Baufil eller «koldsag». Redskapet består av en stålboge, et blad og et handtak. Bøyla framstår, når redskapet holdes med bladsida opp, som en bred, litt kantete U-form. Stålet i bøylas ryggside er 2,4 centimeter bredt og bortimot 0,6 centimeter tjukt. Bredden avtar noe mot den fremre ytterenden, som også buer noe utover (framover). I denne enden av bøyla er det ei spalte, der sagbladet er slisset inn og festet ved hjelp av ei gjennomgående jernnagle. I den motsatte enden, på handtakssida, er enden av bøyla smidd som en sylinder. Gjennom denne sylinderen har man ført en skrue, der den enden som befinner seg på innsida av sagbøyla er forankret i enden av bladet, mens den andre (ytre) enden er gjenget og kan strammes ved hjelp av en vingemutter. På den delen av sagbøyla som befinner seg over denne strammemekanismen er det innslisset og fastklinket er trehandtak av den samme typen som ofte ble brukt på snekkersager. Handtaket er 17,5 centimeter langt og 12,4 centimeter bredt. Det er lagd av et 2,2 centimeter tjukt bord. Den bakre enden har et konvekst buet midtparti og en bakoverrettet «vinge» i hver ytterende. 3,7-4,0 centimeter framfor den konvekse, men avrundete endeflata er det et skråstilt, ovalt gjennombrutt hull (7,7 X 3,4 centimeter). Brukeren av redskapet skulle gripe her, med tommelen på den ene sida og de fire andre fingrene krummet inn i det ovale hullet. Handtaket er festet til sagbøyla ved hjelp av tre jernnagler. Treet har rester av brunlig lakk. Sagbladet er 38,8 centimeter langt og 1,9 centimeter bredt. Tennene er om lag 2 millimeter høye. Bladet er montert slik at tanninga er støtstilt.
Dette redskapet var antakeligt rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Stålkomponentene later til å ha vært stålbørstet og innsatt med et blankt, lakkliknende produkt, antakelig i et velment forsøk på å stanse korrosjonsprosessene.
Photo:
Ljøstad, Ole-Thorstein
/
Anno Norsk skogmuseum
Baufil eller «koldsag». Redskapet består av en stålboge, et blad og et handtak. Bøyla framstår, når redskapet holdes med bladsida opp, som en bred, litt kantete U-form. Stålet i bøylas ryggside er 2,4 centimeter bredt og bortimot 0,6 centimeter tjukt. Bredden avtar noe mot den fremre ytterenden, som også buer noe utover (framover). I denne enden av bøyla er det ei spalte, der sagbladet er slisset inn og festet ved hjelp av ei gjennomgående jernnagle. I den motsatte enden, på handtakssida, er enden av bøyla smidd som en sylinder. Gjennom denne sylinderen har man ført en skrue, der den enden som befinner seg på innsida av sagbøyla er forankret i enden av bladet, mens den andre (ytre) enden er gjenget og kan strammes ved hjelp av en vingemutter. På den delen av sagbøyla som befinner seg over denne strammemekanismen er det innslisset og fastklinket er trehandtak av den samme typen som ofte ble brukt på snekkersager. Handtaket er 17,5 centimeter langt og 12,4 centimeter bredt. Det er lagd av et 2,2 centimeter tjukt bord. Den bakre enden har et konvekst buet midtparti og en bakoverrettet «vinge» i hver ytterende. 3,7-4,0 centimeter framfor den konvekse, men avrundete endeflata er det et skråstilt, ovalt gjennombrutt hull (7,7 X 3,4 centimeter). Brukeren av redskapet skulle gripe her, med tommelen på den ene sida og de fire andre fingrene krummet inn i det ovale hullet. Handtaket er festet til sagbøyla ved hjelp av tre jernnagler. Treet har rester av brunlig lakk. Sagbladet er 38,8 centimeter langt og 1,9 centimeter bredt. Tennene er om lag 2 millimeter høye. Bladet er montert slik at tanninga er støtstilt.
Dette redskapet var antakeligt rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Stålkomponentene later til å ha vært stålbørstet og innsatt med et blankt, lakkliknende produkt, antakelig i et velment forsøk på å stanse korrosjonsprosessene.
Photo:
Ljøstad, Ole-Thorstein
/
Anno Norsk skogmuseum