Drammeglass

About the object

• aboutDetter er et etui som inneholder ialt 5 drammglass, fargene er: grønn, orange, gull og sølvfarget. Det var fint å ha med seg et sånt etui hvis en fikk lyst på en dram, den inneholdt jo 5 glass så da slapp en å drikke av samme kork eller glass hvis det var flere.
• DesignationDrammeglass
• Precise designationDrammeglass i etui
• IdentifierSJF.07786
• Indexing termFiske, utstyr
• Type Thing

• Dimensions value
  • LengdeEtui10.1 cm
  • BreddeEtui4.4 cm

• MaterialsLær

• TechniquesFabrikklaget

• Other information

  I mainummeret av bladet «Alt om fiske» fra 2020 skrev Aleksander L. Bergan følgende om Olav Ormstad (1900-1974) i serien «Legendariske fiskere»:

  «Den allsidige sportsfiskeren.

  Olav Ormstad var så allsidig og kunnskapsrik som en sportsfisker kan bli. Likevel var det én type fiske han anså som mer edelt og krevende enn andre: Tørrfluefiske etter harr.

  Den norske forfatteren Nils Johan Rud skrev: «Den glisende ørreten i hans hånd løser ikke spytt og fordøyelsessafter i ham, men fyller hans hjernevindinger med landskapets evighet, med vannets klarhet, med sol og himmel og vindens stemmer. Han erobrer et rom av frihet som kulturen har tatt fra ham.»

  Ifølge friluftsforfatteren Per Hohle var det ingen annen norsk sportsfisker som denne karakteristikken passet bedre på enn Olav Ormstad.

  Ormstad var aktiv med stanga i over 60 år, og hans kunnskap om praktisk og teoretisk fiske var så omfattende og allsidig at han beskrev over 600 oppslagsord i Sportsfiskerens Leksikon, som kom ut i 1968. I tillegg bidro han redaksjonelt til en rekke friluftsmagasiner, skrev bøker og hadde faste fiskespalter i ulike publikasjoner.

  Oppvokst med fisk.

  Ormstad ble født den 24. november 1900, og vokste opp ved bredden av Glomma. På bygda var fisk et godt tilskudd til naturalhusholdningen, og fra han var liten av fisket han med aller tilgjengelige metoder, enten det var mark og dupp, eller garn, for den saks skyld. Han var også med morfaren ut i båt på elva.

  «Min morfar var en ivrig fluefisker med sine lange dorgestenger. Han svingte stengene ved hjelp av båten og med sine rokunnskaper plasserte han fluene hvor han ville. Den form for fluefiske drev jeg også med en del, uten at jeg ante at jeg bedrev noe så fint som harling», fortalte han Per Hohle under et sjeldent intervju i 1971.

  I 1919 reiste han inn til Kristiania, utdannet seg og begynte å jobbe med forsikring. Samtidig fikk han kontakt med sportsfiskermiljøet, og lærte seg fluefiskets kunst. I et kapittel i boka «Jakt og fiske i Norge – Fiske» skriver han at han først prøvde tørrfluefiske i et lite tjern i Setesdalen, og opplevde å få en halvkilos ørret som tok flua i en «glitrende eksplosjon».

  Etter det var Ormstad solgt, og dermed ballet det på seg med stadig mer avansert utstyr, og økende interesse for metoder og kasteteknikker.

  Det noble harrfisket.

  Ormstad var en disiplinert og strategisk fisker som brukte hele Norge som fiskeplass. Likevel var det steder hvor han følte seg mer hjemme enn andre. Han likte selvsagt å fiske i Glomma, som han kjente godt fra barndommen, og fisket gjerne i Trysilelva på begge sidene av grensa. Men det var Engerdal som ble hans årlige distinasjon. I 40 år tok han inn på gården Øvre Galten for å fiske i Galtsjøen og i Galtsjøen. Han tilbrakte også mye tid ved Istern i samme område.

  Til tross for sin allsidighet var det tørrfluefiske etter harr som sto høyest. Olav anså det som et edelt og krevende sportsfiske.

  «Når jeg har sett en fisk vake bak steinen i strømmen, sender jeg en bitteliten tørrflue ned mot den bestemte fisken. Og når jeg så ser at den tar min flue, og jeg klarer å manøvrere denne fisken inn i håven, da føler jeg en oppriktig og stor glede», fortalte han.

  Til tørrfluefisket etter harr brukte Ormstad krokstørrelsene #12 og #16. Det var lyse fluer på solskinnsdager og mørke fluer når det var overskyet. Favorittene var Black Gnat og Coachman. Fisket han med våtfluer, brukte han krokstørrelse #12 og #14, og av og til noen større på kvelden og natten. De våtfluene han fikk mest fisk med var Zulu Silver, Greenwells Glory, March Brown og Alexandra.

  Skribenten

  I 1938 ble Olav Ormstad valgt inn som styreformann i Oslo Sportsfiskere, og fra 1942 til 1946 satt han som viseformann. I disse årene var han også hovedredaktør i organisasjonens årbok «Stangfiskeren». I tillegg var han medlem av redaksjonen til Norges Sportsfiskerforbunds organ «Fiskesport» fram til bladet gikk inn på begynnelsen av 60-tallet. Deretter satt han i redaksjonskomitéen til NJFFs tidsskrift «Jakt-Fiske-Friluftsliv».

  På toppen av dette skrev han flere fiskeartikler som ble publisert i ulike bøker og magasiner, som blant annet Vi Menn, og en egen bok om isfiske sammen med Knut Rom. Den ble gitt ut på Cappelens Forlag i 1972, i en tid hvor isfiskere flest ble sett på som litt tullete.

  Debattanten.

  På sine eldre dager ble Ormstad like opptatt av naturopplevelsen som selve fisket. Han mente fisket ble sunnere og mer innholdsrikt dersom en kunne løfte blikket opp fra vannet og nye omgivelsene rundt. Han var også en lidenskapelig fotograf og betraktet gjerne naturen, og det naturen inneholdt av stort og smått, gjennom kameralinsa. Han var også en dyktig tegner og maler, og flere av artiklene han skrev var illustrert med egne bilder og illustrasjoner.

  Ormstad mente det iboende veidemannsinstinktet var årsaken til at folk tok opp fisking som hobby, og at det var industrisamfunnet og den økte levestandarden som gjorde at folk tillot seg å slippe fisken ut igjen.

  På 30-tallet var sportsfiske fremdeles en relativt ny aktivitet, og det pågikk en debatt i Skandinavia om regler og etikk. Et samarbeidsutvalg mellom de tre landene kom opp med et sett regler som ble kalt «Grunnsetninger for sportsfiskere».

  Ormstad var rask med å kaste seg inn i debatten. For ham var det viktig at sportsfisket ble utført korrekt og rettferdig, og at det skulle utføres på helt andre måter enn fiske til matauk. Han var klar på at sportsfiske ble utøvd for rekreasjonen og sportens skyld, og at det var en sportsfiskers plikt å ta hensyn til både fisk og andre fiskere.

  Fortsatt aktuell.

  Ormstad var gift to ganger, og fikk sønnen Ottar i sitt andre ekteskap. Da han døde i 1974 arvet Ottar den store samlingen av fiskeutstyr som faren hadde opparbeidet seg, og donerte bort alt til Norsk Skogmuseum i Elverum.

  Ormstads mange tekster om fisking, teknikker og metoder er like aktuelle den dag i dag. Ikke minst er hans «fiskebønn», som han avslørte i bladet Vi Menn i 1971, noe mange av oss tenker i det stille: «Herre, la meg få en fisk som er så stor at jeg ikke må lyve når jeg taler om den.

  Kilder:

  «Mennesker i naturen» - Hohle, Per (NKS-Forlag, 1983)

  «Jakt og fiske i Norge – Fiske» (Norsk Arkivforskning, 1961)

  «Isfiske» - Ormstad, Olav og Rom, Knut (J. W. Cappelens forlag, 1972)»

  Expand text Collapse text