I fiskebiologen Hartvig Huitfeld-Kaas’ bok «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917) er grunnhåvfisket nederst i Lågen beskrevet slik:
«Foruten fra baat foregaar der som foran nævnt hovfiske ogsaa fra land, men i meget ringe skala, med en mindre slags hov, den saakaldte grundhov. Denne har i motsetning til den forannævnte store hov en fra siderne sterkt sammentrykt hovring med længdeaksen i hovstangens retning, hvilken form selvfølgelig maa bli den mest hensigtsmæsige under fiske utover en skraaende strand, idet en hov med en lang side vil kunne avskrape den størst mulige bundflate.
Lagesildfisket med hover er av liten betydning sammenlignet med de øvrige maater at fange lagesild paa i Laagen.»
I Magne Rugsveens magistergradsavhandling «Lågåsildfisket i Fåberg – endring i form og bruk 1850-1980» [1983, utgitt som Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon nr. 7 i 1985] kan man lese følgende om grunnhåvfisket:
«Grunnhåvfisket
Grunnhåven er det reiskap som er minst ressurskrevende, både når det gjelder bruk og anskaffelse. Det er et enmannsredskap som brukes i strøm der vatnet ikke er for djupt. Navnet grunnhåv kommer trolig av at den brukes på grunt vatn.
Grunnhåvfiskerne står ved elvekanten eller litt ute i vatnet. Der hvor strømmen går inntil stranda er det fint å stå med grunnhåven. Som vist ovenfor har håvhugguet på grunnhåven en sammenklemt form. Dette er viktig når håven føres på skrå over botnen. Det er en fordel at den ikke er for bred, da blir den vanskeligere å hanskes med.
Håven må føres med strømmen, men raskere enn denne, ellers vil påsån vrenge seg. Grunnhåven skal føres langs botnen, men ikke for hardt. Den skal bare beføle botnen. Når håven føres nedover står bundingen som en pose bak, og derfor er det ingen hindringer i veien for at silda kan gå inn i håven. Når håveren får håven nederst i drettet, vrir han litt på håven slik at åpningen vender oppover mot overflata samtidig som håven hales i land. Dermed låses påsan slik at silda ikke får anledning til å svømme ut igjen.
Silda skrulles (tømmes) opp i ei bøttye, kasse eller en sildsnik. Tømminga foregår ved at håvgreina holdes over kassa eller bøtta samtidig som håveren griper om botnen på påsan og lar silda gli ned i kassa.
Elvebotnen kan være forskjellig ettersom hvilken håvplass som brukes. Fra Øyra-Knuvelen til og med Kiljan er botnen preget av rund elverstein og grov grus. Lengre nord, rundt Hølsauget, består botnen av grov stein. Stein utgjør en viss fare for håvposen. Ofte får håveren stein inn i håven. Dersom den er for stor, kan det gå hull i håvbundingen.
Grunnhåvfisket foregår både dag og natt. Dette avhenger av hvilke fiskeplasser som benyttes. Beste fisket foregår om kvelden og natta, men på Rundtomodden, Kiljan og Sundstranda håves det også om dagen. Enkelte fiskere mener at det er strømmen som gjør at silda går inntil land, selv på dagtid. Nedenfor Brunlaugbrua er strømmen ganske sterk, samtidig som den går nær land. Her søker silda gjerne inn i strømmen, og det er mulig å drive dagfiske på disse stedene. I Hølksauget går silda «midtfjords» om dagen, i strømmen, og går inn til land først om kvelden og natta.
Grunnhåven brukes som nevnt i strøm der det ikke er for djupt. Denne kombinasjonen av naturmessige forhold finner vi i dag i Hølsauget og fra Brunlaugbrua og nedover mot Øyra-Knuvelen. Lågen har tidligere vært striere lengre nedover, før de mange oppdemninger av Mjøsa forandret dette elvepartiet til stilleflytende vann. [Thale] Gjessing skriver i 1944 at «I dag brukes den (grunnhåven) på strekningen mellom Vingnes og Brunlaug bru. …»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».