• Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». 

Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør.

Rauna er merket «LUDV. OLSEN  FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.
    Photo: Johansen, Roger / Anno Norsk skogmuseum
  • Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». 

Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør.

Rauna er merket «LUDV. OLSEN  FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.
    Photo: Johansen, Roger / Anno Norsk skogmuseum
  • Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». 

Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør.

Rauna er merket «LUDV. OLSEN  FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.
    Photo: Johansen, Roger / Anno Norsk skogmuseum
  • Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». 

Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør.

Rauna er merket «LUDV. OLSEN  FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.
    Photo: Johansen, Roger / Anno Norsk skogmuseum
  • Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». 

Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør.

Rauna er merket «LUDV. OLSEN  FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.
    Photo: Johansen, Roger / Anno Norsk skogmuseum
  • Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». 

Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør.

Rauna er merket «LUDV. OLSEN  FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.
    Photo: Johansen, Roger / Anno Norsk skogmuseum

Grunnhåv

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Select the images you want to order

Share to