I 1992 ble Astrid Espelid viet oppmerksomhet i Norsk knivforenings medlemsblad, Knivbladet. Artikkelen om henne er usignert, men sannsynligvis skrevet av bladets redaktør, Øystein Køhn:
«Knivmakerportrettet: ASTRID ESPELID
Det er ikke mange kvinnelige knivmakere i Norge, og slett ikke mange som lever av håndverket sitt. Det gjør imidlertid Astrid Espelid fra Hjartdal i Telemark.
Jeg fikk henne til å skrive litt om seg selv og sin kunst. Dette har jeg senere bearbeidet og omskrevet til bokmål (beklager, men min nynorsk er meget mangelfull).
I 1973 begynte Astrid med kniv – og siden har hun gjort det. Den store interessen for kniv fikk hun på Raulandsakademiet i 1974/75, hvor Øystein Kostveit var lærer. Etter en pause tok hun opp håndverket i 1982, og siden den gang har det gått slag i slag, til hun i dag har endt som heltids knivmaker.
Telemarkstradisjonen
Astrid Espelid begynte å lage kniv i gammel telemarkstradisjon. Roseskurden hadde alltid fascinert henne, men hun oppdaget snart at det fantes mye annen anvendelig dekor og symbolikk. I 1983 laget hun de første knivene med karveskurd, og siden har det blitt mye annen symbolikk fra gammel tid. Mange av mønstrene tegninger hun selv, og på kvinneknivene bruker hun kvinnesymbolikk, gjerne fra den førhistoriske, matriarkalske tid.
Formgivingen
Astrid liker å prøve seg fram for å finne formen. Et godt eksempel er «Blueskniven», som har fått formen sin fordi den følger linjene i bluesmusikken.
I tillegg har hun cirka 30 andre modeller. Bjarg er kniven til skidrakta i Telemark. Der har hun benyttet det urgamle solkorset til dekor i sliren. Det er et fint symbol, og sammen med en enkel, svart kniv danner det en helhet som virker ren og «saklig».
Heksekniven blei til den våren hun gikk og tenkte på, og leste om, alle de kloke kvinnene som ble brent på 1600-tallet. Den har imidlertid intet forbilde i tradisjonen, men er laget etter eget hode. En bunadskniv ble skapt til en dame som ikke hadde råd til en «sølvkniv». Bunadskniven er roseskåret, svart slir og slett skaft i samme farge. Det er utskårne «holker», ca. 1 cm oppe og nede på skaftet.
Knivblad fra hjemmesmia
Astrids mann Iver er et kjent ansikt på knivtreff, så det er vel ingen hemmelighet at det er derfra knivbladene kommer. I dag bruker hun derfor utelukkende heimesmidde blad – om ikke etterspørselen blir altfor stor. Da må hun be Halvor Sisjord om hjelp. Hun synes imidlertid best om Ivars, for da er alt eget produkt og helheten fullkommen.
Slir og skaft
Slirelær blir innkjøpt hos Jørn og Fred, ikke ukjente for Knivbladets lesere. Førsteklasses lær er en forutsetning for et godt resultat, og Astrid roser disse karene for både innsikt og fagkunnskap komnbinert med god service.
I skafta bruker hun mye forskjellig materiale, avhengig av hva slags skaft som skal lages. I de roseskårne foretrekker hun kristtorn, buksbom eller ibenholt. Det må være så hardt som mulig om skurden skal bli ren.
I skaft med rett ved skal det helst være bjørk eller lønn. Skal det skjæres, blir imidlertid bjørka noe bløt, så i slike tilfelle blir det benyttet en del frukttre, og i småknivene bruker hun gjerne brisk (einer). Det er et kostelig materiale å arbeide med.
I telemarksknivene skal det være valbjørk. Ellers er hun ikke redd for å prøve det som måtte dukke opp. Til jul fikk hun tilsendt en kubbe med myreik fra Tyskland, og det blir spennende, sier hun, for det er nytt.
Markeder og utstillinger
Siden Astrid har valgt knivmakeriet som levevei er hun avhengig av en viss omsetning, og da er markeder, kunstforeninger og gallerier plassen. I tillegg blir hun ofte oppringt og spurt om hun vil delta på messer og liknende arrangementer.
Den senere tiden har det også blitt en del salg til forretninger ved siden av direktesalget til besøkende eller via epost.
Egne meninger
Astrid har klare meninger om knivmiljøet, og det er slett ikke vanskelig å få noen betraktninger. Knivmiljøet bare vokser, sier hun, og i dag er det ubegripelig mange som er interessert i kniv. De siste 10 årene har det bare økt, og stort sett er det et trivelig miljø. Det er morsomt å reise rundt eller få besøk av andre knivmakere. Noen bor så langt borte at de bare treffes en gang i året, gjerne på Skogbruksmuseet.
Selvsagt er det – som andre plasser – også ting å være misfornøyd med. Det hun liker minst av alt er alle de sjøloppnevnte autoritetene som skal fortelle oss andre hva som er galt med det vi gjør. I tillegg opptrer de gjerne både uhøflig og arrogant. Et godt eksempel på dette opplevde jeg i 1988 da jeg presenterte mine kniver:
«Det er godt å se at du endelig lager noe nytt». Det dreide seg om en karveskurdkniv jeg hadde laget siden 1983. Vedkommende hadde altså ikke giddet å se på knivene mine på minst seks år, sier hun videre.
Resten av knivmakermiljøet er stort sett trivelig og morsomt. Siden vi er mange, blir det også forskjellige meninger og ideer, legger hun til. Noen lager utrolig vakre, men ubrukelige kniver, hvor det kun dreier seg om det estetiske. Astrid har imidlertid satset motsatt, for hos henne er det bruksverdiene som er viktig.
Det finnes hypertradisjonelle knivfolk som blir fornærmet når de ser en utradisjonell kniv, og det finnes knivmakere som for all del ikke vil nærme seg noen tradisjon. Dette synes hun er kjempefint, for de beriker miljøet.
Selv plasserer hun seg midt på treet og ser rikdom i tradisjonen, samtidig som hun synes det er spennende med nye ting, Bruksverdien er viktig, men vi må ikke glemme det estetiske. Noe hun reagerer mye på er dårlig håndverk og kopiering. En kniv skal være laget slik at den tåler normal bruk. Samtidig må den ha et kvast blad.
Nei til kopiering!
Kopiering er som en rød klut for Astrid. Noe av skylda fort kopieringen må nok alle kursene ta. Det er klart at elevene lager sine første kniver etter modell av lærerens. Men hvorfor de så går hjem og fortsetter i samme sporet er en annen sak.
Det burde gå an å utvikle sin egen modell, og hun kan ikke se verdien i å kopiere gamle bunadskniver fra Telemark eller modeller fra «nye mestere». Sant nok er disse knivene ofte vakre, men det er og blir en kopi.
Nytt år – nye utstillinger
Når dette skrives er det allerede ettervinter, og det går mot en ny knivsesong. Det er om sommeren de fleste treff og utstillinger for knivfolk finner sted. Vinteren bruker Astrid til å levere bestillinger. Hun gleder seg til Jakt & Fiskedagene på Elverum, hor knivfolket treffes. I mellomtiden skal hun delta på en utstilling i Lübeck sammen med håndverkere og kunstnere fra Hjartdal.»
I samme hefte finnes i samme knivblad en kort tekst Astrid Espelid har skrevet sjøl:
«Astrid Espelid; Ein sjølbiografi
No er det alt 1992, og me er eit godt stykke utpå det tredje året me har knivmakeriet som einaste leveveg her i Bjargarbu. Dessutan har me jubileum i år. Det er i desse dagar 10 år sidan me byrja å laga kniv. Til sommaren blir det og tiande året me stiller ut på Skogbruksmuseet.
Eg byrja å laga kniv då eg gjekk på akademiet i Rauland i 1973/74. Læraren var Øystein Kostveit, og han var ein inspirerande knivlærar, sjølv om han prøvde å få meg til å laga noko anna enn kniv og. Etter det året pusla eg litt med kniv, men det blei lite, og eg gjorde andre ting i lær, tre og metall.
Då eg byrja å skjæra slirer att, i 1992, var knivinteressa i Telemark for full fart oppover. Eg hadde skore ei slir som Bjarne Fatland fekk sjå. Dermed kom han med dei vakraste slirene av Aanon Dalane og spurde om eg ville skjera.
Det ble mange slirer for an, og sidan ble det fleire og fleire som ville ha slirer. Deretter byrja eg å skjera ut skaft og slirer med telemarksroser etter gammal tradisjon.
Så byrja Ivar, ektemannen min, å skjefte knivar og spikke skaft. Dette var enno medan Kittil Slettmo levde, så me kjøpte blad av han. Seinare har det blitt meir og meir knivarbeid. Etter å ha halde meg til tradisjonen frå Telemark i fleire år, blei det naturleg å gå vidare i form og farge. Når ein står verkeleg grunnfesta i ein tradisjon, kan ein òg utvikla seg til andre kantar. Eg var spent fyrste gongen eg stilde ut ein knall blå kniv på Vestlandet. Det er verkeleg godt å måle blått når ein i vekesvis sit og fargar brunt og svart. Eg var glad for at den blå var den fyrste som blei seld.
Det blir mykje fabulering over mønster, form og farge når ein driv i mitt fag. Og det er like spennande kvar gong, om folk vil like dei nye tinga. Hittil har eg fått god mottaking for det eg har kome med. Eg har òg fått kjeft for eitt og anna, men det løner seg ofte å sjå kven som seier kva. Det må ein lære seg når ein går i knivmiljø.
For vel to år sidan gjekk Ivar på smikurs, og dermed var den siste delen av produksjonen – knivblada – mogleg å laga heime. Då tok me steget fullt ut. Ivar slutta i lønna arbeid, og sidan har det berre vore kniv for oss.
Hjartdal ligg slik til at det er naturleg for turistar å stikke innom når dei fer frå aust til vest, så me sel mykje på den måten.
Å leva av knivar er spennande, men så lett er det ikkje alltid. Det er mykje arbeid i forhold til det ein får i betaling. Men alt i alt har me eit spennande yrke og ville ikkje byte med nokon.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».