I artikkelen Motorsaga - fra tømmerfellingsmaskin til håndfellingsredskap i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 9 (1981) skriver Andreas Vevstad følgende om Rasmus Wiig og hans arbeid med å utvikle ei god motorsag:
«COMETEN SOM SLOKNET
En genial konstruksjon, men …..
I 1949 dukket det opp nok en norsk motorsag på markedet – Comet. Den var konstruert av stiger [yrkesbetegnelse på en arbeidsleder i et gruveforetak] Rasmus Wiig på Kongsberg (opprinnelig fra Svarstad i Vestfold), og veide bare halvparten av de andre motorsagene på samme tid, 8 172 kg. Den var på mange måter en genial konstruksjon.
Comet bød på mange nyheter. Drivkraften var en semidieselmotor, konstruert av Wiig selv. I stedet for det vanlige elektriske tenningssystemet hadde den et glødehode formet som en tapp. Før start måtte tennrøret varmes opp, og det skjedde ved hjelp av propan, som ble oppbevart i motorsagbøylen. Motoren hadde membranforgasser, med et system for direkte innsprøyting. Den kunne kjøres på oljeblandet bensin, parafin og solarolje, forteller fabrikken brosjyre. Skifte av drivstoff krevde ingen omstilling av motoren. Motoreffekten var 4 hk ved 4000 omdreininger.
Da saga hverken hadde magnet eller tennplugg, startet den like godt om den var våt eller kald, og den kunne kjøres i alle stillinger uten omstilling av handtak eller sverd. Vekten var, som sagt, 8 ½ kilo, og saga hadde en form som ga en svært god arbeidsstilling.
Så langt var alt bra, men saga holdt som nevnt ikke hva den lovet. Hele saga var for svak. Motoren hadde en voldsom tomgangshastighet, men ved belastning gikk hastigheten ned, slik at kraften avtok. Saga hadde sentrifugalclutch som koplet ut ved for stor belastning, men denne virket ikke alltid som den skulle.
Tenningssystemet holdt ikke hva det skulle. En sak var at rammen ikke var noen effektiv gassbeholder. Den holdt sjelden gass til de 100 startene som var forespeilet. Systemet var heller ikke helt ufarlig. En gang tok det fyr i buksa til Slottfeldt-Ellingsen under en demonstrasjon. Heldigvis gikk det bra …..
Mange fabrikanter viste interesse for saga, men ingen våget å slå til. Den kapital som måtte til for å få fabrikasjonen i gang uteble, og saga gikk til Sverige. Der kom produksjonen i gang høsten 1949. Det ble laget ca. 1000 sager, forteller Harry Bråthen [som var statens «arbeidsinspektør» for skogbruket], som hadde god kontakt med konstruktøren. En del av sagene ble solgt i Norge. Forhandler var Den norske Sagbladfabrikk, hvor Slottfeldt-Ellingsen var disponent. Torleif Grinden ble ansatt som instruktør, og han utviklet stor ferdighet ved bruk av saga.
Men Comet holdt ikke mål. I tillegg til de vanskene som er nevnt, viste seg at det var vanskelig å få tennrøret til å holde. Gikk saga for langsomt, ble tennrøret så kaldt at motoren stoppet. Var belastningen for stor, kunne røret bli så varmt at metallet smeltet. Det varte derfor ikke lenge før saga forsvant fra markedet.
I 1953 dukket Rasmus Wiig opp med en ny sag, Bamse. Heller ikke den ble noen suksess. Wiig tok da med seg sine ideer og konstruksjoner og dro til Sverige, hvor han var med på å utvikle motorsaga Raket, som ble produsert av Jonsreds. Den fikk mange av Bamses trekk ved seg. Den ble for øvrig laget i to utgaver – en med tennrør og en med magnettenning.
Hydraulisk klippesaks.
En tid arbeidet Rasmus Wiig med et hydraulisk felleapparat, med en saks som skulle klippe trærne av.
Det må ha vært sist i oktober 1947 han demonstrerte dette apparatet på Sønsterud [en nyetablert skogsarbeiderskole i Åsnes, Hedmark], forteller Ivar Samset [forsøksleder for fagfeltet «Skogbrukets driftsteknikk», seinere med professorat knyttet til samme tema]. Det var meget hemmelig. Apparatet kom i en stor kasse på en lastebil, og 4 mann bar det bort til et tre og begynte å montere det. En «selger» forklarte hele tiden hva som foregikk. Apparatet bestod av en «saks» som ble montert rundt stammen nede ved bakken, og en sykkellignende affære som skulle skaffe det nødvendige oljetrykk. Da det hele var klart, satte to mann seg på «sykkelen» og ga seg til å trø så svetten rant. Da trykket var stort nok ble saksen utløst – og vips – så falt treet. Problemet var bare at ingen visste hvilken vei det ville falle, for apparatet hadde ingen styring på slikt.
I dag er det lett å ironisere over dette apparatet, legger Samset til, men da gjør vi Rasmus Wiig urett. Dette var det første forsøk på å klippe trær i Norge, og antakelig det første i verden. Det Rasmus Wiig ikke kunne vite, og som vi vet nå, er at det krever dobbelt så stor effekt å klippe av et tre som å skjære det med sag, så det er ingen god løsning.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».