Kniv

About the object

• about
  Tollekniv med slire, der bladet er smidd av Oddvar Mostad (1927-2006) mens skaftet og slira er lagd av Egil Sunde (1911-1995). Kniven er 20,0 centimeter lang. Lengden på bladet er 9,0 centimeter. Breddemålet innerst ved brystningen er snaut 2,0 centimeter. Her er tjukkelsen 3,9 millimeter. Bladryggen er noe konveks i lengderetni...

  Tollekniv med slire, der bladet er smidd av Oddvar Mostad (1927-2006) mens skaftet og slira er lagd av Egil Sunde (1911-1995). Kniven er 20,0 centimeter lang. Lengden på bladet er 9,0 centimeter. Breddemålet innerst ved brystningen er snaut 2,0 centimeter. Her er tjukkelsen 3,9 millimeter. Bladryggen er noe konveks i lengderetningen og planslipt i bredderetningen. Smeden har stemplet inn navnet sitt - «O. Mostad» - og produksjonsåret - «1986» - på det som når bladet holdes i arbeidsstilling er høyre bladside. Skaftet er lagd av ved med flammet struktur, antakelig av bjørk. Flammestrukturen er tyderliggjort ved hjelp av brun beis. Skaftet er konvekst i lengderetningen og buer noe nedover (mot buksida) i den bakre enden. Den bakre endeflata har en buet avslutning.

  Slira er 15,9 centimeter lang. Dette lengdemålet innbefatter ikke beltestroppen. Slira er sydd av brunfarget lær som er impregnert med linolje. Den er formet etter kniven - det vil si at eggbuen avspeiles i den ytre formen. Læret er randsydd på den sida egglinja på kniven skal vende mot når redskapet stikkes i slira. Bortsett fra ei pautet linje langs sliremunningen er ikke læret påført noen form for dekor. Beltestroppen, som har to paralelle vertiklale spalter, er slisset inn på baksida av sliremunningen. Like under innslissingspunktet har knivmakeren signert med initialer og årstall - «E.S. 1986».

  Expand text Collapse text
• Designation Kniv
• Identifier SJF.06937
• Indexing term Kniver
• Type Thing

• Inscription
  • Produksjonsstempel : O. Mostad 1986
  • Påskrift : E.S. 1986

• Dimensions value
  • Lengde 20.5 cm
  • Lengde Kniv 20.0 cm
  • Lengde Blad 9.0 cm
  • Lengde Slire 15.8 cm
  • Vekt Kniv + slire 116.0 g
  • Vekt Kniv uten slire 82.0 g
  Expand text Collapse text

• Materials Jern Stål Bjørk Lær

• Techniques
  • Bladet er smidd. Skaftet spikket og pusset. Slira er sydd. Overfl.: skaftet er behandlet med linolje
  Expand text Collapse text

• Other information

  I boka «Kniver og knivmakere 2» (1992) skriver Per Thoresen følgende om knivsmeden Oddvar Mostad (1927-2006):

  «Oddvar Mostad, Eidanger

  Mange smeder vil smi uforstyrret i enerom. Til disse hører ikke Oddvar Mostad. Knapt noen annen knivsmed har latt så mange få se hvordan knivblader blir til. I årevis har mye fritid gått med til å dra omkring på knivtreff og andre arrangementer der knivinteresserte samles, for å demonstrere bladsmiing. I tillegg har han hatt ei lang rekke knivfolk på smedkursene sine, det spørs om noen har hatt flere. Selv gikk jeg på et sånt kurs i 1987, på Holmen i Gjerstad.

  Mostad er fra knivbygda Gjerstad og er en god representant både for smedtradisjonene i hjembygda og for den store smedslekta Mostad. En av disse smedene var faren hans, Ola Hermannsen Mostad (1892-1965), som smidde få blader, men alt mulig annet. Av de andre størrelsene i slekta (1878-1943) og Olaf O. Mostad (1912-1982) mest kjent, sistnevnte var en god spesialist på knivblader at han nesten ikke kunne smi annet. Det er rike tradisjoner å føre videre her, og det er Oddvar som fører hammeren nå. Han lærte å smi som oppslager i smia til faren, og er ellers utdannet som kunstsmed.

  Men han bor ikke lenger i hjembygda. I 1990 ble han pensjonist etter å ha arbeidet på Gjerstad mek. Verksted de siste tjue åra. Han flyttet til Eidanger i Telemark og leide ei smie et stykke unna. Går det an at en ekte Mostad smir i Telemark, da?

  Det gjør det nok. Han er ingen lokal smed i noe fall. De stadige kursene og demonstrasjonene og all kontakten med knivfolk over hele landet har sørget for det. Han smir etter bestillerens ønsker og har levert til knivmakere over hele landet og langt utenfor også. Bladene hans sitter både i tradisjonelle staskniver og brukskniver, blant annet i samekniver, og i moderne saker av Voldbakken-inspirert type.

  Oddvar Mostad er noe av det raskeste vi har til å smi et knivblad, han kan kappsmi med hvem det kan være. På knivtreffene går det unna. Tidlig på dagen fyrer han opp i essa så røyken legger seg som et teppe over området, og de som ennå ikke har oppfattet at her skal det foregå noe, stimler sammen når han begynner å banke. Til å begynne med står forsamlingen litt på avstand av gnistene. Så spruter det mindre mens han former til bladet, og når han til slutt hamrer til eggen med lette slag som ikke bråker sånn, kommer tilskuerne helt inntil. De som ikke vet bedre, står der ennå når neste blad skal sveises. Emnet kommer hvitglødende ut av essa, og de første hammerslagene får slagg og gnister til å sprute til alle kanter så folk rygger forskrekket tilbake mens de heier og vifter vekk glør fra jakka. Men litt etter litt kryper de nærmere inntil igjen for å se bedre, og så gjentar det seg.

  Første gang jeg så Mostad i aksen, var på Elverum i 1984. Etter hvert som han hadde bladene ferdig, vippet han dem ned i glasset foran ambolten. Der lå de og så ufarlige ut inntil noen tråkket på dem. Fssssss, sa det fra gummisålen. For ikke å snakke om hva som ble sagt når noen prøvde å plukke opp et blad!

  Da Mostad tok med seg bladene hjem etterpå og herdet dem, viste det seg at alle var ødelagt. Alle sprakk. Dette året hadde han nemlig skaffet seg det nye stålet som han siden har brukt, og her lærte han at blader med sånt stål må avkjøles langsomt og forsiktig.

  Knivsmeder er en attraksjon på knivtreff og mange andre slags arrangementer, og Mostad blir stadig spurt om han ikke kan hive feltessa og ambolten i bilen og ta seg en tur. Knivbladsmiing er alltid populært. Det tar ikke så lang tid å få ferdig et blad, så folk mister ikke interessen midt i prosessen. Det er så mye mer dramatisk og høylytt enn mange andre håndverk som er vist. Og det ser alltid imponerende ut når det er Mostad som holder på, uten et feilslag. Folk blir gjerne stående og følge med når et blad blir til. Ikke ser det så vanskelig ut heller når det er han som demonstrerer.

  Det er særlig selve smiinga som går kjapt unna, men de knivbladlignende produktene er langt fra ferdige ennå. Det publikum ikke ser, er alt arbeidet med å slipe formen ferdig, herde og anløpe dem, pusse dem og til slutt slipe eggen. Dette er kanskje ikke så interessant å se på for folk flerst, og det er nok heller ikke mange smeder som synes at etterarbeidet er noe særlig morsomt å drive med. Særlig var det en jobb før, forteller Mostad, da filte vi bladene for hånd til vi var blå i trynet. Nå går det unna på båndsliperen. Til slutt tar han slipefasen på en ganske rask slipestein.

  Det folk heller ikke ser, er smiinga hans på hjemmebane. Her har han mange jern i ilden, bokstavelig talt – få har så mange blader under bearbeiding samtidig.

  Selv om han ikke har deltatt i knivsmiinga sammen med faren, begynte han ikke å smi knivblader på egenhånd før omkring 1970. Den gang bar det bare tremenningen, Olaf O. Mostad, og Kristian Dalen (1914-1986) som smidde noe videre knivblader i Gjerstad, og heller ikke Oddvar startet opp noen storproduksjon – knivblader var hobbyvirksomhet. På den tida var det fremdeles en hel del andre ting som skulle smis, blant annet mye gårdsredskap. I mange år smidde han bilfjærer, og så har han drevet med kunstsmiing og laget hundrevis av ulike modeller av lampetter, lysekroner, peisssett. De ble sendt til Oslo og derfra videre ut, mye kunstsmiing gikk til Canada. Når har han ikke noe igjen av alt dette, det er vekk, alt sammen, og alt er usignert, så det er ikke lett å spore opp og identifisere noe heller.

  Mostad har skaffet seg sine store kunnskaper om smedhåndverket først og fremst ved å praktisere det, ikke ved å studere det teoretisk. Her er han på linje med de fleste av gamle dagers bygdesmeder som heller ikke satt inne med omfattende teoretiske kunnskaper i metallurgi, men som likevel fikk bladene bedre enn mange som hadde sånne kunnskaper.

  Før 1982 stemplet han bladene OM. Så fikk han nytt stempel med O.Mostad. I 1985 fikk han nytt stempel igjen, denne gangen også med O.Mostad, men med andre bokstavtyper. Hvem som har laget det første stempelet hans, vet han ikke, men de to siste stemplene er laget av Leif Røraas, Kongsberg, og det nyeste av de to ser Røraas på som et av sine beste. Dette stempelet brukte Mostad et par år bare på finere blader, mens de vanlige ennå ble stemplet med det gamle. Når bruker han bare det nye.

  I tillegg til navnestemplet slår han inn årstallet. Det er svært få som bestiller blader av ham uten årstall. Noen bladsamlere sørger også for å holde årstallsrekka komplett i samlingen sin. Det er en del diskusjoner om årstall tar seg flott ut eller om det bare skjemmer ut bladet og kniven det skal sitte i – og den slags diskusjoner er bra!

  I 1986 fikk han et nytt, lite stempel til mindre blader. Det ser ut helt som det vanlige.

  Bladene hans kan ellers ha alle slags fasonger, avhengig av hva som blir bestilt. Noen gjerstadfasong går det neppe an å snakke om i forbindelse med bladene han smir, men det er som regel enkle blader uten smellopp, som ikke bryter med lokal tradisjon. De er ofte litt breiere enn bladene fra de andre gjerstadsmedene. Lengden har vært opptil 14 cm, men sånne digre blader er han ikke glad i å smi, han synes de er både stygge og lite brukbare.

  Fram til ganske nylig brukte han gamle filer som eggstål, gjerne svenske Öberg-filer, og vanlig vinkeljern i sidene og ryggen. Gamle, utslitte filer var gratis og fantes i store mengder på mekaniske verksteder. Nå blir det nesten ikke filt mer for hånd, og dermed er det heller ikke filer å oppdrive. Selv sliter han heller ikke ut så mange filene. De siste åra har han gått over til å kjøpe SK 11-stål fra Østerrike, det som sprakk det første året han prøvde det på Elverum. Vanlig vinkeljern bruker han fremdeles, selv om det er andre kvaliteter å få som mange andre smeder har gått over til.

  Han har liten tro på nytten av stadig å eksperimentere med masse ulike ståltyper. Det kan bli bra blader av mange slags stål, bare smeden kan behandle det riktig. Derfor vil han heller holde seg til en type og lære stålet sitt å kjenne fullt ut. Han skulle hatt svært god tid om han skulle prøvd ut mange ståltyper grundig nok. Heller ikke har han gitt seg i kast med damascering, enda han selvfølgelig kan få lyst når han ser det som enkelte andre får til – på Elverum smir han ofte sammen med Håvard Bergland. Nå som han er pensjonist, skal det bli tid til å se litt nærmere på dette.

  Oddvar Mostad er smed, ikke knivmaker, men han har da forsøkt seg på gjerstadkniven, han også. Han gikk på kurs for noen år siden og lærte å skjære akantus av Gudmund Lie. Det ble åtte kniver av det før han gikk over til å være bare smed igjen. Nå lager han bare et og annet skaft.

  På De Nordiske Jakt- og Fiskedager på Skogbruksmuseet er han en årviss attraksjon, i 1992 har han tiårsjubileum. Utover det han får smidd her og på andre sånne arrangementer, lager han vanligvis ikke blader om sommeren. Det blir for varmt å stå i smia, og ikke er det så mange som spør etter blader på den tida av året heller. Skal bladene fra friluftsmiing bli gode, må smeden være ytterst påpasselig under sveisinga, det er vanskeligere å få alt til å stemme her enn hjemme i smia. Men det er hyggelig å stå der med publikum også, og det blir stadig nye arrangementer og nye steder å dra.

  I det franske knivtidsskriftet Passion des couteaux kunne vi lese at alle norske knivmakere er enige om at Oddvar Mostad er landets beste knivsmed. Det stemmer ikke – alle norske knivmakere er ikke enige om noe som helst!»

  Den 26. mars publiserte Per Lunden i Agderposten følgende artikkel om blant annet Oddvar Mostad:

  «De gamle knivsmedene blir folkehelter i Gjerstad.

  Ennå lyder sangen fra hammerslagene i smia.

  Treffer du en gjersdøling og er i beit for å snakke noe så begynn å snakke om kniver. Da er det nesten garantert å få napp. Interessen for kniv har etter hvert blitt rene farsotten og Gjerstad og en kan nå nesten ikke være bekjent av å være gjersdøling uten å vite noe om kniver.

  Det skal være sagt at mange gjersdølinger heller vil ha en sjelden og navngjeten kniv på baklomma enn et originalmaleri av da Vinci eller Picasso på veggen. Kniv er kunst, kultur og folketradisjon. Knivblader laget av navngjetne smeder som Romundstad og Mostad har ofte en omsetningsverdi på flere hundre kroner. Det skal enda være sagt at et Romundstad-blad skal være solgt for 3 000 kroner. Men da begynner de gamle knivkjennere å riste oppgitt på hodet.

  Men klart er det i alle fall at det er kniv som står i hodet på gjersdølingene, ung som gammel, kvinne som kar. Mange får rene samlemanien og enkelte har opptil 100 ulike kniver liggende. Andre igjen konsentrerer seg om de virkelige sjeldenhetene og er ikke så nøye på antallet.

  Denne interessen for kniv bygger på gammel folketradisjon i Gjerstad. Bygda hadde tidligere en kjerne av eminente knivsmeder. Svært mye hemmelighetskremmeri knyttet seg til denne smiingen og hver knivsmed hadde sin egen spesielle måte for å lage den virkelig gode kniven. Vel kunne en eller annen nysgjerrig guttunge komme inn i smia av og til, men han måtte pent gå ut når knivsmedens store og små hemmeligheter skulle fram i lyset. Dette hemmelighetskremmeriet har holdt seg helt fram til i dag, og det er nå svært få som virkelig kan kunsten å smi en god kniv.

  Den mest navngjetne knivsmeden i Gjerstad i dag er vel Olaf Mostad, som nå er 65 år gammel. Mostad har vært knivsmed hele sitt liv, og følger en slektsleddene bakover finner en gode knivsmeder på rekke og rad, både på fars- og morssida. Det er klarlagt at allerede på 1600-tallet var det knivsmeder i Mostad-slekta, og yrket har gått i arv fra oldefar, bestefar, far og fram til Olaf Mostad i dag. På morssida som stammer fra gården Bråten er det også knivsmeder å spore lang tid bakover.

  Uten opplæring

  Hvordan og når begynte du selv som knivsmed, Olaf Mostad?

  Jeg overtok eiendommen her av min onkel Harald Mostad, og da var det også naturlig at jeg overtok etter ham i smia. Jeg har riktignok arbeidet i smia lenge før den tid, men det var først like før min onkel døde i 1943 at jeg virkelig kunne kalle meg knivsmed.

  Men noen form for opplæring i smia fikk jeg ikke. Jeg hadde sett både min far og min onkel smi kniver, men det var svært sjelden de ville overlate tanga og hammeren til meg. Det var derfor med nokså bange anelser jeg overtok smia. Men da jeg hadde det glødende jernet i tanga og sto klar med hammeren, var det liksom som om alt lå i hendene på meg. Det kom over meg at alt var så enkelt og innlysende. Det var jo helt klart at dette med å lage kniver lå i blodet på meg.

  Du sier at du ikke engang ble opplært av din far eller onkel, men selv har du vel endret litt på denne innstillingen?

  Ja, det er riktig. Jeg har lettet litt på sløret for å si det polulært. Opp i gjennom åra har det stadig vært folk i smia som vil lære å smi kniver, men jeg har som oftest sendt dem på dør. Ikke en eneste en har fått vite de virkelige hemmelighetene bak en god kniv. Men så, for et par år siden, kom det over meg at jeg ville lære opp Finn Valle, som er en god venn av meg. Første gang jeg bestemte meg slo jeg det fra meg igjen, det samme skjedde andre gang. Men tredje gangen det kom over meg, gikk jeg rett til Finn Valle for å spørre om han ville lære å smi kniver. Og det var ikke nei i hans munn. Finn Valle har etter hvert blitt en ypperlig knivsmed, og jeg anbefaler hans arbeider på det varmeste.

  Senere har jeg også lært opp Kristian O. Dalen og Tor Olav Saglia, som også har blitt flinke smeder. Men flere vil jeg ikke lære opp, det har jeg bestemt meg for. Jeg vil nemlig være sikker på at de som lærer dette faget vil holde det i hevd på en skikkelig måte. Lærer for mange å smi kniver, vil det uunngåelig også bli dårlige smeder, og kvaliteten på knivene kan etter hvert synke. Nå ser det heller ikke ut til at de tre smedene jeg har lært opp til å smi kniver vil lære lærdommen videre til hvem som helst, og det mener jeg er fornuftig. Knivsmeder er kjent for å være egne og sta, og det må de være også.

  Hemmeligheten

  Men hvilke hemmeligheter er det som du har sluppet ut til de tre yngre Gjerstad-smedene?

  Hemmelighetene ligger i herding og lønning av knivbladene, men for at folk skal forstå hva det er må jeg vel gå gjennom hele prosessen hvordan en kniv blir laget.

  Materialene jeg bruker er jern og svensk filstål. Først varmer jeg opp jernet og byer en bukt på ca. sju centimeter ytterst på jernstykket. Inni denne bukten legger jeg så en stålbit. Så heter jeg dette stykket igjen og bruker borax for å lodde det sammen. Deretter blir det sveiset sammen under passelig hete. Så hugges emnet til og det blir formet slik at det stikker fram en tange foran og bak på emnet. Ved hjelp av hete og hamring på ambolten blir det etter hvert formet til, helt til det blir klart for filing av eggen. Det er her da selvsagt viktig at stålet stikker på utsiden av jernet, der eggen skal være.

  Men så kommer da herding og lønning og det her vanskelighetene vil oppstå for mange. Jeg tar først en kasserolle og heter opp vannet, ikke for varmt og ikke for kaldt. Så heter jeg kniven, slik at den blir blekrød. Så går knivbladet i vannet til den er kald. Jeg pusser så kniven blank på begge sider og legger den oppå ei kokeplate på 1 000 watt. Kniven blir da først gul og til slutt blålig som mørk kirsebær. Så går den under vann igjen. Dette er altså lønning og det blir gjort for at kniven ikke skal bli for hard. Etter herdinga er nemlig eggen altfor hard og lønninga gjør da at den blir passe myk.

  Det er mange som har gjort mislykkede forsøk både på herding og lønning og grunnen til at det ikke har gått så bra er vel at de ikke kjenner materialet godt nok. Det er nemlig viktig at en kan bedømme hvor varm kniven er ved å se på den vekslende fargen under oppvarmingen.

  Skaft og slirer.

  Det vi nå har snakket om gjelder altså smiing av knivblader, men det mangler jo viktige ting, som skaft og slire.

  Det å kunne lage gode skaft og slirer er også en viktig ting og her kommer vel folks kunstneriske anlegg til sin rett.

  Selv har jeg aldri brydd meg med å lage skaft eller slire, men har byttet til meg dette ved å gi bort knivblader. Det er en rekke gjersdølinger som er utrolig gode til å lage både knivskaft og slirer, og interessen for dette øker også etter hvert.»

  Expand text Collapse text