursdagspresang 4 desember 1967, sammen med mange andre kniver. Kniven ligger i kasse SJF. 08136. Eivind var en flink treskjærer og kniven ble brukt til treskjæring. Bladet er laget av baufilblad.
• DesignationKniv
• IdentifierSJF.08156
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Inscription
  • Påskrift: SOSS 1861

• Dimensions value
  • Lengde17.4 cm
  • Bredde2.8 cm

• MaterialsStål

• TechniquesAnt. Hjemmelaget

• Other information

  I 1988 skrev Knut Moland følgende artikkel om smeden Jørgen Romundstad (1890-1972) i Norsk Knivforeningsmedlemsblad (1/88):

  «Jørgen Romundstad, Vegårdshei.

  Jørgen Romundstad var født i 1890 på Vegårdshei. Han døde i 1972. Han var den fjerde smeden på Romundstadstranda ved Vegår på Vegårshei. Den første smeden var født i 1806, og alle fire het Jørgen Jørgensen Romundstad. Alle var dyktige smeder, men det var den siste som ble virkelig kjent. De smidde alle slags ting som ble brukt i det gamle bondesamfunnet: redskap, sakser, skjærsakser, sigder, ljåer og kniver. Hestesko og beslag og en rekke andre ting. Først og fremst var de kjent som eggsmeder.

  Jørgen Romundstads kniver er ikke vakre. Det er skarpheten, bittet, som har gjort dem kjent. Her er det få, hvis noen, som overgår dem. Jørgen Romundstad var en fåmælt mann, han likte ikke blest om sin egen person, ingen kunne få ut av ham noe som det ikke passet ham å si. Han lærte ikke opp noen. Den kunnskap han hadde om yrket sitt, døde med ham. Han var ugift og hadde ingen sønn han kunne lære opp, slik far hans lærte opp ham.

  Han bodde på en mindre gård sammen med tre ugifte søstre og en bror. Broren assisterte ham i smia, men var ikke selv smed. Han hadde en relativt stor produksjon, dog ikke på langt nær så stor produksjon som mange smeder har i dag. Smia hans står ennå. Den er til de grader bevart at det ser ut som smeden selv bare er ute en tur. Bortsett fra at der ikke er varme, selvfølgelig. Å komme dit er som å ta et skritt inn i folkeeventyrene. Det er som å komme inn i en annen tid. På ambolten ligger et stykke splittet jern med eggstål lagt i. Hammeren ligger ved siden. En diger belg av kalveskinn fanger blikket. Gulvet er jordgulv, jern og stål ligger klar til bruk. Alle slags redskaper ligger rundt omkring. Dette miljøet som knivbladet skapes i, er kanskje en av grunnene til knivens popularitet i dag. Her er noe ekte, opprinnelig og tiltalende. Her arbeidet dyktige hender i 150 år.

  Hva som var Jørgen Romundstads hemmelighet som smed, vet ingen. Jørgen Romundstad brukte den metoden at han splittet en jernstang og la i eggstål. Det er derfor ikke eggstål helt i nakken på knivene hans. Men dette har jo ingen betydning, da en ikke kan slipe en kniv helt ut. Når han la i eggstålet, brukte han sand og boraks. Ved herdingen brukte han vann fra en bekk like ved. Denne kommer fra en kilde og er sterkt jernholdig. Dette vannet har også vist seg å være udrikkelig. Han hadde vannet stående i en trestamp. Han skiftet det aldri ut, bare etterfylte. Om han tilsatte vannet noe, er ukjent. Han var svært nøye med at det skulle være riktig lys ved herdingen. Det skulle være skumt. Alle hans blad har lik farge. Hadde de ikke det, forkastet han dem. Dette spesielle blåskjæret er det eneste sikre tegnet på en ekte Romundstad. De andre kjennetegnene, den tykke nakken, skjevheten i nakken, tangen osv., kan enhver middels smed etterligne. Har en et godt øye, kan en kjenne fargen, men det aller beste er å holde et ekte blad ved siden. Da er det ikke nødvendig å være i tvil. Hvordan lønningen foregikk i detalj, temperaturer osv., er ikke kjent.

  Jørgen Romundstad brukte trekull. Stenkull brukte han bare til å fyre opp med. Han brente trekullet selv i mile. Det brant ofte mile på Romundstad. Dette er det få som kan i dag. En mile er, kan man si forenklet, en konstruksjon av tre og jord som skal brenne slik at det blir trekull og ikke aske. Kunsten er å få det til å ulme og ikke brenne. En slik mile ulmet fra en til to uker under kraftig røkutvikling. Miler er en gammel tradisjon på Vegårdshei, der det ble levert mye trekull til de store ovnene på Nes verk.

  Jørgen Romundstad brukte såkalt Nes Verkstål. Da det ble umulig å få, gikk han over til Stavangerstål, men dette var han aldri fornøyd med.

  Jørgen Romundstad stemplet aldri sine blad, det vi vet med sikkerhet. Han stemplet imidlertid av og til ljåer og sigder. Han hadde bare ett stempel, og det hadde han fra sin far. Stemplet var «JJS», Jørgen Jørgensen Stranda. De kalte seg ofte Stranda, en forkortelse for Romundstadstranda. J’ene ligner l’er, og sammen ligner de en H. Det er lett å ta stempelet for «HS». S’en er relativt synlig. Stempelet er relativt stort. Det var vel helst ting som skulle ut av bygda som ble stemplet. Der var det vel en konkurranse med Tinn-smedene.

  En gang var det en som fortalte ham en historie. Det var to tatere som kom i krangel. Da sa den ene av dem: «Er du ikke nå grei, så drar jeg Romundstaden». Den historia likte Jørgen. Han var alltid rimelig på prisen på bladene sine, at han etter hvert ble kjent, gjorde ikke at han skrudde opp prisen. Han var svært redd for å gi fra seg en kniv som ikke holdt mål, hadde han mistanker, forkastet han kniven. Han hadde nok en relativt stor produksjon i den forstand at han smidde trutt i mange. Likevel er nok produksjonen hans langt mindre enn mange andre som smir i dag. Han hadde jo ingen moderne teknikk til hjelp og brukte gammeldagse og ofte selvlagede redskaper. Svært mange av bladene hans er slitt helt ned. De var et redskap folk trengte og brukte.

  For å si litt om skarpheten og styrken på bladene hans, kan en nevne at under krigen var det flere som daglig barberte seg med et Romundstadblad. En kan også spikke i jern med dem. En kan skave fliser av en hestesko uten at bladet tar skade.

  I en tid med mye juggel og fjas framstår det ekte, solide, kvalitetsmessige ved Jørgens arbeid i grell kontrast. Jørgen Romundstad var en beskjeden mann, det kan nok likevel være at han ville satt pris på den stolthet og glede Vegårdsheiinger og andre tenker på ham med.»

  Expand text Collapse text